Obijan – Tomrommet

Jan Eivind Bertelsen, eller Obijan, er ute med ny fullengder. Tomrommet byr på spenstig og referansespekket synthwave, og utgjør et friskt tilskudd til bergenspopen.

Vurdering

Obijan – Tomrommet: 4/6

Som trommis i Fjorden Baby – bandet som kan låte som både The Clash og Boney M på samme tid, er det ikke overraskende at Obijan som soloartist viderefører noe av det samme preget. Sjangermessig er det naturligvis to vidt forskjellige verdener, men fremgangsmåten er den samme.

Obijan snapper opp elementer fra både fortid og nåtid, knar dem litt, og presenterer dem på nye måter. Et prakteksempel er låta “Null stress”, som inneholder referanser til både “Axel F” og  Dr. Albans “Sing Hallelujah!”, toppet med myk saksofon i kjent The Weekend- stil. 

Et stort steg for bergenspopen

Albumet består av ni spor, hvor blant andre Fjorden- kollega Sturle Kvilekval bidrar på låtene “Det kan gå fort” og “Bergen Zoo” under navnet Wanglade$h.

Tomrommet er et godt popalbum, og er både tekstlig og melodisk solid. Produksjonsmessig er det også tidvis sterkt, men i enkelte tilfeller kan det låte litt vel programmert. Tittelsporet bæres fram av en DX7-bass som er så hard og syntetisk at den forringer noe av flyten i låta. Det er lett å forstå hensikten bak, men det låter likevel ikke helt åttitalls. 

Det skorter også glimtvis litt på de luftige, speisa elementene man gjerne forbinder med synthwave, men dette er nok også bevisst. Det skal være litt rått og enkelt, ikke prangende og jålete. Igjen, ikke ulikt uttrykket til Fjorden Baby. På vei ut i tomrommet tar Obijan et stort steg for bergenspopen, og viser at det funker å gå for det som er kult, enten det er basert på hooket til en semi-hit fra åttitallet, eller andre suksesselementer fra dagens listetoppere.