Obliteration – Cenotaph Obscure

Foto: Promobilde

Obliteration er tilbake. Fem år har gått siden forrige skive «Black Death Horizon», og selv om det på ingen måte var en lunken skive synes jeg ikke den helt levde opp til forventningene fra «Nekropsalms» fra 2009. Når de i år leverer «Cenotaph Obscure», er det med full kraft.

Da Obliteration annonserte «Cenotaph Obscure», var jeg veldig spent på om det kom til å bli et løft for bandet. Så, hvordan måler denne opp til de forrige skivene?

Jeg er glad du spurte, og klarer ikke vente til «terningkastet». Det må bare ut med en gang; denne skiva sparker maksimalt med balle. Obliteration sparer ikke på noen ting, og leverer fett riff på fett riff. Åpningskuttet (også tittelkuttet) har en slags midtempo-feeling med noen brutale bombe-blastbeats på trommene innimellom. Låt 2, Tumulus of Ancient Bones begynner litt i samme stil, men leker litt med raskere stemninger uti låta.

Gitarene kveiler seg som slanger opp og ned på halsen, sementert av en saftig bass. Denne holdningen til riff er gjennomgående på hele skiva. Det er et kravlende, snærrende og rabbiat beist, samtidig som det er en undergrunnssekt som gjør kalkulerte ritualer. Kanskje for å påkalle nevnte beist. Det hele gjøres med en eksepsjonell finesse og et snev av hånlighet. «Hør så lett vi får det til å høres ut, ‘a!»

…en brutal og groovy reise ned i dødsriket, dratt ned av treforkene til smådjevler som ler rått. Eller noe sånt.

Stålkontroll

Låt 3 er en kort intermezzo før nydelige Eldritch Summoning. Her får vi også vår første smak på skivens litt raskere øyeblikk. Også her fremført med den største selvfølgelighet og enkelhet. Obliteration har stålkontroll, altså. Alt er så saftig, så mørt, så delikat. Riffene flyr som gale drager, og trommene viser frem det ene geniale brekket etter det andre. Det er nok ingen i Norge som lager så bra dødsmetall som det som blir vist frem her. Iallefall ikke etter min smak. Og vi er fremdeles bare på låt 4 av 7. En kort fadeout senere er vi på Detestation Rite, en brutal og groovy reise ned i dødsriket, dratt ned av treforkene til smådjevler som ler rått. Eller noe sånt.

Det virker som om all erfaring bandet har hatt etter de tre forrige skivene, et par skiver med søsterbandet Nekromantheon og ett og annet soloprosjekt (fantastiske Void Eater ved trommeslager Kristian Valbo), har gått inn og gitt dette som resultat. For mitt vedkommende måler det seg med alt bandet har gjort tidligere. De unngår at det høres platt og kjedelig ut, og selv ved gjentatte lytninger vet du aldri helt hvor det bærer av sted.

Unikt og enestående

Enhver tilhenger av «gammal» dødsmetall skylder seg selv å gi denne skiva en lytt eller 10.

Okei, jeg merker nå at skrivingen min kanskje er litt vel positiv og poetisk. Men faen, det er vanskelig å komme med noen nevneverdig kritikk som ikke bare blir teit pirking, og på samme måte ros som ikke bare blir «Det er dritbra». Om det jeg skulle sagt noe som helst dårlig om skiva, måtte det i såfall vært at jeg skulle ønske det var en låt til. Skiva er «bare» 40 minutter lang, men føles mye kortere. På sett og vis funker jo dette også i bandets favør, da man jo fortsatt er sulten på mer etter skiva er slutt og da gjerne setter’n på en gang til.

Enhver tilhenger av «gammal» dødsmetall skylder seg selv å gi denne skiva en lytt eller 10. Jeg hører Necrophagia, Autopsy, Carcass og Death i DNAet til Obliteration, for å nevne kun noen få. Slike sammenligninger blir dog en simplifisering av bandets sound. Aldri før har jeg hørt noen som låter akkurat som Obliteration, og i så fall uten like stor grad av krydder og polering. Det er i alle fall unikt og enestående, om ikke originalt.

For å oppsummere: «Cenotaph Obscure» er en herlig skive man kan lytte på gjentatte ganger uten å ha fått med seg alt. Det er, for undertegnede, et klart karrierehøydepunkt som det vil bli vanskelig å toppe. Men jeg gleder meg til å se dem prøve.

Obliteration – Cenotaph Obscure: 10/10 …for fanden.

Sjekk spesielt ut: Hele skiva…. Greit da, her er et par ekstra høydepunkter: Eldritch Summoning, Detestation Rite, Charnel Plains


Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*