Screaming Females @ Revolver

Screaming Females gjestet Oslo forrige uke, og leverte en variert konsertopplevelse som var både intens og imponerende.

I det undertegnende og fotograf ankommer Revolvers velfylte kjellerlokale, har oppvarmingsbandet Dømt (som vi dessverre var for lite rutinerte til å rekke) nettopp takket for seg, og et tydelig entusiastisk publikum venter i spenning på Screaming Females.

Fengende og tung åpning

Det går ikke lenge før den melodiske, innovative og hardtslående punkrock- trioen fra New Jersey entrer scenen og åpner settet med godlåta Agnes Martin fra fjorårets kritikeroste fullengder «All at Once». Åpningslåtens fengende og symmetriske gitar/bass-riff og seige tromming setter høye forventninger til resten av konserten, og både bandet og det lydtekniske virker å være i toppform. Neste låt ut, den tyngre og dystopiske Glass House leveres deretter massivt til stor begeistring.

«All at Once», som også Glass House er hentet fra, er i likhet med Screaming Females foregående skive «Rose Mountain» preget av i overkant raffinert, kompleks og mer radiovennlig produksjon enn tidligere utgivelser. Her er det flere vokalspor og innslag av både orgel og strykere. Jeg var i forkant både spent og skeptisk til hvordan låter fra albumene ville ta seg ut i live, men disse to åpningsnumrene fremføres overbevisende, og fenger annerledes og mer aggressivt i konsertsammenheng enn på plate. Frontfigur Marissa Paternosters vokal og virtuose gitararbeid er ekstremt fengende. Hun blir tight backet og holdt i tøylene av bassist(og skjeggete Jay Reatard-look-alike) «King» Mike Abbate samt bandets stødige og hardtslående trommis Jarret Dougherty.

Styggvakkert

Tredje låt ut, den funkgroovy punklåta Baby Jesus fra den selvproduserte debuten «Baby Teeth» (2006), spilles aggressivt, komplekst og energisk. Den følges av den intenst gitarstøyende dog voldsomt melodiske Wild fra 2010-utgivelsen «Castle Talk». Deretter serveres den skitne-men-poppunk-aktige Rotten Apple, fra Steve Albini-innspilte «Ugly»

Det er godt å høre Marissa tidvis skrike på refrenget til Rotten Apple. Dette er det nærmest ingenting av på de to nyeste platene, og hennes karakteristisk brutale og energiske skriking som det er flust av på tidlige utgivelser gir et velkomment tilskudd til Paternosters ellers imponerende mektige og særegne vibrato-vokal. Konserten fortsetter med en lang og nedtonet intro til publikumsfavoritten Foul Moth, og dette styggvakre powerpop-anthemet skaper begeistring og edruelige headbanging-tendenser blant publikum.

Mangfoldig inspirasjon og en stygg digresjon

Screaming Females har stor bredde i sine uttalte inspirasjonskilder, som spenner fra Crass og Rudimentary Peni via L7,PJ Harvey og Tori Amos og helt til Sheryl Crow. Andre tydeligere inspirasjonskilder denne kvelden, særlig fra tredje til syvende låt ut, er riot grrrl-band som Bikini Kill og Bratmobile, men også mye Sleater-Kinney. Bandets formidable evner til å blande fragmenter av sintere inspirasjoner med innovativ og gitareksplosiv popteft skaper en stilmessig hybrid av stygt og flott, minimalistisk og pompøst. Dette er essensielt i oppskriften til bandets særegne og rå sound.

Et annet band av en mer lokal art jeg tar meg selv i å tenke på flere ganger gjennom konserten, er Life… But How to Live It?. Jeg har verken hørt eller lest siterbare uttalelser fra Screaming Females selv angående kjennskap til disse, men coverillustrasjonen til fullengderen «Ugly» fra 2012 kan lett tolkes som refererende til dette legendariske Oslo-bandet og deres tjue år eldre titulære tvilling «Ugly». Estetisk sett kan jeg ikke tenke meg at coverkunsten laget av Paternoster selv ikke må være en homage til denne klassikeren, men om dette ikke er en bevisst referanse er det i hvert fall en særs tilfeldig rockehistorisk kuriositet i min bok. Spekulativ digresjon til side, se og bedøm selv under:

Santanaistiske vers og kreative refreng

Marissa Paternoster er en fantastisk innovativ gitarist. Hun er merkbart inspirert av både 80-90 talls punk og mer hårete stadionstore saker som Led Zeppelin og Van Halen, og med sitt ekstreme riff gir kveldens neste låt Ripe undertegnede av alle ting assosiasjoner til Extreme og låten Warheads.

Låtstrukturer og refrenger er dessuten ofte komplekst og kreativt bygd opp og forandrer seg noen ganger totalt underveis. Et godt eksempel på dette finner vi i neste låt, Step Outside. Den starter med en to minutters bredbeint og gitarpompøs rocke-intro, men plutselig muteres den om til en helt annen låt med kreativt strukturert og ekstremt allsangvennlig refreng som som kunne vært signert Laura Jane Grace fra Against Me! i nyere tid.

Kveldens kjedeligste låt, It´s Not Fair, klarer dessverre ikke helt å rettferdiggjøre sin egen eksistens i dette ellers formidable settet. Det gjør derimot oppfølgeren, den heftige Burning Car. Denne låtens latinrock-inspirerte gitarvers kan med litt gubbete popkulturell velvilje nesten kalles Santana-aktig i stilen, men også i overført betydning angående gitarteknisk briljering. Paternoster får her, som på så mange andre låter i settet, vist hvorfor hun stadig figurerer på forskjellige «beste gitarister»-kåringer.

Imponerende konsert med moderate mengder skriking

Den ett minutt korte og veldig rolige Drop by Drop er neste låt ut. Denne fungerer overraskende bra live, og avlastes kledelig av det som skal vise seg å bli aftenens siste låt og konsertens høydepunkt for undertegnendes del, nemlig den hypnotisk fengende og harde High fra «Ugly». Apropos en av veldig mange referanser over; dette kunne nesten vært en Life…- låt, av det litt seigere slaget, der vokalen minner mye om Katja Benneche Osvolds aggressive og særpregede måte å synge på, og den distorterte og frenetiske gitar-riffingen minner om Roger Andreassens karakteristiske spillestil.

Etter et imponerende siste primalskrik entrer Paternoster publikum, hvilket fremprovoserer flittig mobilkamera (mis)bruk blant tilskuerene (undertegnende medskyldig), men dette blir likevel en heftig og intim avslutning. High´s outro ekskalerer suggererende i stigende tempo, med ekstremt forvrengt og rytmisk bass-støy tilført Merissas virtuos-kaotiske gitarspilling. Man sitter etterlatt med tung, støyete feedback og ekkoet av en forrykende konsertopplevelse etter at bandet kjapt forsvinner bak scenen.

Det applauderes høyt og mobiliseres litt for forsiktig og pliktmessig etter ekstranummer fra et tydelig fornøyd publikum. Dette blir det ikke noe av, og det hadde uansett muligens stått i fare for å bli et antiklimaks. Det hadde blitt litt feil med for eksempel turnéens tidligere encoregjenganger, den i overkant poppa I´ll Make You Sorry, etter et så heftig og rått fremført høydepunkt.

For å avslutningsvis pirke litt via egne preferanser, hadde det – som antydet over – kunnet kledd konserten med flere innslag av skitnere og mer hardcoreinspirerte powerpop-hybrider. For eksempel noe fra «Power Move» eller den brutale og sublime Wrecking Ball fra onlinekassetten «Chalk Tape» kunne gjort en veldig bra konsert enda bedre. Men tross begrenset mengde skriking denne kvelden er Screaming Females et veldig rått liveband det anbefales på det sterkeste å få med seg ved første og neste anledning.

Screaming Females @ Revolver 19.03.2019: 8/10