She Said Destroy – Succession

Fargesprakende sjangerbombe fra She Said Destroy. Succession ble gitt ut 15. oktober via Mas-Kina Recordings.

Vurdering

She Said Destroy – Succession: 5/6

She Said Destroy ble formet i 2000 av Anders Ugmod Bakke, som flere vil kjenne som vokalisten i Beaten To Death. SSD albumdebuterte i 2006 med Times Like Vines og fulgte opp med This City Speaks in Tongues i 2008.

I denne perioden holdt de en rimelig høy profil. I tillegg til festivalkonserter landet rundt åpnet de for storheter som Celtic Frost, Emperor, Enslaved, og Neurosis. Bandet la konsertlivet på hylla i 2009 og har – foruten EPen Bleeding Fiction fra 2012 – gitt lite lyd fra seg frem til nylig. Nå er tredjeplata ute – holder den samme høye standard?

Bemerkelsesverdig bredde

Et slående trekk med Succession er hvor variert det hele er, internt i låtene såvel som mellom dem. De elleve sporene som utgjør albumet har en imponerende bredde, og hver låt har distinkte trekk som skiller den fra sine umiddelbare forløpere.

Noen gjengående elementer kan likevel finnes. Låter som førstesporet «To Ourself Entire» og «Our Will Be Done» smaker av matematisk orientert metall à la Dillinger Escape Plan, Extol, og Azusa. Det skorter hverken på melodisk teft eller spennende rytmemønstre, og det er som alltid en fryd å høre herr Bakke brøle.

Vokalarbeidet begrenses dog ikke til brøling. Flere av låtene har en klar kjerne av black metal, hvor de stridsklare growlene byttes ut med (bevisst undereksponerte) jamrende skrik. «Eyes Go Pale» har en bleik lo-fi sound som kan sende tankene i retning Fleuretys seneste utgivelse, et trekk man gjenfinner i den smått doomy «All the King’s Horses». «Sharpening The Blade» er av en litt annen karakter; sortmetallen er representert, dog i mer moderne innpakning og langt fra uten innslag av grandios post-metal.

Hvem bestilte punk?

Som om ikke det var nok: punk/hardcore-infuserte låter har også funnet veien til Succession. «You Will End» er D-beat som bare rakkern og kunne gått for å være en Tragedy-låt. Ræv sparkes også på «Not Only Bridges» , som har en matchende energi og som i likhet med førstnevnte er en god representant for hvor flinke dette bandet er til å bygge mektige og mangefasetterte lydbilder som vokser seg gradvis større.

Få hvis noen av låtene illustrerer dette bedre enn sistesporet/tittellåta «Succession». Det er en sterk avslutning på albumet, som på imponerende vis nøster sammen alle uttrykkene servert gjennom skiva på en og samme låt.

Succession er et imponerende og inspirert album, som høster rikelig med poeng for både bredde og musikalitet. Instrumentene låter fett, vokalen er (selvsagt) utmerket, og produksjonen matcher det (etter alt å dømme) høye ambisjonsnivået. Interessant nok synes jeg det tar noen låter før det kommer ordentlig godt i gang, men når det først begynner å rulle er det et fargerikt fyrverkeri av sjangre og stilarter.