Shevils: dynamisk hardcorepunk

Foto: Timo Sillankorva
Foto: Timo Sillankorva
– Tidligere var vi happy om bare riffet var frekt nok rent rytmisk. Vi hadde mer fokus på arrangement, dynamikk og melodi da vi lagde Miracle of the Sun. Dette er noe vi ønsker å jobbe grundigere med til neste album, selv om det allerede ga uttelling på denne skiva, fortelller vokalist Anders Voldsrønning i Shevils som er aktuelle med albumet Miracle of the Sun på Tartarus.

Les vår anmeldelse av Miracle of the Sun her

Miracle of The Sun er en fengende og variert skive der skarp huggende riffing, inntagende hooks og catchy melodier gjør hverandre selskap. Musikken er eksplosiv og hynotisk med sin effektive  bruk av start/stopp-dynamikk og skrapende, disharmoniske riff.  Det er intens og hardtslående posthardcore-punk det handler om, men samtidig er musikken tilgjengelig nok til å appellere til et bredere spekter av  alternative rockere eller folk med interesse for litt bråkete  musikk generelt fordi det groover og svinger. Og for de som vil trenge litt dypere ned i materien finnes det små lekre detaljer og uortodokse låtstrukturer å kose seg med også. I dette intervjuet kan du bli litt bedre kjent med bakmennene og høre om veien fra Petra og Stryper til  Frodus og Refused, tidlig kjærlighet til Rage Against The Machine og Weezer og høre om betydningen DP-Festivalen (Disippel Punk) -hvor også Sufjan Stevens og Souljunk  opptrådte i 2001, førstnevnte  klokka tre på natta i et telf for 20 personer- har hatt for norsk musikkliv. 

Kan dere først fortelle litt om bakgrunnen for bandnavnet Shevils og forholdet til kvinnelige djevler?

Anders V: – Jeg ønsket et bandnavn som var unikt og Melvins har en låt som heter «Shevil». Det ligger ikke noe mer bak navnet enn at det ser tøft ut. Er fremdeles fornøyd med navnet med unntak av dissens om uttale. 

Hvor og når oppsto Shevils og hva var det som gjorde at akkurat dere ble et nytt band?

Andreas: – Anders og jeg startet et band i 2008, rett etter at jeg flyttet til Oslo. Det het Lecter og etter en rimelig treg start med utbytting av medlemmer og mye kåling med å finne form og uttrykk etablerte vi Shevils i 2010. At det ble akkurat oss hadde i utgangspunktet å gjøre med at vi begge på det tidspunktet nettopp hadde kommet ut av tidligere band, stod på bar bakke om du vil, og trengte en rebound. Etter en eksperimentell førsteplate, The Year of the Fly, stod vi plutselig uten trommis. Via kompiser stilte Anders Emil opp på audition, og det føltes riktig med en gang, noe som manifesterte seg på EPen Necropolis. Det var akkurat den samme prosessen som var tilfelle med Johan, han ble anbefalt av broren Kristofer, som har spilt live med oss i mange år. Det klikket umiddelbart da han stilte opp på øvelse for et par år siden siden vi trengte et nytt medlem av samme kaliber som Christoffer som hadde sluttet. Det åpenbarte seg ganske raskt at Johan kunne bidra både musikalsk og kreativt.

Anders V: – Sommeren 2006 flyttet brorparten av Silence the Foe og Lionheart Brothers, som stort sett hadde lik besetning, til Tigerstaden for å satse videre på begge band. Sistnevnte fikk massiv suksess med albumet Dizzy Kiss i 2007, og festivalsommeren 2006 viste seg å bli det siste Silence the Foe gjorde. Jeg var med det uten band og sulten på å lage noe som skulle bli minst like bra. Som Andreas sa, tok det tid, og jeg følte ikke at det stemte før i 2012 med Necropolis (EP), da vi forlot grønsjen/sludgen og vendte tilbake til hardcore. Da var Arnbjørn Joar Styrkor Marklund fra STF med som fast bassist en periode. Audun Storset og Marcus Forsgren fra STF/TLB spilte også på EPen. Det tar tid å finne signatur, og personlig synes jeg albumet Miracle of the Sun er nærme det vi ønsker å uttrykke. Neste skive blir forhåpentligvis virkelig bra.

Anders V og Andreas, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva gjorde dere så lidenskapelig opptatt av det?

– Jeg vokste opp i relativt skjermede kristne omstendigheter, så barndommen var mer eller mindre strippet for musikk av den hardere sorten. Da jeg først fikk smaken på rock i starten av tenårene så ble det på veldig kort tid en altoppslukende interesse.

Anders V: – Mine eldre søstre hadde noen kassetter med Petra og Stryper som jeg hørte i hjel fra jeg var 6 år gammel. Da jeg begynte på skolen gikk det i AC/DC, Guns´n Roses og Metallica. Da jeg som tiåring var på min aller første konsert med DumDum Boys i storsalen i Trondheim under Pstereo-turneen, tenkte jeg at å spille i band, det må være noe av det råeste en kunne gjøre. På ungdomsskolen ble jeg blodfan av Nirvana, The Offspring, Roxette, Smashing Pumpkins og Weezer. Jeg var på en audition for et band i Betel Trondheim, jeg tror det var forløperen for det som skulle bli The Lionheart Brothers. Jeg var veldig nervøs, og klarte ikke komme inn der jeg skulle, selv med gjentatte forsøk. Det var så ydmykende at jeg la fra meg tanken om å være med i band.

Andreas: – Jeg vokste opp i relativt skjermede kristne omstendigheter, så barndommen var mer eller mindre strippet for musikk av den hardere sorten. Da jeg først fikk smaken på rock i starten av tenårene så ble det på veldig kort tid en altoppslukende interesse. Om man skal grave ligger det nok noen psykologiske mekanismer og sveiver i bakgrunnen; jeg kan identifisere meg med Brian Warner og selv om jeg kom ut av et relativt lukket miljø var det ikke samme presedens for å spille det ut like dramatisk. På klasserommet hang det en poster av Kurt Cobain (1967-1994), Cypress Hill og KrisKross rullerte på klassefesten hos Marianne, og hjemme hos Tormod etter skoletid, spilte vi kortspillet Idiot, California Games på Hercules computer og hørte på Pink Floyd The Wall og Bee Gees E.S.P på bygdas første CD-spiller 1989-ish.

Hvilken musikk var dere omgitt og opptatt av under oppveksten?

– Andreas: -I oppveksten gikk det veldig mye i Børud-gjengen, Vazelina Bilopphøggers og Øystein Sunde. Det var litt sånn i søskenflokken at vi slukte det vi hadde tilgjengelig, for eksempel Trygg Trafikk-vinylene som vi spilte av på den batteridrevne portable spilleren til mutter`n. Vi hadde en Alf Prøysen-plate som vi fikk tilsendt i posten fordi vi hadde vunnet på NRK barnetimen i en konkurranse, jeg tror det var “Ludvigsens hostesaft”. Man skulle lage en mikstur for å få Ludvigsen til å hoste. Hele familien lå i dobbeltsenga og lyttet hver lørdag morgen. Hovedingrediensene i sånne defacto stinkbomber var vanligvis pepper, hjortetakksalt, eddik, og dessuten bakepulver om man faktisk ville ha kindereggkjernen til å detonere etter risting. Og så hadde fatter’n en eneste 7” vinyl som hadde et snev av ungdomsopprør, nemlig Rolling Stones, “You Can`t Always Get What You Want”.

– Et internt og anekdotisk interessant sidespor her er at det var akkurat den låta Serena Maneesh valgte å spille på rådhusplassen VG-lista topp 20 den ene gangen de slapp til, neppe tilfeldig valgt med tanke på hva slags publikum som sogner til slike arrangementer. For meg personlig opplevdes det som en slags Sissyfus-loop, Oroborus og Matrix-øyeblikk; er det rart man er paranoid? For ikke å glemme Ti i Skuddet på NRK P2 med Vidar Lønn-Arnesen, der man gjerne satt klar med kassettopptakeren for å ta opp bruddstykker av favorittlåtene direkte fra radioen, artister som Jon Bon Jovi, Europe og Roxette.

– Foruten dette var jeg utsatt for frikirkelig musikk hver tirsdag, onsdag såkalt “barnearbeid”, altså kristne fritidsklubber. Og gudstjenester på søndag. Både farfar og faren min var aktive amatørmusikere i denne sammenhengen, “musikklaget” hadde opptreden hver søndag, mens jeg kravlet under seteradene og nabbet kamferdrops fra mormor. Faren min er fremdeles aktiv som organist og pianist, han var gitarlærer før han ble familiefar. Det er ikke noen hemmelighet at mange norske musikere i min generasjon har lignende bakgrunn.

– Første gangen jeg var på ordentlig konsert må jeg ha vært rundt 10-11 år, da det svenske kristenrockbandet Jerusalem spilte i Drammenshallen, og etter dette oppdaget vi (altså jeg og brødrene mine) den kristne rockescenen, som internasjonalt på denne tiden var relativt etablert, der band som Stryper, Petra og Mortification var blant favorittene. I kjølvannet av det oppdaget vi miljøet rundt DP-festivalen, der Emil og Ivar Nikolaisen var sentrale figurer. Dette var i utgangspunktet et kristent miljø med en veldig alternativ tilnærming som fostret mange band som markerte seg utover 2000-tallet. Eksempler er Silver, Serena Maneesh, The Lionheart Brothers, Pirate Love, Extol, Benea Reach, Hilma Nikolaisen og Maria Solheim, for å nevne noen. Det var også i denne sammenhengen jeg første gang møtte Anders Voldrønning, som da spilte i Silence the Foe, det må ha vært i 1999. Emil Nikolaisen drev også en liten distro der han pushet plater fra alternative artister, hovedsakelig amerikanske, og gjennom den kanalen oppdaget jeg mer eller mindre et nytt univers av stilarter og uttrykksformer som på mange måter revolusjonerte måten jeg tenkte på musikk utenfor mainstreamen. Dette var omtrent samtidig med at internett og Napster for alvor gjorde sitt inntog, så det var veldig mye som åpnet opp i forhold til å utforske ny musikk når man ellers var litt avskjært ute i distriktet. Sånn helt på tampen av tenårene så jeg også Sonic Youth på Kongsberg Jazzfestival, det var en stor opplevelse.

Anders V: – Jeg er født i 1980 og ble tenåring da grønsjen tok over verden. 80-tallet var sykt harry og flinkis-uttrykket tiltalte meg ikke lenger. Nå skulle en knuse gitaren i scenegulvet, kle seg med for store klær og ha t-skjorten utenfor genseren. Punken var tilbake og gjorde det mulig for alle ubrukelige å få til noe. Da jeg var 17 år startet vi Termos, som i 2000 ble til Silence the Foe. Målet var å være det mest energiske og galeste bandet Trondheim hadde sett. De fleste av oss var ikke spesielt flinke til noe, men vi hoppet, sparket, spyttet og var over alt under konserten og var rimelig likegyldige til om vi spilte bra. Før vi gikk på scenen sa jeg ofte; hvis vi skal dø, så kan vi like gjerne dø på scenen. Dette medførte at vi raskt fikk et liverykte og ble booket til flere konserter. Vi fikk spille på legendariske Veita scene og spilte 2 utekonserter i Trondheim sentrum i 1999. Ivar Kulsås som spilte gitar var vel den eneste som på den tiden var god instrumentalist. Jeg husker at vi satt hjemme hos ham og hørte på favorittbandet Rage Against the Machine og prøvde lage noe som svingte like mye. Årene på DP-festivalen på Blaker var viktige. Både konsertene og muligheten til å anskaffe den råeste musikken fra bl.a. Emil Nikolaisen. Jeg husker at Silver var idealet. Vi hadde noe å strekke oss etter når det kom til fethet og energiske opptredener med finesse. Å spille på den årlige DP-festivalen var det viktigste i livet.


Anders E: – Som for mange andre var det eldre søsken som var den første innflytelsen på musikk. Husker brodern hadde «Wake Up» av Rage Against The Machine som vekkealarm. Mitt rom var vegg i vegg, så som regel våknet jeg av den også. Hadde i starten av tenåra på tidlig 2000-tall en nu-metal-periode før det gikk over i beinhard metall. Alt som hadde noe med «core» i seg var dritt. Åpnet heldigvis øynene mot slutten av tenåra og oppdaga masse kult som jeg kategorisk hadde avfeid tidligere. Hadde f.eks. ikke hørt Refused før jeg ble med i Shevils (i en alder av 21). Det var litt sprøtt å komme inn i et band og miljø hvor jeg delte ganske få referanser og inspirasjonskilder med resten av gjengen. Det gikk seg fort til.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/6zbHSDJjgrNdfIxPyGfPBt» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

Johan:  – I likhet med Andreas og Anders V har jeg vokst opp i et kristent miljø. Musikk var en aktivitet som ga litt fri fra bønnemøter og ambisiøse planer om verdensherredømme i Jesu navn. Jeg begynte i lovsangsband, som så mange andre, men forstod og følte snart at å spille musikk hadde sin egen verdi langt utover å skulle være til ære for en guddommelighet. Hjemme hos oss gikk kassetter med lovsang i mange år, men jeg storebroren min banet vei med opptak på kassett av punk og hardcore, i første omgang av Bad Religion, NoFX og Offspring. Senere kom vi med i det alternative kristenmiljøet i Oslo, der Extol, Selfmindead og Silence the Foe (!) var navn å se opp til. Jeg husker en stadig kamp mellom kristent og ukristent når det kommer til musikk, og etter at jeg ble 16 og ateist (sent nok) så har jeg vel sett mer til anarktistisk punk, sosialistisk rock og hedensk metall. Første gang jeg hørte Enslaved var jeg solgt!

Når begynte dere selv å spille og synge og hva var det som fascinerte med denne måten å uttrykke seg på?

Andreas: – Hadde noen pianotimer helt i begynnelsen av barneskolen. Det fenget ikke helt, men som 12-åring begynte jeg å spille bass i skolebandet på ungdomsskolen. Vi covret for eksempel Elvis på utescenen 17.mai, lagde musikkvideoer og spilte inn en kassett med 12-13 låter som en del av valgfagsundervisningen. Mestringsfølelsen og kicket med å spille både inn og spille live satt seg da, og siden har det egentlig aldri vært noe alternativ å ikke drive på med musikk i en eller annen form, det er en livsstil.

Anders V: – Jeg var på romjulsrock i 1997. Der så jeg band som Silver 2000 (senere Silver), Extol, Blindside og Selfmindead. Kjøpte noen CDer, og dro helfrelst hjem til Trondheim. Jeg tenkte lenge at jeg var alt for høy til å være vokalist i band, men Christian i Blindside var ganske høy og det så kult ut. Hardcore tiltalte meg veldig og Roland Livar Kjenstad, Tommy Strøm, Thomas Øvrevik, Ivar Kulsås og jeg bestemte oss for å starte et slags hardcoreband (Termos). Jeg møtte Arnbjørn Joar Styrkor Marklund på MXPX og Bad Religion-konsert på Rockefeller. Han flyttet så fra Sandnes for å bli med i Termos. Energien i denne måten å uttrykke seg på fenget veldig. Videre følte vi oss ustoppelige sammen.

Johan: – Alle i min nærmeste familie spiller instrumenter. Jeg ville også spille. Det var naturlig nok å begynne med trommer, men begge brødrene mine er bedre på trommer, så jeg tok fatt i gitaren. jeg husker at jeg i begynnelsen var veldig opptatt av å få til riktige grep, med tall og slikt. Etter hvert var jeg mer opptatt av disharmonier. Det har nok holdt seg. Det styggskjønne har jeg fortsatt en forkjærlighet for.

Andreas M, hvordan utviklet du din gitarspillestil?

Andreas: – Jeg er hovedsaklig selvlært, og begynte med å plukke låter fra favorittartistene. På den tiden var det i første rekke Pink Floyd, Smashing Pumpkins, Motorpsycho, Starflyer 59 og litt senere Refused, Selfmindead, JR Ewing og Weezer som stod høyt i kurs, så prøvde vel med vekslende hell å simulere det de holdt på med helt fra da jeg begynte så smått å skrive låter selv (for å ta en liten omvei i narrativet kan jeg også nevne at Shevils fra starten av hellet mot grunge). Man kan vel si at de fremdeles er inspirasjonskilder, om mer ubevisst.

– Jeg har aldri vært spesielt flink til egenøving, jeg har definitivt lært mest ved å jamme med andre. Jeg spilte mye sammen med broren min Joffe (som nå spiller i Syndrom sammen med Anders’ tidligere bandkollega Audun Storset), og en kompis som het Ingar i tenårene. Vi spilte sammen opptil flere ganger i uka på grønnrommet på Metodistkirken i Hvittingfoss med et lånt trommesett fra det nedlagte tensingkoret på bedehuset (som jeg tror fremdeles ikke er levert tilbake), oftest med en veldig jovial, bråkete og leken tilnærming der bytter av instrumenter midt under en jamsession var en del av greia; gitar, synth og trommer.

– Og under studietiden i Tromsø på 2000-tallet var jeg og et knippe andre musikere fast inventar på tirsdagsjammen på Kaos (nåværende Bastard Bar). Vi hadde tidvis et svært bra samspill med utsvevende improviserte partier der blant annet lange og eksperimentelle gitarsolostrekk av varierende kvalitet ble et varemerke, mens Gisle Mathisen i Nikkeby Lufthavn satt og skrudde drøye effekter på lydmikseren. Noen ganger gjorde vi også planlagte coverlåter, som etterhvert utartet til rene coverband men da figurerte jeg som vokalist (Psychomotor, Sepulnation, LOK). Foruten dette hadde jeg på denne tiden et utvalg andre prosjekter både i band og på egenhånd der den sedvanlige låtskrivings prosessen gikk ut på å benytte umiddelbar inspirasjon og tilfeldige innfall. Eksempler er The Working Title Heroes, The Brood 079, Marzi-Pants, Sex, Penny Starlets, Via Pandemonium, Åke Villmanson, Dr.Greve og Elyssa Marble.

– En fellesnevner for alle disse prosjektene er at de hadde en relativt kort levetid med høyt kreativt utfall som knapt eller aldri overlevde veien til studio, men også en sjangermessig spredning fra synthpop til grindcore. Av disse var det harcorebandet Zhlickumpfh som kanskje la mest grunnlaget for min videre utvikling i spillestil. Det var om å gjøre å utagere mest mulig på scenen mens man harvet løs på bass-strengene med harde plekter. Den spilletekniske utførelsen kom i annen rekke så det var knapt en konsert som ikke endte med strengebrudd, knuffing på scenen og blodige fingre. Når det er sagt; den jambaserte tilnærmingen har vi også brukt i øvingsrommet med Shevils, men da blandet med pre- og postmediterte riff og melodier.

– Shoegaze har jeg alltid hatt et varmt forhold til så det er vanskelig å komme utenom at det alltid ligger litt inspirasjon fra for eksempel My Bloody Valentine, Slowdive, Ride og Deftones i bakgrunnen, men foruten om læringsfasen i tidlige år har jeg aldri forsøkt å direkte emulere andre gitarister. Målet har vært å finne riktig melodi til gjeldende låt, og da tror jeg det er en fordel å ha et så bredt som mulig bakgrunns spekter av inspirasjon for å kunne skape noe upartisk og forhåpentligvis unikt eller ukonvensjonelt. Sammenlignet med andre gitarister ser jeg meg selv som en noe upolert saktegående late bloomer, en lat faen som innimellom har noen gode ideer som kan utføres innenfor egne begrensninger. Med andre ord ikke han fyren som drar frem gitaren rundt leirbålet; jeg kan spille det jeg har laget selv men det stopper stort sett der. Unntaksvis har jeg latt meg direkte inspirere av for eksempel Ludwig van Beethoven, Prince og Kurt Cobain.

Har dere hatt noen mentorer eller forbilder underveis som har vært viktige. Hva har dere i så fall lært av disse?

– I 1998 hørte jeg EPen The Life of Death av Overcome. Det var det kuleste harcorebandet jeg hadde hørt og bestemte meg for at jeg ville skrike som Jason Stinson.

Andreas:  – Vikarlæreren i musikk på ungdomsskolen var en ildsjel som het Torgeir Stoa, han spilte selv i danseband, ga oss muligheter og koordinerte med andre lærere for å legge til rette langt utover det som var del av pensum og timeplan, så det hjalp helt klart på interessen. Det var han som var drivkraften bak skolebandet jeg nevnte tidligere. Vi ble unnskyldt et par hele undervisningsdager midt i skoleuka fordi han hadde tatt med seg mikser og opptaksutstyr for å spille inn hele repertoaret vårt på slutten av 8.trinn. Jeg opplevde det som ekstraordinært, og det var noe med komboen at vi hadde flere gode musikere i klassen min og at han var en lærer som så potensialet. I ettertid har jeg tenkt ofte på hvor mye det betyr å få den riktige tilretteleggingen tidlig i livet. Man har arv og miljø, men miljøet er det eneste som betyr noe når man først er unnfanget. Man vet også at de første årene av livet er de mest kritiske i forhold til læring, så satt på spissen burde man strengt tatt hatt universitetsgrad for å få lov til å jobbe i barnehage og grunnskole. Det er mange ting med samfunnsorganiseringen som fortsatt har stort forbedringspotensiale.

Anders V: – I 1998 hørte jeg EPen The Life of Death av Overcome. Det var det kuleste harcorebandet jeg hadde hørt og bestemte meg for at jeg ville skrike som Jason Stinson. Ellers har jeg vært veldig fan av Shelby i Frodus, Dennis i Refused, Ian i Fugazi og Ilka i Selfmindead. De har nok formet måten jeg synger på. Videre har også band som Helmet, Melvins, Nirvana, Big Black, Deftones, Weezer, Rage Against The Machine, Smashing Pumpkins, Sonic Youth, My Bloody Valentine, The Cure og Shellac vært viktige inspirasjonskilder.

Har dere noen favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon. I såfall hvilken og hvorfor?

Andreas: – Jeg foretrekker Fender, bruker Stratocaster eller Telecaster paret med Vox AC30 (er også i besittelse av en Precision). Da får man en passelig strengete og distinkt lyd, dessuten er den innebygde rørvrengen veldig fin. Har et utvalg av effektpedaler også som brukes av og til. All-time favoritten er Dan Echo. Av vokalmikrofoner har jeg sansen for Beta 58A, både for lyden og det sexy designet.

Anders V: – Live så foretrekker jeg Shure SM58 med lengst mulig mikrofonkabel. Ellers er jeg glad i mikrofonstativ uten galge med rund sokkel. I studio har jeg brukt ulike mikrofoner, men til innspillingen av Miracle of the Sun brukte jeg mest Shure SM-7 og Neumann SM-2.

Johan: – Jeg elsker Orange! Og Fender P-bass. Det er en dybde og klarhet i den kombinasjonen jeg ikke helt klarer å sette ord på, men som jeg går inn i. Ingen følelse, egentlig.

Hvor viktig er det tekniske utstyret for å få soundet dere ønsker?

Andreas: – Er i utgangspunktet ikke spesielt opptatt av utstyr, det er lite utskiftning i stallen for å si det sånn. Er vel antagelig så langt unna purist som du får det, hvis man vil sammenligne med de folka som må ha strenger produsert senest på 60-tallet med Höfner 500- bassen de bruker i Beatles-coverbandet sitt. Filosofien min rundt utstyr og bruken av den er at man vil forsøke å få ting så bra som mulig, målet helliger middelet. Det er helt innafor å bruke autotune og andre skitne triks hvis man har en kunstnerisk visjon og samtidig behersker å “jukse” på en smakfull måte – det er kvaliteten og nerven i sluttproduktet som er gullstandarden; en forutsetning for banebrytende kunst er progressivitet. I studiosammenheng har vi brukt veldig mye forskjellig. Når man har en mengde forsterkere og pedaler som kan settes opp i utallige kombinasjoner, er det en mulighet det er verdt å benytte seg av for å presse maksimalt potensiale ut av hver låt under kontrollerte forhold. I motsetning når man spiller live da det er en tommelfingerregel at man vil fjerne flest mulige Murphys Law-elementer. Da holder jeg meg til de vante pistolene enn så lenge man har 30 minutter på å rigge opp utstyret og ikke har en dedikert gitartekniker.

Johan: – Viktig nok, men selv trenger jeg veiledning. Godt utstyr gjør ingen bedre på det de spiller, men det er hyggeligere for alle andre å høre på.

Hvorfor punk og hardcore punk?

Johan: – Det handler vel litt om hva vi har vokst opp med av musikk, og hvilke “helter” vi har hatt i musikken opp gjennom årene. Samtidig er det noe med det samlede uttrykket, hva vi hver for oss spiller ut og hvordan det blir et kollektivt uttrykk i samspillet. Noen låter har i utgangspunktet kanskje vært roligere, noen har vært hardere, men i samspillet blir det en form som ligger nært opptil punk og hardcore. På en måte er det kanskje en middelvei, om det kan gi mening. Jeg tenker ikke at det er et veldig bevisst valg, heller et resultat av det vi har felles i musikken og utøvelse. Men, vi kan vel heller ikke late som at punk, hardcore og grunge ikke appellerer til oss utover det rent musikalske. For min del er det på den ene siden selve musikken, med rytmikken, anslagene, sounden og støyen som gir veldig mye, og på den andre siden er det punkens estetikk og “in your face” mentalitet som gir mening.

Hva er hardcore punk og D.I.Y for dere?

Johan: – Først og fremst spilleglede og frihet. Det koster nok litt, men det spiller ingen rolle. Jeg tror vi er glade for å eie det vi driver med, selv om det selvfølgelig ikke er lukrativt. Vi driver ikke med dette nødvendigvis fordi det er innbringende, men fordi det gir en sterk følelse av å leve og uttrykke seg, og det oppleves meningsfullt. En øvelse eller konsert der alt sitter, der gitar, bass, trommer og vokal sitter som det skal og går opp i symbioser – det kan være en like sterkt tilfredsstillende opplevelse som likerklikk og strømninger, om ikke mer.

Hva har hardcorepunkscenen gitt dere personlig?

Johan: – Først og fremst massevis av glede og stadig nye inntrykk. Jeg husker de første konsertene jeg var på, i 13-14-årsalderen. Den aller første hardcorekonserten jeg så var med Selfmindead i Sandvika. Jeg var totalt uforberedt og ble most i pitten som startet på første anslag. Jeg kom meg ut og sutra litt over en vond fot før jeg vendte tilbake etter to låter. De neste 7-8 årene var jeg alltid inne i pitten.

Anders V: – Husker da jeg så Fugazi på UFFA i Trondheim for rundt 20 år siden. Det var bokstavelig talt stappfullt og like mange utenfor lokalet. Bandet hadde enkel hvit lyssetting. Det var umulig å røre seg stort for oss i publikum. Jeg husker det som en av de mest energiske konsertene jeg har vært på. Da jeg kom hjem var jeg så gjennomsvett at jeg slet med å få av dongeribuksene. Band som Fugazi og Frodus forandret livet mitt. De var ekte, energiske på en lite jålete måte og musikalske til fingerspissene. En annen konsert som gjorde sterkt inntrykk på meg var Luti Kriss på DP-festivalen. Det er til dags dato noe av det mest utagerende jeg har sett.

Hvordan skiller Shevils seg med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre band dere er og har vært aktive i som Silence The Foe, U-Foes, Lester, Ludvig Moon med flere og hva har dere tatt med fra de andre bandene til Shevils?

Anders V: – Silence the Foe-gjengen var bestevenner lenge før vi begynte å spille sammen. De fleste kjente jeg fra jeg var 5-6 år gammel og U-FOES er et slags mini-STF. I Shevils har jeg blitt kjent med den enkelte etter hvert som de ble med i bandet, selv om vi stort sett visste om hverandre fra før. Det har utviklet seg til å bli nære vennskap og er i ferd med å bli det største kapittelet i min bandbok. Rent musikalsk var Silence the Foe kanskje mer skandinavisk hardcore med surf-gitarer og U-FOES drøyere i uttrykket med en slags sludge, punk og organisk metallisk tilnærming. Shevils rendyrker mer groove-orientert grønsja hardcore. På mange måter kan nok Silence the Foe og Shevils ha mange likhetstrekk ettersom vi opererer med start/stopp riff og er inspirert av mange av de samme bandene.

Andreas: – Jeg spiller for øyeblikket i et annet band, The Christians. Dynamikken der er ikke så veldig annerledes med tanke på låtskrivning, men det er et punkeband, så litt annet uttrykk musikalsk. I Ludvig Moon derimot var det Anders Killerud som skrev det aller meste av låtene og var den åpenbare frontfiguren. Stilmessig er det mer regnet som et indie-band (hva nå det måtte bety) men jeg personlig liker veldig godt å ha såpass variasjon i sjangre, også at det å være i ulike band gir ulike opplevelser. I disse to nevnte bandene er/var jeg dessuten bassist, så tilnærmingen blir litt annerledes. Igjen er det sånn at å ha spilt forskjellige roller gjør det lettere å tenke på lydbildet som en helhet kanskje? Samspill er ikke en konkurranse.

Johan: – Jeg begynte å spille i band da jeg var omkring 15 år gammel, og det har vært mange forskjellige band og konstellasjoner siden den tid. Et av de første bandene jeg spilte i, og som jeg spilte med i mange år, var Iskra. Der var det metall, nu-metal og hardcore som gjaldt. Siden spilte jeg i flere år i indie-band, med pop og rock i fokus. Først med Go Ahead Drink Drink, og deretter i videreføringen Samurai Tango. Det var i indie-sammenheng at jeg begynte å spille bass, før det gikk det bare i gitar. I Iskra, GADD og ST har helheten vært sentral, men ikke alltid like samspillsorientert. Det blir mye riffing, melodier og bredt lydlandskap, og når det stemmer så funker det som helvete. Som med Iskra. Eller når jeg spiller bass med lillebror på trommer. For meg er det der gleden i å spille i band ligger: Samspillet, og det lydrommet som aldri har endelige avgrensninger. Jeg har begynt å spille med Iskra igjen, og det har vært utrolig gøy. Men jeg har nok funnet min plass, rent musikalsk, med Shevils. Det funker som helvete, faktisk. Fremfor alt har formen for kollektiv utforming i Shevils vært en øyeåpner for min del. Hundrevis av ideer blir til 10 låter. Man lærer mye av dårlige ideer. 

Anders E: – For tiden er jeg også aktiv med Closing Eyes – et band som er rimelig annerledes stilmessig enn Shevils. Usikker på hvor mye jeg har tatt med meg derfra inn i Shevils – tror nok heller det har blitt mer påvirkning andre veien. Har så å si bare spilt hard musikk siden jeg begynte i band når jeg var 14, så det å slå hardt ligger i ryggmargen. Med Emil Nikolaisen bak trommene på debutalbumet var ikke punkete trommer helt ukjent i Closing Eyes, men jeg liker å tro at jeg har klart å videreføre og spunnet videre på det uttrykket. I likhet med Andreas setter jeg pris på variasjonen og de ulike opplevelsene det gir å spille i band i forskjellige sjangre. 

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrker og roller i Shevils?

Anders Voldrønning, vokal.

Johan: – Et evig kritisk og konstruktivt blikk når det kommer til arrangement og struktur i låtene. Bred og lang erfaring som ofte kommer til nytte, både i låtskrivinga og når vi spiller live. Stemmen til Anders er noe for seg selv, og den intensiteten som ligger i stemmen handler om hele Anders, ikke bare vokalteknikk. Tekstene er Anders’ område, en blanding av mørke og ukuelig godt humør, det siste gjerne gjennom lek med språk, ord og uttrykk.

Andreas: – Uten vokalen og pågangsmotet til Anders hadde ikke Shevils eksistert per i dag. Det er klart, vi har ulike kvaliteter og alle bringer sitt til det runde bordet. Men Anders har en helt unik karisma, personlighet og vokal, både i studio- og live sammenheng, han bærer låtene og personifiserer visjonen bak det Shevils kollektivt ønsker å uttrykke. En ikonisk skikkelse i hardcore-verdenen.

Anders E: – Anders er Shevils. En kritisk røst på øvingslokalet som guider oss inn på rett spor når vi andre jammer oss bort. Uten Anders hadde Shevils vært et band av låt-ideer og få ferdige låter. Det er han som pusher bandet videre. Fikk aldri sjansen til å se Silence The Foe, så måtte vente til U-FOES ble et band før jeg faktisk fikk sett Anders fra publikum og ikke bare fra bak trommene. Da ble det umiddelbart klart at hans karisma fra scena er noe helt eget.

Anders Emil Rønning, trommer.

Anders V: – Anders er en utrolig rytmisk, tight, energisk og groovy trommis. Han holder bandet sammen på mange måter. Bidrar mye når vi setter sammen låter og er den som alltid fikser ting som må fikses. Alle band kan være misunnelige på oss som har ham i besetningen.

Johan: – Stødigheten selv, og utrettelig utvikling av repertoar. Anders Emil har dessuten den gaven at han aldri overdriver, men spiller det som skal til på en teknisk og mangfoldig måte man ikke trodde var der. Dermed får du høy kvalitet på trommene. For min del er det en glede å spille bass til det Anders Emil gjør på trommer, det flyter og groover naturlig.

Andreas: – Fra første stund var vi på bølgelengde, han forstår intuitivt hvordan trommene på best mulig måte fremhever nye riffideer, og den prosessen går begge veier. Kroneksempelet er Blizzard Beach, en låt vi jammet frem på ca. tre minutter. Han veldig flink på det administrative området, noe som i alle fall jeg setter veldig pris på.


Johan M. Staxrud, bass.

Anders V: – Johan er som sin bror Kristofer, en helt latterlig flink instrumentalist, men ikke på en døll måte. Han er tight som fy, groover alltid, og har på kort tid passet veldig godt inn musikalsk og sosialt. Johan har skrevet mange av riffene og spiller også gitar på skiva.

Andreas: – Johan er ikke bare en svært stødig bassist, men har også en høy produksjon av kvalitetsriff. Han har også x-faktor grooven, bare hør på plata. Og for en fyr.

Anders E: – Alt som er nevnt over! Et multitalent, topp låtskriver og fyr! Det ble et frisk pust i bandet når han ble med. Begynner å bli en habil golfspiller om dagen også.

Andreas A. Myrvold,  gitar og vokal.

Anders V: – Andreas er sinnsykt tight, har ekstrem rytmeforståelse og en sjelden god meloditeft. Andreas lager mange riff og lager alltid noe magisk melodiøst der det trengs. Ellers har han en gudegitt cleanvokal som redder meg når jeg ikke når opp i Jon Bon Jovi-leiet. Uten Andreas ville ikke Shevils ha eksistert, og signaturen ville ikke ha vært så tydelig uten ham. Med det må også Christoffer Gaarder, som valgte å forlate bandet, nevnes. Sammen utgjorde de Shevils-signaturen rytmisk.

Johan: – Andreas spiller på sin egen måte, noe som stadig gir noe nytt i bandet. Meloditeft og overskudd i en balansert miks. Andreas og jeg spiller nok ganske forskjellig på gitar, men det er en veldig god kombinasjon der vi utfyller hverandre. Dette er vel en oppsummering: Shevils fungerer jævlig godt som kvartett når vi lager lyd til hverandre, og når hver og en av oss responderer kollektivt.

Anders E: – Andreas “Bon Jovi” Myrvold treffer toneleier mange kan drømme om å nå. Likevel er det hans ekstremt presise rytmearm og meloditeft som imponerer meg mest.

Hvordan komponerer dere låter?

– Vi har en demokratisk tilnærming til låtskrivning.

Johan: – Det starter gjerne med et riff, eller et par ideer til partier, og deretter blir det jamming. En låt kommer så å si aldri ferdig komponert og arrangert til øvingslokalet. Et godt hjelpemiddel vi ofte tar i bruk er innspilling av demoer og versjoner av låter og ideer, som deretter blir vurdert før vi går tilbake til jamminga. Vi diskuterer mye i øvingslokalet, alle elementer og deler av låtene blir prøvd ut før det blir et ferdig resultat. De helhetlige tekstene kommer som oftest etter hvert, men melodilinjer og rytme, samt fraser, tekstlinjer og tematikk kan oppstå tidlig i prosessen.

Andreas: – Det er verdt å nevne at vi har en demokratisk tilnærming til låtskrivning. De aller fleste idèene er ikke gode nok til å forlate øvingsrommet, og vi har stor takhøyde innad i forhold til å teste ut ting, noe som gir rom for utvikling innenfor våre egne rammer. Samtidig en kvalitetssikring som sørger for at alle holder beina på bakken og styrker samholdet. Det er underforstått at vi alle kan lage både gull og gråstein, så det er ingen sure miner hvis riffet eller teksten din ikke holder mål akkurat den dagen. Dette er også grunnen til at alle låtene er kreditert til bandet, med mindre vi har fått innspill av andre som ikke er medlemmer.

Anders V: – Verden trenger ikke middelmådige låter. Vi har bidratt med levering av ting som ikke er bra, men vi gjør det vi kan for å unngå det i fremtiden. Alle kan lage geniale ting om en aldri gir seg, samt er kritisk til egne ideer. Når det er sagt er det viktig å lage masse dritt på veien. En må grave dypt og bredt for å finne gull.

Hvor kommer inspirasjonen til tekstene fra og hva kommer først av tekst og melodi?

Anders V: – På første album og EP skrev Andreas og jeg tekstene. Noen hver for oss, mens andre sammen. På de tre siste albumene har jeg skrevet tekstene, men har fått innspill fra Andreas, Johan og Marcus. Andreas skrev noen linjer på Monsters On TV. Inspirasjonen til tekstene er ting jeg har opplevd, sett eller hørt, og som har påvirket meg på en eller annen måte. Tekstene handler om konformitetspresset i samfunnet, hodeløs forvaltning av kloden, hat mot vold/krig samt den økende differansen mellom fattig og rik. All we need is love (og litt sol da).

Det har gått hele seks år siden forrige album The White Sea kom ut, mens det var to år mellom hver av de tre første. Hva har dere brukt denne tiden til? Hvorfor har det tatt så lang tid?

Andreas: – Flere grunner til det. Personlig har jeg brukt tiden blant annet med å gi ut to album og spille konserter med Ludvig Moon, men det henger også sammen med utskifting av bandmedlemmer og litt kunstnerisk uenighet i forbindelse med en påbegynt innspillingsprosess midt i denne perioden. På ingen måte noe dramatisk utfall av det egentlig, var mer det at lufta gikk litt ut av ballongen. Men det tok seg opp når Johan kom i bandet.

Anders V: – Jeg begynte å spille frisbeegolf da vi var ferdig med The White Sea- turneen. Det har vært altoppslukende. Ellers har Marcus Forsgren, Peter Rudolfsen og jeg laget, spilt inn, gitt ut og turnert med U-FOES sin debutplate Whiteout.

Hva vil dere si er den viktigste forskjellen mellom Shevils i dag og bandet som lagde The Year of The Fly Lost in Tartarus og The White Sea?

Andreas: – Det gikk en del tid, men dynamikken innad forandret seg da vi fikk inn Johan som nytt fast medlem. Vi har og har hatt mange ulike livemedlemmer, men det å få et nytt fullblods medlem satt oss i stand til å satse videre med ny kreativ giv og samtidig konsolidere vår egen selvtillit basert på tidligere meritter. Akkurat nå føles det som om vi er på randen til å kunne bevege oss videre forbi horisonten om tidevannet og karmaen står oss bi. Tåpens flåte renner over kanten om jorden er flat.

Anders V: – Tidligere var vi happy om bare riffet var frekt nok rent rytmisk. Vi hadde mer fokus på arrangement, dynamikk og melodi da vi lagde Miracle of the Sun. Dette er noe vi ønsker å jobbe grundigere med til neste album, selv om det allerede ga uttelling på denne skiva.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/artist/02P3vCNXyOxWhsdYgcOV7v» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

Fortell litt om valget av albumtittel «Miracle Of The Sun» og hva dere ville formidle med den?

Andreas: – Denne albumtittelen dukket opp sommeren 2015, rett etter at vi hadde avsluttet innspillingen av The White Sea. Det refererer til et “mirakel” i Portugal 1917, som senere ble anerkjent av den katolske kirke. Kort forklart så er det naturligvis slik at om man stirrer på solen litt for lenge, så kan det være man ser ting som ikke er der, for eksempel Jomfru Maria. Her kan man åpenbart dra en mengde paralleller til både religion, massesuggejon, misinformasjon og konspirasjonsteorier for å nevne noe.

Anders V: – Det er noe mirakuløst med sola som er livsbringende til alt levende på jorden. Solen diskriminerer ikke, den gir.

Alle låter er skrevet av Shevils med unntak for «Monsters On TV» der vi har musikk av Shevils & Christoffer Gaarder og «We Failed this World» med musikk av Shevils, Christoffer Gaarder & Torkil Rødvand. Fortell litt om Gaarder (Hilma Nikolaisen) og Rødvand (Haptic, Uncanny) og samarbeidet med de to, og låtene dere har laget sammen?

Andreas: – Christoffer er tidligere bandmedlem og sentral i våre foregående album. Låtene han er kreditert på var han med på å skrive mens han fremdeles var medlem, så all mulig naturlighet rundt akkurat den delen. Etter den tid har han spilt en del som livemedlem i Hilma Nikolaisen og blitt fluefiske-gründer. Torkil har spilt med oss live noen ganger og bidro med innspill på We Failed This World da vi var i en session i Caliban Studios med Bjarte Lund Rolland. Han (Torkil) har senere utdannet seg til pianostemmer. Litt sånn hvor er de nå?/pre-credits 80-talls komedie, men vi er fortsatt gode venner alle sammen.

Johan: – Gaarder og jeg har fast avtale om fluefiske i Valdres hver juni.

Dere har denne gangen valgt å slippe mange digitale singler i forkant av albumet. Fortell litt om denne strategien og hvordan dere synes den har fungert i forhold til det å få oppmerksomhet til enkeltlåter og albumet som helhet?

Andreas: – Om vi noen gang har gjort strategiske valg har det handlet mest om å lage best mulige låter og album, altså sett fra vårt synspunkt. Vi har hatt et par-tre møter med kommersielle aktører i vår tid, men det har ikke blitt med noe mer enn det. Vi har hatt nok sett vårt eget potensiale for profitt som relativt smalt, og i møte med kompromissene man må gjøre i møte med mainstreamen, selv før man kommer i en situasjon der man må baile sin kunstneriske integritet har vi hver gang landet på at selv ved den minste sjanse for en slags gjennombrudd vil det på sikt være bedre for oss å fortsette på den uavhengige landeveien der vi fremdeles eier våre egne rettigheter. Selv om bandkontoen er tom så står vi i alle fall ikke i monetarisk gjeld til noen. Og om vi kanskje mot formodning skulle slå an på et tidspunkt står vi fri til å gjøre egne valg. Plateselskaper og promotører står i kø for å melke naive lovende band og artister, det er viktig å lese det som står med liten skrift. Vi er selvsagt interesserte i å få mange lyttere.

– Men den generelle trenden er at det er vanskelig å generere interesse over tid, albumformatet er ikke helt dødt, men singler og enkeltstående låter får ofte mer oppmerksomhet enn et helt album og det er vanskelig å holde på interessen hvis man ikke har noe ekstraordinært å formidle, noe som veldig sjelden er tilfellet med musikk på Sportify. Dette er en kjensgjerning, jeg velger rett som det er bort youtubevideoer om et hvilket som helst tema som er over 10 minutter hvis jeg har et alternativ som besvarer samme problemstilling på halvparten av tiden. Svaret på spørsmålet er at vi har gitt ut mange singler, som perler på en tråd, som markjordbær på et strå til en helt middelmådig respons. Og at man genererer relativt eksponentielt flere likes i SoMe på å få en eneste låt anmeldt i VG på releasedatoen til albumet enn alle de foregående singlene som man har pushet på facebook de foregående månedene til sammen. Men antagelig og derfor.

Fortell litt om hvordan albumcoveret med Cover Art av Chris Faccone (“Warlords and Warriors, Street War, Savage House’s Syn, Ghost Car and ABC Order Records). Og art direction/layout av Shelby Cinca kom til, hvem de er og om forholdet mellom illustrasjoner og musikk.

– Tidligere var vi happy om bare riffet var frekt nok rent rytmisk. Vi hadde mer fokus på arrangement, dynamikk og melodi da vi lagde Miracle of the Sun.

Anders V: – Det startet med fascinasjon for diverse albumcover på nittitallet med sterke farger og kontraster. Jeg spurte Shelby Cinca fra Frodus om han kunne tenke seg å være med å utforme det visuelle uttrykket med utgangspunkt i nittitallsestetikken. Han hadde tidligere laget Frodus- og diverse andre band sin cover art som jeg likte. Shelby tok med Chris Faccone på laget, da han er en dyktig artist. Resultatet har vært veldig tilfredsstillende og har bidratt til en visuell signatur. Usikker på hvor viktig det har vært for det musikalske uttrykket, men det har gitt en følelse av at vi parallelt lever i en slags tegneserieverden, og jeg finner det frastøtende med bra album med tilfeldig og lite gjennomtenkt cover art.

Hvilket forhold har dere selv til fantasy-tegneserier og kunst?

Andreas: – Leser ikke så mye tegneserier egentlig. Men ser noe animè i ny og ne. Topp stemning med både Disney og Miyazaki. Har vært på mang en kunstutstilling med både unge lovende og vel etablerte. Man kan virkelig mene mye om kunst og utøvelsen av den, men det hjelper ikke å ha en god ide hvis man ikke evner å gjennomføre den på ordentlig vis. Et kunstnerisk paradoks og/eller dilemma, uansett hvilken uttrykksform man jobber med, er det med å balansere på den pretensiøse knivseggen. Altså hvordan egoet og raffinementet til kunstneren reflekteres i kunsten og kunsten reflekteres tilbake i egoet til kunstneren og setter hen og verket i et bra eller dårlig lys. Et eksempel her kan være subjektive opplevelser rundt Kanye Wests famøse avbrytelse av Taylor Swifts takketale under VMA 2009, en hendelse som på mange måter ble ikonisk i seg selv. Bølle eller legende? Og i hvilket lys setter det verkene hans? Personlig er nok det mest imponerende kunstverket jeg noensinne har sett med egne øyne David-statuen av Michelangelo på Galleria dell`Accademia i Firenze.

«Miracle of the Sun» er produsert, innspilt og mikset av Marcus Forsgren i Studio Paradiso, Oslo 2020. Fortell litt om det valget og hvordan Marcus er å jobbe med som produsent?

Andreas: – Marcus var også produsent på de to forrige platene våre, så da vi begynte å planlegge neste utgivelse høsten 2015, vurderte vi andre produsenter for å kunne bevege oss videre i uttrykket og ikke “lage den samme platen en gang til”. Men sånn som ting ble, strandet prosjektet, og da vi endelig etter en lang omvei følte oss klare for å spille inn en ny plate var det gått fem år. Med andre ord en lang periode med både personlig og bandlig utvikling i mellomtiden. Da var det naturlig å jobbe med Marcus igjen med tanke på at han er den som kjenner bandet best, samtidig som mange nye strømninger var kommet inn i bildet. Det er også et sentralt poeng at han er en av de musikerne/produsentene i Norge som har en såpass bred bakgrunn innen sjangre (Silence the Foe, Lionheart Brothers, Jaga Jazzist, Bror Forsgren) at vi som band vet han kan lett både takle og ekspandere på de av ideene våre som faller utenfor den sedvanlige hardcorebåsen, altså balansere råskap, dynamikk, melodi og harmoni.

Fortell litt om lokalet Studio Paradiso og hvordan selve rommet og atmosfæren der har påvirket lyduttrykket på albumet

Johan: – Det har vært utrolig fint å jobbe med Marcus, og Studio Paradiso er et sted det er lett å være i når man spiller musikk. Bare det at det står så mye utstyr og instrumenter rundt omkring i lokalene gir stemning og følelse av å være i musikken, og det er så klart inspirerende. Selve innspillingsrommet er ganske stort, og det å ha god plass har en del å si, hvert fall for min del. Vi har også prøvd ut litt spredt oppsett med trommesett og gitarforsterkere, ulike plasseringer og forskjellige rom for å få ulik lyd og stemning i instrumentene. Studio Paradiso er også et sted der et mange flinke musikere og produsenter kommer innom, og generelt er det en god og avslappa stemning på huset.

Hva er de mest skjellsettende konsertopplevelsene som dere har hatt og hvilke spor har de satt i forhold til egne liveopptredener?

Andreas:  – Øyafestivalen 2008 headlinet My Bloody Valentine med Sonic Youth dagen etter. To av de beste konsertene jeg har sett i mitt liv. Jeg også trekke frem Prince i Oslo Spektrum 2011, Die Antwoord, Kendrick Lamar og Paul McCartney på Roskilde 2015. Sigur Ros på Roskilde 2006, Gåte på Driv 2003 (?), Luti-Kriss på DP ca.2002, Silver 2000 på DP 1996, Motorpsycho på Rockefeller 1998, Seigmen på Rockefeller 1999 (?), Mogwai på So What! 1998. Listen er strengt tatt endeløs. Hvis det ligger en kreativ iver og ekthet bak det som fremføres er den relative dyktigheten og fremtoningen til artistene givende uansett når det som formidles har menneskelige kvaliteter. Jeg mener; man kan ha den samme emosjonelle opplevelsen på en stadionkonsert med U2 som med en toåring som synger bæ-bæ-lille lam. Det handler mye om kontekst. For eksempel; vi spilte i Trondheim på brygga der og jeg skulle sende gitaren i en tornardobevegelse. Da røk reimfestet og gitaren seilte rett i mellomgulvet på en tilskuer. Ingen ble skadet, men jeg har fått litt noia for å kaste gitaren rundt halsen i tide og utide etter den hendelsen. Jeg vet ikke hvor mange som fikk med seg det, men det må jo ha sett ut som en sirkusmanøver.

Anders V: – Alle konserter jeg har vært på har nok satt ulike spor og påvirket meg som liveartist. “Monsters On TV” handler om at en synes alle forbildene er dødsrå, men at en selv ikke får til noe av verdi. Det var utrolig gøy å spille ute på Youngstorget i 2016 foran et lite hav av mennesker. Ellers er det en ære å ha fått dele scene med band som Selfmindead, Blindside, Shining, Kvelertak og Buzzcocks.

Jeg har nå laget noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hvordan de har påvirket Shevils og Miracle of the Sun

Hardcore:

Anders V: – Det beste fra punken og metallen og en sjanger som jeg har hatt den glede av å utøve i snart 23 år. Selv om band som Black Flag o.l. laget mye tøft, er det først og fremst post-hardcoren som virkelig har betydd noe for meg.

Støyrock/Noise rock/Larmrock:

Andreas: – Er ikke noe jeg setter på hjemme, men kan tåle en konsert hvert skuddår, sånn for moro skyld.

Balansen mellom riff og melodi:

Andreas: – 50/50 – optimalt sett skal det være integrert og sømløst

Jr. Ewing:

Andreas: – Kult band, om jeg husker rett var siste gang jeg så de på campusen til UiTø med Turdus Musicus som oppvarming med Carl Christian Lein Størmer på krykker utstyrt med konfettikanoner.

Anders V: – Elsker Calling in Dead og Ride Paranoia. Husker de som et av de beste norske livebanda på den tiden jeg sang i Silence the Foe.

The Jesus Lizard:

Andreas: – Har ikke noe forhold til dette bandet.

Anders V: – Et band jeg oppdaget sent, men som jeg nå elsker. På mange måter et av de råeste bandene jeg har hørt. Latterlig bra riff og magisk tilnærming til lyd. Kjipt at jeg aldri fikk sett dem live.

Frodus:

Anders V: – Frodus er helt der oppe med band som Fugazi og Refused når det kommer til betydning og utvikling av post-hardcoren. Jeg har vært fan siden slutten av nittitallet og fikk gleden av å bli kjent med Shelby. Et band folk må sjekke ut!

Punch:

Andreas: – Velkomstdrink, slag i trynet.

Tung, rumlende bass:

Johan: – Jeg er av den oppfatning at alle elsker tung, rumlende bass, gitt riktige omstendigheter. Det er et nivå i lyden på f. eks. skivene til Converge og Sâver som er helt der oppe, helt sublimt. Man kunne kanskje få noe av den samme følelsen i gitarlyden til Jesu, men bass er nå en gang bass. Jeg kan godt like skarp og poengtert lyd også, men når det rumler, er poengtert og melodiøst, da er jeg bergtatt. Ofte tenker jeg at det er metallens store feil, at de lar ikke bassen være en egen lyd på den måten, den får ikke plass nok. Punken kommer ganske nær, med mindre man tenker punk i arven etter 70- og 80-tallet. Cult of Luna er et annet godt eksempel. Bassen på Salvation og Eternal Kingdom! Eller basslyden til Nate Newton i Converge.

Groove:

Andreas: – Groove handler både om å finne riktig rytme, tempo og personlig kjemi. Det er ikke gitt at ting høres bra ut bare fordi det er riktig spilt, det er den menneskelige faktoren i musikken som skaper magien. De millisekundene der man er on- og offbeat/pitch om du vil. Man har ennå ikke lyktes med å gjenskape, knapt nok forstå hvordan den menneskelig hjernen fungerer. Milliarder av organiske synaptiske avfyringer, impulser og interaksjoner som til enhver tid responderer på ytre og indre stimuli. Det er summen av dette som så vidt vi vet utgjør bevissthet og det vi kaller sjel. Den uhyggelige dal/uncanny valley, altså punktet hvor kunstighet er så tett opptil menneskelighet at det blir forstyrrende og/eller skremmende sier noe om hva fenomenet dreier seg om.

Hook:

Anders V: -Vesentlig del av en bra låt, et redskap for å fange fisk eller en praktisk greie for å henge opp ting.

Miljøvern:

Andreas: – Utviklingen i verden pr. i dag er ikke bærekraftig. Det er mange problemer å ta tak f.eks. plastsøppel og hogging av regnskog. Det mest prekære er å stoppe utslipp av klimagasser, før drivhuseffekten løper fullstendig løpsk og gjør kloden ulevelig. Oljeboring og gassutvinning må avvikles. Den kapitalistiske modellen med evig vekst fungerer ikke, men det er lite til ingen tegn på at noen tar ansvar, det er bare overfladiske løfter som ikke blir gjennomført på statlige nivåer. Antagelig må alvorlige klimaendringer og irreversible konsekvenser utfoldes før noen i maktposisjon forstår alvoret og kanskje tar tak. Alternativene er en grasrot revolusjon men siden klimaendringene ikke er direkte påtagelige men en usynlig fiende fordrer det kunnskap og ressurser blant de eventuelt revolusjonære kreftene, noe som i stor grad blir systematisk undergravd av de kreftene som styrer skipet feil vei. Fermi-paradokset postulerer at fremadstormende sivilisasjoner kan ha en tendens til å utslette seg selv før de greier å ekspandere til andre planeter og solsystemer og det er mye som tyder på at vi er på vei til å bli offer for dette til tross for vår etterpåklokskapelige selvinnsikt.

Kjendiseri & realitystjerner:

Andreas: -Møtte Petter og Vendela i oppkjørselen med et flyttelass her på lørdag. De sa hei!, hei! og jeg sa halloi!

Scandinavian Star-ulykken:

Anders V: – «Scandinavian Death Star» handler om den uløste mordbrannen på MS Scandinavian Star natt til 7. april i 1990, hvor 160 mennesker omkom.

Konformisering /NPM:

Andreas: – Regner med det er New Public Management det er snakk om her. Og i så fall handler det om privatisering og kommersialisering av offentlige tjenester. Dette er en modell som allerede har blitt prøvd ut i USA og jeg er ikke videre imponert av resultatet. Amerikanerne har over de siste tiårene degenerert til å bli en nasjonalistisk politistat med fascistiske trekk som beveger seg i retning u-land med tanke på utdanning, helsevesen og som rettsstat. De fremstår umodne når de fremdeles har såpass innflytelse på resten av vesten og spytter ut hangarskip i øst og vest, midler som kunne vært brukt på forskning til fremme for menneskeheten på en mye mer konstruktiv måte. Sagt med andre ord; hvis dette er ment å være representantene for det beste menneskeheten har å tilby per i dag er vi omtrent på bleiestadiet. På hjemmebane har den brunblå høyresiden brukt sin innflytelse de siste regjeringsperiodene på å bryte ned statlige institusjoner vår foreldre- og besteforeldregenerasjon møysommelig og gradvis bygde opp som et sosialt sikkerhetsnett. De rike beriker seg på bekostning av den jevne kvinne, mann og trans daglige kår. Dette er ikke noe nytt under solen, korrupsjon vil alltid forekomme der opphopning av makt går i arv, enten gjennom familier eller organisasjoner, det ene utelukker ikke det andre, vi beveger oss hardt i en regressiv retning når det kommer til sosial likestilling. Det er duket for økende klasseskille muligens revolusjon i relativ fremtid.

Håp:

Anders V: – Å se på Seinfeld har vært en stor del av livet mitt. Velger derfor å sitere George Costanza : «I don’t want hope. Hope is killing me. My dream is to become hopeless. When you’re hopeless, you don’t care, and when you don’t care, that indifference makes you attractive».

Idealisme/å forsøke å gjøre en forskjell:

Anders V: – Ingen kan gjøre alt, men de fleste kan gjøre noe. Nestekjærlighet er det mektigste våpenet som finnes.

Hva har spillesteder som Vaterland, Blitz, UFFA, Subscene og Revolver betydd for dere som band og mennesker?

Anders V: – De har vært viktige som leverandører av konsertopplevelser og et miljø hvor en kan møte likesinnede.

Dere har også fått laget to musikkvideoer til albumet. Kan dere fortelle litt om regissørene og innspillingene?

«Monsters On TV» av Timo Sillankorva

Anders V: – Timo spilte i det legendariske hardcorebandet Selfmindead og har vært en venn i over 20 år. Videre har han laget en veldig rå video for oss. Timo er kreativ og anbefales på det varmeste!

«Scandinavian Death Star» av Jørn Veberg

– «Scandinavian Death Star» handler om den uløste mordbrannen på MS Scandinavian Star natt til 7. april i 1990, hvor 160 mennesker omkom.

Anders V: – Jørn laget videoen i øvingslokalet vårt og det sier alt om hvor dyktig han er. Videre er han en del av Shevils-familien og har i årevis vært fast inventar på julebordet. Jørn har også tatt de fleste bandbildene våre.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-restriksjonene?

Johan: – Vi har jo vært isolerte, som alle andre, også fra hverandre som band. Det tærer på at noe av det som gir en mest her i livet, enten det er å spille selv, kunne gå på konserter og høre andre, eller bare å sosialisere med venner og andre likesinnede ute på byen ikke er mulig og til og med forbudt. Vi fikk én konsert på Revolver i september 2020, og det var en stor opptur, og etter det har vi kjent på at det er mye vi ønsker å komme med når restriksjonene etter hvert opphører. Samtidig er det vanskelig å holde på optimismen når det stadig kommer nye nedstengelser og avlysninger. For eksempel Øya nå sist. Ellers har vi fått øvd og jobba altfor lite med musikken siden september. Det er selvfølgelig trist, og man kjenner jo på hvordan man forsvinner litt når man ikke kan holde på med de aktivitetene man setter stor pris på. På den andre siden er vi alle i god form, og vi har nok sluppet unna mye av det kjipeste folk rundt omkring må streve og slite med i denne tida. Jeg kjenner på den kollektive angsten og depresjonen, det er mange som har det vanskelig nå, og det må vi ta på alvor. Jeg bor jo i tillegg i Bø i Telemark, og i det området er situasjonen ganske annerledes enn i en større by som Oslo. Men jeg savner bandet, øvinger og Oslo, helt klart.

Kan dere til slutt velge 20 låter, fem hver som har vært viktige som inspirasjon for utviklingen av uttrykket til Shevils eller dere personlig som musikere, låtskrivere eller tekstforfattere og si litt om hva dere har fått ut av de låtene.

Anders V: “The Life Of Death”, Overcome, The Life Of Death (1998)
– Fantastisk band og Jason Stinson var mitt første og største forbilde når det kom til vokal.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/4V3uPigjQxK7gFzcSjGEeE» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

“The Misaligned Men Of Flomation”, Frodus, Conglomerate International (1998)
– En av de viktigste skivene og bandet innenfor post-hardcore. Vokalist/Gitarist Shelby Cinca har skapt den visuelle signaturen til Shevils og han skriker vanvittig tøft!

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/73Ep5pXa83U46yJFtcgg90″ width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

“Lies of Serpents, A River Of Tears”, Zao, Where Blood And Fire Bring Rest (1998)
– Vanskelig å komme utenom Zao. Sikkert det bandet jeg hørte mest på 96-00. Hadde også gleden av å dele scene med de på Pressure Festival 2005.


“Sleep Now In The Fire”, Rage Against The Machine, The Battle of Los Angeles (1999)
– Ingenting svinger mer enn RATM! Alt de har gjort er lærebok for oss.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/1MQTmpYOZ6fcMQc56Hdo7T» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

“One Step Forward”, Selfmindead, At The Barricades We Fall (2000) – Bandet som kunne og burde ha blitt like stort som Refused. Klasse, og Ilka er kanskje verdens råeste screamovokalist.



Johan:

“Ember”, ZAO, Where Blood and Fire Brings Rest (1998). – Som tenåring var dette helt uhørt, og så herlig rått! Vokalen er et mareritt, gitarene spisse og harde, og melodiene overveldende fine.


“Drop Out”, Converge, You Fail Me (2004). – Converge har utrolig mye bra, men denne låta er et slags høydepunkt for meg. Intenst, hardt, så utrolig mye energi, og så kommer leadgitaren på siste partiet og løfter det opp i to omganger.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/05nAFJVaOXca8EhtUZXkPf» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

“Agree to Disagree”, Selfmindead, At the Barricades We Fall (2000). – Selfmindead. Nuff said.


“Drain You”, Nirvana, Nevermind (1991). – Variasjonen i låta er fantastisk! Denne har jeg dagdrømt til siden jeg var 15-16. Jeg hørte på den i smug først, nå spiller jeg den så høyt jeg kan. Når jeg føler meg bra nok synger jeg med.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/0bTLGlCqwZXwJGWGE2Dywg» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]


“I, Vanish”, Sâver, They Came With Sunlight (2019). – Fantastisk låt. Fantastisk band.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/3nuyouscMa60WlWh1YwXqe» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]


Andreas:

“Soon”, My Bloody Valentine, Loveless (1991) – Den originale shoegazeplata.


“Reptile”, Nine Inch Nails, The Downward Spiral (1994) – Ble introdusert for NIN, Marilyn Manson, Slipknot og Rammstein på folkehøgskolen, det var gode tider for sjokkrock.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/7ncwauNojaM8mW3tXMpYyS» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

“Worms of the Senses, Faculties of the Skull”, Refused, The Shape of Punk to Come (1998) – Det er ikke noe vits i å late som om man ikke har blitt inspirert av dette.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/7gRtLTgVgrzMkQrcXlsPns» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

“Reason”, Benea Reach, Alleviat (2008) – Mest spilte album rundt forrige tiårskifte. Bandet ga ut tre knallsterke skiver før de ga seg i 2014.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/7oFNH0QOv1lUTYFinCAVA6″ width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

“Phantom Bride”, Deftones, Gore (2016) – Et band som fortsetter å imponere og utvikle seg på hver utgivelse. Metalens Radiohead.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/33qrQEXQJg4uk6k8fZgoOa» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

Anders E:

“Holiday”, Weezer, Weezer (1994) – Brodern hadde denne skiva i sin CD-samling. Husker jeg tjuvhørte på albumet rundt 6-7-årsalderen og fikk helt dilla på denne låta. Fortsatt et album jeg ofte tar frem.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/5vkkhwtKWnGkFu3tagE71D» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

“Crystal Mountain”, Death, Symbolic (1995) – Et band med lang historikk av gode trommiser. Hørte veldig mye på Death i tenåra og saumfarte internett etter alt av musikk som Gene Hoglan og Sein Reinert hadde medvirka på.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/0ItAcLSkUiePOmFGun3cSe» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

“Future Breed Machine”, Meshuggah, Destroy Erase Improve (1995) – Var som sikkert de fleste metalltrommiser blåst i bakken av tromminga til Tomas Haake første gang jeg hørte Meshuggah. Fant vel raskt ut at det ikke var håp å klare å spille til de skeiveste låtene. Destroy Erase Improve var den skiva hvor jeg hvertfall tidvis klarte å henge med.


“Sleep”, Cult Of Luna, Cult of Luna (2001) – Tidlig Cult of Luna var vel det nærmeste jeg kom å høre på hardcore punk før jeg ble med i Shevils. Et band jeg har sett utallige ganger live og alltid blir like overraska over hvor bra det kan funke med to trommiser live

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/6V5M7YfAvJtZp5fPBJM0ed» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]


“Killing In The Name”, Rage Against The Machine, Rage Against The Machine (1992) – Denne sier seg selv

 

 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*