– Jeg ser vel på meg selv som en slags singer-songwriter. Jeg skriver tekster og melodier, og bruker mest tid på dette, og det å få laget greie demoer som det går an å jobbe videre med. Det kan neppe kalles folk eller visemusikk, det meste av det jeg driver med, men det er i forlengelsen av denne tradisjonen. Jeg trives best med en kassegitar, forteller Hans Stenøien som er aktuell med albumet Awaiting in Dog Heaven på Øra Fonogram.
Med god hjelp fra produsent og medmusiker Kyrre Laastad har han laget et melodiøst popsmykke av en plate om forgjengelighet og tidsaspektet i tilværelsen. Det er uhyre gjennomarbeidet, ektefølt og fylt av vakre popharmonier og samtidig med nok dynamikk til at det blir interessant et helt album igjennom. Noe av variasjonen kommer fra de skiftende sinnsstemningene i tekstene men også spennet i klangbildet og hvordan de så fint balanserer det storslagne med det mer tilbakeholdne eller harmoniske, det komplekse med det naive og enkle. De oftest enkle, direkte låtene, den kraftfulle, luftige stemmen og de sparsommelige arrangementene og undrende tekstene drar en inn i et behagelig, velklingende musikalsk landskap. Her kan du få litt innblikk i den lange skriveprosessen og det vitale samarbeidet mellom de to trønderne og lære hvorfor tre minutter er det ideale popformatet, se sammenhenger mellom biologi og musikk og høre om fascinasjonen hans for Paddy MacAloon, Dukes Of Stratosphear, Hüsker Dü, Elliott Smith og Nick Drake.
Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?
– Jeg kan ikke huske noen tid der musikk ikke har vært viktig, interessen har vel alltid vært der. Den store lidenskapen ble imidlertid tent da jeg lærte å spille, i tiårsalderen. Min tante hadde en gammel gitar hengende på veggen, en liten mørkebrun Hagström akustisk gitar fra rundt 1950 eller der omkring. Den fikk jeg av henne. I «Skolens visebok» fant jeg plansjer med gitargrep, så da kunne jeg lære å spille på egen hånd. Problemet var at denne gitaren var alt annet enn lettspilt. Kassen var ganske liten, som i og for seg er OK, men mye lyd ble det ikke av det. Mer krevende var det absurd høye strengefestet. Den var, og er, nesten umulig å spille på. Denne gitaren krever fingerstyrke og solide anslag. Så dette ble min inngang til musikk: Det må rå makt til for å lage noe fint. Det har vel vært min grunnholdning siden.
Hvilken musikk var du omgitt av i oppveksten?
– Jeg vokste opp i en liten fjellbygd, langt unna kulturskole og skolekorps, og uten bil. Jeg ble ikke overstimulert i ung alder. Men pappa likte gammeldans og mamma likte Jim Reeves. Jeg brukte mye tid på visemusikk. Jeg fikk sangbøker av søstrene mine som jeg spilte meg gjennom, mye norsk og vestlig visetradisjon, «Anne Knutsdotter» og «Ola Tveiten». Jeg fikk meg kassettspiller omtrent på denne tiden, så jeg kunne ta opp det jeg gjorde på kassett og høre på etterpå. Ikke helt samme kvalitet på «House of the Rising Sun» som Joni Mitchell sine første innspillinger, men artig.
– Pink Floyd begynte jeg å like ganske tidlig. Jeg fikk tak i noen kassetter, men ordentlig nilytting ble det ikke før jeg ble konfirmert, da jeg fikk en boks med alle Pink Floyd-utgivelsene i konfirmasjonsgave. Det ble å sitte med headset og høre på Pink Floyd, hver ettermiddag og kveld. The Wall hørte jeg gjennom hver bidige kveld i et halvt år, hele albumet. Jeg kunne hver eneste detalj på de platene, hvert lille skrik.
– Kassettspilleren min hadde innebygd radio, så det gikk an å både høre på og ta opp radioprogrammer. Det var noen gode musikkprogrammer, brorparten laget av Harald Are Lund, synes jeg å huske. De gangene FM-båndet spilte på lag vel og merke. Og som medlem av Direct Music Club, et postordrefirma, så glemte man gjerne å avbestille månedens kassettilbud. Så jeg fikk etter hvert en del kassetter med populære artister fra den tiden. Kassettene mine var en gullgruve.
Hvorfor gitar, bass, synth og vokal?
– I forhold til platen så ble det både vokal, strengeinstrumenter og tangenter for min del. Jeg er god på gitar, og jeg er ganske god på bass. Tangentinstrumenter er jeg ikke særlig god på, men det har i det minste livet lært meg, at du kommer deg langt med gode intensjoner på de instrumentene. Platen ble til ved at produsenten Kyrre Laastad og jeg spilte inn det meste av grunnstrukturen på låtene. Vi spilte derfor alle instrumentene selv, og byttet litt på hvem som spilte det ene og andre. Han spilte trommene, siden han er utdannet trommis, det er ikke jeg. Vi hadde holdt på en stund da vi kom til det punktet der vi trengte input fra noen med mer kompetanse enn det vi hadde på ulike instrumenter.
Har du noen favorittgitar, -bass, synth, forsterker, pedal eller mikrofon. I så fall hvilken og hvorfor?
– Jeg er veldig glad i en halvakustisk Hagström jeg kjøpte – eller rettere sagt fikk, så godt som – av Helge Sten en gang i tiden. Han mente at jeg hadde mer bruk for den og Vox-forsterkeren hans enn det han selv hadde. Jeg har ikke hatt så mye moro med noe annet instrument. Til sitt bruk, fyldig og varm vreng til energisk pop, er den og Vox-en uslåelige. Jeg har med andre ord litt ymse erfaringer med Hagström-gitarer, de kan være både venn og uvenn.
Hvor viktig er slike tekniske ting for å få den lyden som du ønsker?
– Det er både og. I utgangspunktet er jeg verken bevandret, og heller ikke overvettes interessert i, utstyr og teknologi. Jeg spiller stort sett på det jeg har for hånden, og så prøver jeg å gjøre det beste ut av det. Jeg jobber i Pro-Tools software når jeg sitter hjemme, men gjør ikke veldig avanserte ting i den. Ting og tekniske løsninger er kjempeviktige, men ikke for å skrive musikk, og det er dét jeg stort sett driver med. Når ideene skal omsettes i lyd på plate så blir det noe annet. Hvis man da bare er middels bevandret i tekniske løsninger, så må man omgi seg med folk som har denne kompetansen, og som man kan kommunisere med.
– På Awaiting-platen er det Kyrre (produsent) som holder i tømmene. Han er på sin side svært flink med utstyr, modeller og teknologi. Så når jeg har sagt at jeg synes at en gitar skal høres ut sånn og sånn, så fikser han det. Eller når en stryk bør være i en slik eller sånn retning, så henter han frem en gammel synth som gjør jobben. Når man arbeider med flinke folk så behøver man ikke å kunne alt selv.
Har du hatt noen mentorer eller forbilder opp igjennom. I så fall hva har du lært av disse?
– Når man er selvlært så ser man vel gjerne opp til andre som også har fått til noe på egen hånd. Jeg liker 80-tallsånden, eller hva man skal kalle det, med at man gjør ting selv. Det å ikke gjøre ting mer komplisert enn nødvendig. God musikk kan gjerne være enkel, direkte og klar, gjerne naiv.
– Jeg tror den beste konserten jeg har vært på noen gang var Bob Mould som spilte alene på Kafé 3B i Trondheim i ‘91. I et stappfullt, ørlite lokale spilte han Hüsker Dü og noe fra soloprosjektene sine. Jeg hadde møtt opp i god tid og satt like foran ham, ikke stort mer enn et par-tre meter unna. Konserten var en enorm kraftdemonstrasjon, to timer med gåsehud. Så mye energi er det altså mulig å få ut av en gitar for én enkelt person.
– Så Bob Mould kan du kanskje kalle et forbilde, jeg har i alle fall lært mye om gitar og uttrykk fra det han har gjort. Hüsker Dü var en ganske ny verden for meg, i forhold til det å grave ned pop-melodier i støy og vreng. Å pakke inn melodier i bråk, ikke for å gjemme dem, men for at de skal komme enda klarere frem. Det blir som en «paradoks reaksjon» i farmakologien: du putter i deg medisin for å dempe et eller annet, men det gjør bare at dette du prøver å dempe blir enda sterkere, sterkere enn om du ikke hadde tatt medisinen. Dette synes jeg er fascinerende.
Hvordan har du funnet din særegne sangstil? Har du hatt noen andre sangere du har strukket deg mot eller har hentet leads for å finne den leia som kler din egen stemmeklang?
– Arild Rønsen skrev en gang i musikkavisen Puls, om måten jeg sang på, at jeg tydeligvis hadde hørt mye på Cat Stevens. Da ble jeg litt snurt, selv om det sikkert var godt ment.
– Det er med vokal som med så mye annet: man må gjøre det beste ut av det man har. Jeg har en brukbar lungekapasitet. Jeg kan sikkert synge høyere enn de fleste. Det har i mange år vært innstillingen; å synge med kraft, så klart og rent jeg kan. Det tok en stund før jeg tok innover meg hvor lurt det er med dynamikk. Det er problemet med å være autodidakt; man kan fort bli litt snever. Det er blitt ganske bra med årene, så denne sangstilen min er blitt til litt etter hvert, som en modifisering av naturlig disposisjon i lunger og stemmebånd.
– Det er ikke godt å si hvem jeg strakk meg mot i denne prosessen, det er vel flere. Men jeg vet med meg selv at hvis jeg en dag våkner opp og synger prikklikt Paddy McAloon, så kommer jeg til å ha en fin dag. Jeg har lært et og annet av å høre på ham. Og antagelig David Bowie, og kanskje slike som Michael Stipe. Cat Stevens har jeg egentlig holdt meg unna.
Du er er professor i biologi og jobber nå som direktør ved NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim. Si litt om vekselvirkningene mellom vitenskap og musikk og hvordan de eventuelt påvirker hverandre. Kan man høre din biologiske åre i musikken på noen måte?
– Det er paralleller mellom forskning og musikk. En tar utgangspunkt i noe kreativt, en god idé. Idéen må så bearbeides og utvikles gjennom en eller annen prosess, og den skal munne ut i en form for kommunikasjon, enten som en løsning på et problem eller som en beskrivelse av verden omkring oss. Jeg har et mål, om det er en forskningsidé eller en melodi, og så må jeg involvere mennesker for å nå dette målet. Slike prosesser kan i og for seg være ganske like, det dreier seg om å få det beste ut av folk, og skape noe sammen. Og å ha det gøy.
– På den andre siden: Tekstmessig er det jo et og annet om biologi i det jeg skriver. David Byrne, uten sammenligning for øvrig, har mange naivistiske tekster om dyr, og setter gjerne opp dyr for å stille spørsmål ved hva mennesker er og ikke er. Det gjør ikke jeg, kanskje fordi jeg ser mindre forskjeller mellom dyr og mennesker enn det David Byrne gjør. Men jeg bruker gjerne naturfenomener som inngang til litt mer luftige spørsmål. Det er fint å ta utgangspunkt i noe faglig og så utvide horisonten på en måte man ikke kan som fagperson. Det kan gi en balanse i teksten, mellom det jordnære og det mer allmenne.
Kan du si litt om forskjellen mellom det å være del i et band som du var/er med Epinastic Movements og Fungal og det å lage musikk under eget navn?
– Det er veldig moro å spille i band, og skrive musikk som andre er med å arrangere og fremføre. Du vet ikke hvor du vil havne ut når du introduserer en sang, og ofte ender det ut med noe som er bedre enn det du trodde det kom til å bli. Eller, slik som vi har gjort i Fungal i det siste, vi tar bare riff og småsnutter med oss inn i bandet, og så må vi sammen utvikle låtene. Det er kjempeartig. I tillegg har du det sosiale aspektet ved det å spille i band, som jo er halve moroa.
– Av og til blir det best om man gjør ting selv. Denne gangen hadde jeg lyst til å ta ut mine egne ideer et stykke lenger enn det man ofte kan gjøre i bandsammenheng. Så å gå «solo» er vel å være litt mer «ego».
– Denne forskjellen mellom band og soloprosjekt skal ikke overdrives, i praksis er det bare gradsforskjeller mellom ulike måter å jobbe på. Hvis jeg skulle gjort «alt sjæl» så måtte jeg ha produsert det selv også, og det er ikke aktuelt. Så i praksis må man uansett bryne ideene sine på andre folk, om det er faste bandmedlemmer eller en dedikert produsent, som også har sterke meninger. Det er på denne måten det blir bra. Men det blir færre ledd med bestemmelser jo færre mennesker som er involvert. Det kan være veldig gøy – forutsatt at man klarer å få opp tilstrekkelig med gode idéer.
Dette sies å være den første soloskiva, men du slapp også en plate backet av Sugarfoot; Hans Stenøien & Sugarfoot – Tonight We Bloom. Flere av medlemmene fra Sugarfoot er også med denne gangen. Hva vil du si er den viktigste forskjellen mellom de to platene?
– HS&S-albumet er mine sanger arrangert og spilt sammen med Sugarfoot, produsert med særdeles kyndig hånd av Bent Sæther, og teknisk mer enn godt ivaretatt av Thomas Henriksen. Det var med andre ord mange gode ledd mellom komposisjon og ferdig plate. Dette endte ut i en veldig fin amerikana-pop-produksjon. Jeg er virkelig fornøyd med den, og det tror jeg Sugarfoot er også.
– På den nye platen ville jeg prøve ut den andre enden av skalaen, en plate med få filter og mellomledd mellom komposisjon og plate. Kyrre Laastad ble spurt om å produsere, og sammen har vi utviklet konsept og i vesentlig grad spilt inn instrumenter bare vi to. Vi startet til en viss grad med blanke ark, selv om vi i noen grad tok utgangspunkt i demoene som jeg hadde spilt inn. Vi lagde et lite sett med regler som vi skulle forholde oss til (for eksempel krav om en viss musikalsk motstand, godta spillefeil, lite editering), og så tok vi oss tid til å bygge opp produksjonen. Etter hvert fant han og vi en mer overordnet ramme som kledde låtene bra. Dette også fordi disse låtene, i motsetning til HS&Sugarfoot materialet, dreide seg mer rundt samme tema tekstmessig sett. Denne platen er mer ment som en reise enn det som var tilfellet på forrige plate.
Kan du si litt om musikerne som du har valgt å ha med denne gangen, deres musikalske styrke og hva de bidrar med?
Anja Lauvdal:
– Anja bidrar på en sang som heter „Fungus Among Us“. Låta har en enkel form, med trommemaskin og ukomplisert melodilinje, og en naiv om enn noe dyster tekst. Pianoet og synthen til Anja åpner det hele opp, det er knallfint spilt og utrolig herlig å høre på, et formidabelt løft av låta.
Viktor Wilhelmsen:
– Viktor bidrar med rytmikk og farger på mange av sangene, en slags ørkengitar som kompletterer låtene, og soloer som løfter det hele. Imponerende teknikk, og svært god forståelse av både genre og ideer som platen er laget rundt.
Stina Stjern:
– Stina er med på de fleste låtene. Både i kor og duetter gir stemmen hennes akkurat den klarheten og helheten som denne platen trenger. Noe av det artigste i produksjonen var å høre Stina sin sang på «Black & Blue» første gang. Det satt som en kule. Jeg tenkte på den tiden at vi kanskje bare trengte kvinnelig vokal på noen få sanger, her og der. Men det var jo åpenbart at Stina sin vokal måtte med på det meste. Hun gjør mye av platen.
Odd Johansen:
– Odd er flink til det meste, og på munnspill er han uslåelig. Jeg hadde en ide om at munnspill ville kanskje fungere på en av låtene, så jeg sendte den til Odd og spurte hva han tenkte. Men jeg hadde sendt avgårde feil fil, så det jeg fikk tilbake var munnspill på en helt annen låt enn det jeg hadde planlagt. Et lykketreff, rett og slett.
Hogne Galåen og Øyvind Holm;
– Jeg kjenner ikke mange som er så flinke til å kore som Øyvind og Hogne, kanskje ingen. Så når én av låtene krevde et solid kor, så var det naturlig å spørre dem. Det ble nøyaktig så fint som jeg hadde håpet. Stemmene deres får inn en dynamikk som ikke bare er fin på denne ene sangen, men som gjør seg også for platen som helhet, synes jeg.
Kristoffer Lo:
– På «Fungus Among Us» utgjør diverse horn nærmest gulvet som låten står på, og det er det han som sørger for. En liten men viktig rolle.
Egil Kalman:
– Egil spiller modulær synth på «Water Music». Dette fungerer som en bro til det forløsende partiet på låten – og platen – helt mot slutten. Som med Kristoffer Lo er det en liten men viktig rolle.
Kyrre Laastad:
– Kyrre spiller på alle låter. Hans fotspor er overalt, som musiker, tekniker og produsent. Jeg tar av meg hatten for alt han gjør, han har utrolig mange gode ideer, og han er superflink i å omsette dem til lyd. Han er rett og slett fabelaktig god.
Her vil jeg at noen av musikerne skal si litt om hva som kjennetegner deg som låtskriver , musiker og bandleder og hva som gjorde at de hadde lyst til å være med på dette prosjektet.
Øyvind Holm:
– Selv om både Hans Stenøien og det gamle bandet hans Epinastic Movements har eksistert i min musikalske bevisstheten helt siden vi drev med Dipsomaniacs på 90-tallet, ble jeg egentlig ikke kjent med Hans før han gjorde skiva “Tonight We Bloom” sammen med oss i Sugarfoot i 2015. Kanskje mer en tidligere ble jeg da slått av meloditeften, harmoniene og ikke minst mange av de flotte tekstene.Det handler nok om at iallefall jeg i en slik kreativ prosessen lyttet med litt større ører.
– Det var rett og slett flott å få muligheten til å spille og kore på de låtene. Jeg husker ennå for et kick det var da vi hadde lånt Brygga studio og spilte gjennom ferdig master for første gang der nede, med volum på 11. Det var derfor også veldig enkelt å takke ja da Hans igjen lurte på om Hogne og jeg ville kore på en låt på den nye skiva. Jeg opplever Hans som utrolig dedikert i forhold til musikken sin.Han har alltid en tydelig plan, men samtidig er han også åpen og ydmyk nok til å søke nye impulser og måter å uttrykke ideene sine på. Det å bruke Sugarfoot som backingband må sies å være et godt eksempel på akkurat det. Pedal steel og vestkyst-americana kan for mange være en skummel vei å gå.
Odd Johansen:
– Jeg synes det kjennetegner Hans å være en grundig i låtskriving med melodiøs teft og særpreg, engasjerende tekster og en imponerende gitarteknikk som kan ta pusten av andre gitaristen i bandsammenheng. Opplever han alltid som lydhør, inkluderende og en god teamworker i kreative sammenhenger på øving og i studio.
Fortell litt om valget av albumtittelen Awaiting In Dog Heaven og bakgrunnen for den.
– Jeg begynte å skrive på disse sangene like etter at vi ga ut HS&S-platen, altså tidlig i 2016. Jeg hadde ingen egentlig retning den første tiden, det ble mange ideer som gikk i litt ulikt hold. Men etter hvert begynte de å henge mer sammen rent tekstmessig. Det ble ofte tekster om tid, og om tid som en begrenset ressurs, hva som møter en i det man har igjen, hva som skal skje etterpå, og slike ting. Det var på denne tiden jeg bestemte å ha dette som hovedtema for platen.
– Det var også omtrent på denne tiden vi drev og pusset opp hus. Slik dukket det opp et bilde som hang over sengen min da jeg var gutt: et ca 20×30 cm foto i glass og ramme. Bildet var tatt i et studio, med en hund som ligger og ser litt sørgmodig inn i kamera, og med et lite blått halsbånd på det ene forbenet. Bildet kan ha vært fra 1960- eller 70-tallet, så hunden er åpenbart ikke blant oss lenger. «Awaiting In Dog Heaven» ville vært en passende tittel på dette bildet.
Albumet er produsert av Kyrre Laastad. Fortell litt om ham som produsent og samarbeidet dere i mellom.
– Jeg ble anbefalt Kyrre av en gammel venn, og jeg likte godt det han hadde laget tidligere, både med Stina Stjern og Jenny Hval. Det var en veldig god ting at han hadde lyst til å arbeide med disse sangene. Vi var enige om å bruke tid på dette, og har dermed utforsket materialet ganske bredt. Kyrre er en veldig trivelig og behagelig mann å jobbe med, han er lyttende og kunnskapsrik, og med klare meninger om hva som kler musikken vi jobbet med. Det var moro å møtes og spille, gjerne en gang i uka i perioder, og dette holdt vi på med i godt over et år. Vi byttet på å spille ulike instrumenter, bortsett fra trommer, som han er kjempeflink til å spille, og jeg ikke får noe fornuftig ut av. Samarbeidet var preget av mye prøving, ikke så veldig mye feiling, og stor grad av konsensus. Forbausende enige, vil jeg neste si vi har vært.
– Vi fant måter å behandle disse låtene helhetlig på. Det er en del bruk av kontraster, virkemidler er «enkle» og «kompliserte», «mørke» og «lyse», «stygge» og «fine» etc. Tekstene bidrar inn mot dette i noen grad, med dunkle tekster pakket inn i mer eller mindre lette popmelodier. De to platesidene spiller også på en måte opp mot hverandre. Så det er en del «tese» og «antitese» i denne produksjonen, uten at det skal føles påtrengende. Jeg synes Kyrre har fått til denne balansegangen, eller kanskje heller slalåmkjøringen, på en utrolig god måte.
Jeg har nå samlet noen stikkord som jeg vil du skal si litt om forholdet til og hva de kan si om Hans Stenøien og Awaiting In Dog Heaven.
Musikalsk variasjon/spennvidde:
– Som nevnt har det vært et poeng å dra opp et spenn i disse låtene. Musikalsk variasjon fungerer bra også for å belyse ulike sider av et tema. Samtidig som at det har vært noen klare regler og begrensninger: rockeriff skulle begrenses, visse typer rytmikk skulle legges bånd på og slike ting.
Utprøving av musikalske ideer:
– Jeg brukte mye tid på å skrive låtene og lage demoer, det i seg selv tok et par-tre år. I studio har vi brukt en del tid på å utforske ulike typer idéer og uttrykk. Det har vært en sjelden morsom måte å jobbe på. Når man spiller inn blir mye til som i og for seg ikke er planlagt, noe blir laget der og da, noe blir improvisert, noe er spilt feil men fungerer likevel. Alt dette skjer som regel innenfor en ramme som er mer eller mindre tenkt ut. Vi har brukt en del tid både på å lage denne rammen og å fylle den med innhold.
– Ettersom denne rammen tok form måtte vi også revurdere hvilke låter som skulle med, ut fra om de passet inn i produksjonen. Vi tok ut et par-tre låter, og jeg skrev om en låt, slike ting. Én av sangene vi ikke helt fant formen på var tenkt som en bro mellom «Fungus Among Us» og «Thankless». Etter å ha prøvd ut litt forskjellig så ville vi forsøke noe mer drastisk: å bare spille inn vokal og elgitar uten forsterker, rett inn i en mobiltelefon. Da jeg hadde rigget meg til og skulle teste lyd, begynte jeg heller å spille en ide jeg fikk der og da. Noe komplett annerledes enn det jeg egentlig skulle spille, men åpenbart mye bedre. Så det ble en helt ny sang i stedet, og jeg brukte omtrent en time på å skrive og spille inn det som ble til «( )».
– Det var en god del «happy accidents» underveis i innspillingen, og det er jo det man gjerne vil når man utforsker mulighetsrom.
Hüsker Dü/Sugar/Nova Mob/Bob Mould/Grant Hart:
– Hüsker Dü var det minste felles multiplum for mange på nittitallet, tror jeg, om man spilte rufsete rock eller snill pop. Jeg har brukt en del Bob Mould knep opp gjennom årene. Jeg var egentlig klar for å spille energisk BM gitar på denne plata også, men Kyrre sa nei. Han ville ikke ha energiske gitarer, i alle fall ikke så mange. Og det var et godt valg, det kler denne plata godt. Så i stedet for Bob Mould ble det hele mer likt det som Grant Hart, trommisen i Hüsker Dü, lagde på den første soloplaten sin: mer synth og trommemaskin.
The Beatles:
–Jeg fikk ikke egentlig noe veldig nært forhold til Beatles før jeg var ganske gammel. Jeg likte selvsagt Beatles veldig godt, som de fleste, og hadde hørt på sangene deres, men jeg satt ikke og nilyttet til Beatles før jeg rundet tjue. Det er sent, men på den andre siden var det godt. Kicket ble ikke mindre. Hva kan man si om Beatles? Det er gullstandarden for melodiøs pop.
Nick Drake:
–Dette er også en sen oppvåkning for min del, jeg hørte på Nick Drake etter at jeg begynte å høre på Beatles. Han er en formidabel singer-songwriter, mester i å formidle det vakre i det melankolske. Han spiller og synger utrolig fint. Jeg hadde ham i bakhodet i deler av denne produksjonen, jeg mistenker at Kyrre kan ha hatt det også.
Elliott Smith:
–Litt det samme som Nick Drake, og i samme tradisjon. Enkelt og organisk, fengende musikk som utforsker det som ikke alltid er greit. Jeg liker spesielt «XO» platen hans. Det er akkurat sånn det skal gjøres.
Prefab Sprout:
– En oase av kreative ideer og fine melodier. I tillegg sjeldent fine tekster, av en mann som hørtes ut som han hadde erfaring fra et langt liv da han var 20 år. Jeg har latt meg inspirere på ulikt vis, kan man si, på noen sanger mer åpenbart enn på andre kanskje.
Pink Floyd/Syd Barrett:
–Pink Floyd er en del av min oppvekst. Å lære om historien til Syd Barrett gjorde inntrykk. Barrett hadde vel nesten for mange ideer i hodet, mange av dem virkelig gode, som også kommer frem på soloplatene som han rakk å gi ut. Jeg er fornøyd med at Epinastic Movements spilte «Long Gone» live noen ganger. Noen mener å høre Pink Floyd inspirasjon på deler av «Awaiting» også, og jeg er ikke uenig, selv om jeg ikke har tenkt på det selv.
Singer/songwriter:
– Jeg ser vel på meg selv som en slags singer-songwriter. Jeg skriver tekster og melodier, og bruker mest tid på dette, og det å få laget greie demoer som det går an å jobbe videre med. Det kan neppe kalles folk eller visemusikk, det meste av det jeg driver med, men det er i forlengelsen av denne tradisjonen. Jeg trives best med en kassegitar.
3 minutters-idealet for pop:
– Det forholder seg altså slik: I en ideell verden så skal en poplåt vare i noen få minutter, den skal være umiddelbart fengende, ha et refreng som tar pusten fra deg, og den skal uttrykke hva det vil si å være i live. En virkelig god poplåt skal gi lytteren et instant bilde på livet og verden, alt fra at det vanskelige til det vakre, gjerne på en gang. Intet mindre.
Melodiøsitet:
– Jeg liker godt musikk som ikke er melodiøs. Men jeg er nå en gang ganske god med melodier, og synes at dét er det mest interessante å jobbe med.
Harmonier:
– Jeg er blitt fortalt at frontfigur i et ledende norsk rockeband en gang skal ha sagt at trestemt sang er stygt. Kanskje det var i et intervju. Uansett, det er bra sagt. Men jeg liker harmonier bedre enn de fleste, tror jeg. På samme måte som jeg liker disharmoni, når det trengs.
Psykedelia:
–Veldig morsomt (musikken, ikke nødvendigvis hvor inspirasjonen kommer fra). Jeg har sans for genren, og også generelt det å bruke musikalske effekter for å uttrykke absurditeter, eller alternative måter å se ting på. Noe av det morsomste innen psykedelia, synes jeg, ble laget lenge etter 60-tallet, med hobbyprosjektet til XTC, «The Dukes of Stratosphere». De stjeler som ravner (likevel: på spørsmålet «hvor mye bedre enn dette var egentlig Beatles og Pink Floyd» – så blir svaret, ok en god del bedre, men ikke milevis). «Collideascope» blir jeg glad hver gang jeg hører på. Vi leker oss med diverse effekter på denne «Awaiting»-platen også, men psykedelia kvalifiserer det kanskje ikke som.
Melankoli:
– Melankoli brukes gjerne som beskrivelse på en medisinsk tilstand. Det er ikke denne tilstanden, tungsinnet i seg selv, jeg er så interessert i. Jeg er mer interessert i hva det betyr å ta innover seg at livet er mangslungent. På denne platen er det en del fundering over liv og død, og hva som er i vente. I noen tidsfaser, i noen situasjoner, så er ikke dette lystbetont. Men det er en del av livet, og det angår alle. Så er spørsmålet hva man kan gjøre med det. På den ene siden kan man si at folk bør ta seg sammen, ta seg selv i nakken og riste av seg børen. Det kan være en god strategi. På den andre siden kan vissheten om at livet er endelig hjelpe en å sette ting i større sammenheng. En slik ikke-medisinsk betydning av melankoli kan det kanskje komme noe interessant ut av.
Undring / refleksjon over livet / forgjengelighet / tidsknapphet:
– Vi vet ikke hva som er i vente. Dette åpner for refleksjoner over både hva som har vært meningen med det man har vært med på, og hva som ligger foran en. Forgjengelighet er jo en del av det å få lov til å være i live. Tiden er en begrenset ressurs. Man kan håpe og tro at det finnes en tilværelse utenfor denne, men uansett gjør man klokest i å få det beste ut av den tiden man har fått til rådighet.
Bruk av karakterer som fortellergrep:
– Jeg skriver av og til i jeg-form, men har en distanse til personene i tekstene mine. Bruk av karakterer gjør at man kan dra poenger litt lenger.
Kristoffer Hylland Skogheim står for layout og foto. Fortell litt om ham og illustrasjonene som dere har valgt til plata.
– Kristoffer er en billedkunstner. Han har et godt blikk, og samtidig referansebakgrunn bred nok til å forstå hva som kreves av løsninger for å uttrykke stemninger man ber om. Jeg vet ikke om det er en vandrehistorie, men noen har sagt at Keith Richards, i stedet for å snakke om bestemte akkorder eller rytmiske mønstre, heller kunne be medmusikantene om for eksempel å spille lenger opp på gitarhalsen. Spill litt mer til venstre liksom. Sånn føles det av og til, en viss mangel på språk, når man ønsker mer eller mindre av visuelle uttrykk. «Lag et bilde som er litt mer Bob Dylan». Kristoffer skjønner hva som menes når man snakker slik i koder. Illustrasjonene på platen gjenspeiler arbeidet i Øra, håper jeg. Det var stort sett Kyrre og meg, når vi utforsket materialet. Det kommer forhåpentligvis frem at det ikke var direkte utrivelig.
Kan du si litt om plateselskapet ditt og samarbeidet med dem?
Øra Fonogram:
– Øra er en gjeng med utrolig flinke og trivelige folk, og Øra studio er en herlig plass å jobbe. Jeg er glad jeg kunne gjøre alt der, fra utprøving av ideer til innspilling og mastring og utgivelse. Utgivelse på Øra var sjeldent hyggelig og smertefritt.
Crispin Clover Records:
–Å lage plate på Crispin sammen med Sugarfoot var kjempeartig, både på form og innhold, ikke minst arbeidet med cover. Det ble bra, på alle måter. Jeg ville brukt Crispin denne gangen også, men Torgeir Lund, sjefen, har veldig mange jern i ilden, og platen ville neppe vært utgitt ennå hvis den skulle ut på Crispin. Torgeir gir ut veldig mye bra musikk, og køen er lang!
Hvordan har du blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?
– Jeg kan ikke klage, siden jeg ikke lever av dette her. Utgivelser til en rekke artister står på vent nå for tiden, og mange strever. Jeg hadde mulighet til gi ut denne platen nå, som passet bra i forhold til andre planer. Men hvis dette var det jeg skulle levd av, uten å kunne spille konserter og drive veldig aktiv promotering, så hadde det vært mer enn trasig. Det er litt kjipt med plateutgivelse under covid, spesielt det å ikke kunne spille for folk, men jeg er altså ikke blant dem som er særlig rammet, alt tatt i betraktning.
Kan du til slutt velge fem låter som har inspirert deg som sanger, fem som musiker og fem som låtskriver og si litt om hva det er du har fått ut av disse låtene?
Musiker:
The Smiths: «Bigmouth Strikes Again»
– Det har vært mye å lære av Johnny Marr sitt gitarspill, også trakteringen av kassegitarer. Å spille Marr-gitarer er vel en del av dannelsen.
Hüsker Dü: «She Floated Away»
– Bob Mould er en fabelaktig gitarist, og Hüsker Dü var et drivende godt band. Dette var den første låten jeg hørte med dem.
Cocteau Twins: «I Wear Your Ring»
– «Heaven Or Las Vegas» var mitt møte med drømme-pop. Med en grei synth for hånden behøver man ikke være klassisk skolert for å lage eterisk musikk. Det er vanskelig å bli flink med tangenter, men ikke umulig å lage fine ting, selv med 4-5 fingre.
Pixies: «Bone Machine»
– Kim Deal spiller selve ur-bassen, kompromissløse åttendeler, det blir ikke stort tøffere enn det hun gjør. Fungerer i svært mange sammenhenger.
The Bats: «Made Up In Blue»
– Dette er en herlig låt der alt stemmer, uten at noen helt høres ut som de vet hva de driver med. Flott melodi, pur livsglede. Og en glitrende basslinje.
Sangere:
Prefab Sprout: «Bonny»
– Jeg synes Paddy McAloon har skrevet noen av de fineste pop-komposisjonene som er laget. En sjeldent flink tekstforfatter, og et helt enestående pop-øre. Han synger i tillegg fint. Mye luft i vokalen er en god ting.
David Bowie: «The Secret Life of Arabia»
– Jeg lar det sjelden gå innover meg når gamle helter dør, men jeg ble trist da Bowie gikk bort. Det blir feil for oss andre å bruke vibrato slik som Bowie gjør, men en og annen gang kan man tillate seg det.
Pink Floyd: «Fearless»
– Jeg synes David Gilmour synger fint, på mange måter bedre enn Roger Waters. Det er varmt og godt, vanskelig å matche, men noe å strekke seg mot.
Swans: «Saved»
– Michael Gira’s Swans er kanskje best når de slipper løs støymonsteret, men han kan å lage streit og fin pop også. En på samme tid svart og vakker vokal. Det er en fin balanse.
Stina Nordenstam: «Little Star»
– Så fint kan det låte når man nesten hvisker, en millimeter unna mikrofonen. «And She Closed Her Eyes” var et friskt pust, og denne sangen er et høydepunkt.
Låtskriver:
R.E.M.: «Feeling Gravity’s Pull»
– Jeg var fascinert av mye ved de tidlige platene til R.E.M., ikke minst Michael Stipe sine tekster. Han var flink til å skrive rytmisk gode tekstlinjer, som også stilte ganske store krav til lytterens tolkningsevner.
Elliot Smith: «Waltz #2 (XO)»
– Jeg liker et ærlig og enkelt uttrykk, der man hører at det er mennesker som står bak musikken. Elliot Smith er troverdig i det han uttrykker, og dette er vel en av verdens fineste valser.
Nick Cave & The Bad Seeds: «Jack’s Shadow»
– Dette bandet utforsket de mørkeste rommene, og «Your Funeral My Trial» er en til tider ubehagelig plate. Den er også vakker. NC&TBS var forbilledlig kompromissløse i sin omgang med genre og virkemidler.
Kate Bush: «Suspended In Gaffa»
– En av mine favoritt-artister, hun klarer liksom ikke å lage noe stygt eller dårlig. Jeg er ikke sikker, men jeg må vel ha lånt en del av Kate Bush, så mye jeg har hørt på musikken hennes opp gjennom årene. Dette er også en fin vals.
10,000 Maniacs: «Hey Jack Kerouac»
– Det er ikke så sjelden at band lager en og annen fin poplåt. 10,000 Maniacs og Natalie Merchant var mer enn som så. Klassisk og tidløs gitarbasert popglede, slik man gjerne vil lage det selv.
Vær den første til å kommentere