SIBIIR – Ropes

Riffmaskinen SIBIIR holder på vinneroppskriften. Ropes ble gitt ut 4. oktober gjennom Fysisk Format.

Vurdering

Sibiir – Ropes: 6/6

Oslo-baserte SIBIIR har siden oppstarten i 2014 jobbet seg stadig nærmere hedersbetegnelsen «husholdningsnavn». Bandets kølsvarte hardcore har sikret dem en drøss spillejobber i både inn- og utland, samt supportoppdrag for storheter som Kvelertak og Enslaved.

Det kan føles som lenge siden Sibiirs selvtitulerte debutalbum tok undergrunnen med storm, men faktum er at den fenomenale førsteskiva fremdeles ikke har feiret treårsdagen. Samtiden har ikke blitt mindre sprø siden sist, og våre glisne fremtidsutsikter er et gjennomgående tema på den ferske fullengderen. Klarer Ropes å fylle forgjengerens store sko?

Fokusert og forseggjort

SIBIIR går målrettet til verks fra første øyeblikk. Den dunkle førstesingelen «Leeches» får gleden av å åpne ballet, og gjør så med glans. Låta pumper ut det ene kule riffet etter det andre, og ingenting føles brått, påklistret, eller retningsløst – snarere tvert imot.

Dette går igjen på hele albumet. Ropes vitner om et band som i stor grad behersker måteholdets kunst; lydbildet gir en følelse av stram regi og kløktig fokus som kler helheten veldig bra. Et prima eksempel på dette finner man f.eks. i den svært smakfulle og minimalistiske melodilinja tidlig i andresporet «Worlds Apart»

Flere av låtene på albumet får deg til å glise av åpningsriffet alene. Kanskje det beste eksempelet på dette er beintøffe «For The Few», albumets andre singel og (vinner)kandidat til «Årets Max Cavalera-øyeblikk». Det stopper ikke her; etter å ha fordøyd den påfølgende innholdsrike godbiten «A Trail Of Failed Attempts» og bangeren «Transparent Lives»  sitter man med en opplevelse av at det må ha vært vanskelig for bandet å velge ut hvilke av låtene som skal utgis som singler. Det er rett og slett så mye bra her.

Sterk oppfølger

Det blir litt mer anonymt på skivas siste halvdel, uten at det forhindrer en udelt positiv lytteropplevelse fra start til slutt.  Den illevarslende og doomy «Blurred Flickering Pictures» er nok et klart høydepunkt på albumet, og sistesporet «Old Patterns» er så absolutt en verdig svanesang for det hele.

Ropes oppleves for undertegnedes del å bære tegnene til en oppfølger.  Selv om det er noen nye elementer å spore, er ikke helheten et kvantesprang unna førsteskiva. Men det gjør strengt tatt ingenting når låtmaterialet er såpass sterkt, og bare det å kunne matche et kvalitetsverk som den selvtitulerte debuten er jo en bragd i seg selv. La det ikke være tvil: Ropes befester SIBIIRs posisjon i toppsjiktet av den norske musikkunderskogen.