Etter en lengre enn lang ventetid, var det endelig duket for Spydeberg Rock Festival igjen. Festivalen hadde i år sitt tiårsjubileum, og her følger en oppsummering fra helga.
Det som er så bra med Spydeberg Rock er at de på en fin måte klarer å involvere lokalsamfunnet i festivalen. En skal og bør, etter min mening, benytte seg av de lokale scener og ikke minst musikere fra nærmiljøet for å fremme det lokale musikkmiljøet. Så kan man krydre med andre og mer kjente artister. Denne miksen har Spydeberg Rock fått til på en god måte.
Det som er så bra med Spydeberg Rock er at de på en fin måte klarer å involvere lokalsamfunnet i festivalen
Under tiårsjubileet hadde arrangørene omfavnet de fleste kategorier innen rock, her ble det servert både rølp og haraball, og sist, men ikke minst, kanskje ett av norges mest jordnære og folkelige band, D.D.E. Bandet har sin egen sjarm, det er nesten umulig og ikke la seg fascinere eller bli revet med av sirkus D.D.E. En får et lite innblikk i historien rundt bandet fra Namsos, og en nynner inni seg med skikkelig innestemme, så en ikke skremmer vettet av resten av publikummet med dårlig sangstemme.
Feelgood-opplevelse
To dager med fest etter to år i lockdown var helt perfekt. Det var en skikkelig feelgood-opplevelse for både ører og ganer. Som nevnt tidligere hadde de laget en form for foodmarket der det var mulig å ta seg en matbit og sosialisere dersom artisten på scenen ikke akkurat passet der og da, eller at en merket at væskebalansen begynte å komme under normalt nivå. Jeg trivdes, og kunne heller ikke se noen som mistrivdes under årets Spydeberg-festival. Jeg gir terningkast 12, med to Kløfta-terninger.
Gratulerer med ti år, Spydeberg Rock!
Alle bilder: Hans Martin Høydahl
Vær den første til å kommentere