Sterke album fra norske kvinnelige artister – del 3

Benedicte Brænden. Foto: Christine Engstad
Det er kommet mange virkelig gode plater fra norske kvinnelige artister denne høsten. I denne omtalen, som er del tre av serien, følger vi opp med tre nye utgivelser fra Silja Sol, Mia Berg og Benedicte Brænden.
Silja Sol Photo by Paulina Tamara
Silja Sol –  Bak skyene

Denne plata får vi vel si er blitt en statuering av Silja Sol som en stor norsk artist.

Bergensartisten Silja Sol feirer 10-årsjubileum som artist, og hun har nå kommet med det femte albumet sitt i karrieren. Denne plata får vi vel si er blitt en statuering av Silja Sol som en stor norsk artist. Det er blitt et album som er mer pompøst i lydbildet enn det vi er vante med å høre fra denne artisten. Her er det synthene, bassen og rytmikken som dominerer på en del av sangene. I tillegg er det strykere, blåsere og hennes egen koring som er med å skape musikken. Jeg kan ikke huske at Silja Sol var så sterkt elektronisk rytmisk i uttrykket tidligere. Dette er ikke entydig, men det var Siljas stemme og en noe annerledes og mykere instrumentering som jeg kan huske. Var hun ikke i utgangspunktet ei jente med gitar?

Coverart av d0lk
Et emosjonelt album

Temaene i sangen spenner mellom sorg og lykke, og hun synger ellers om isolasjon, tristhet, seksualitet og samlivsbrudd.

Det er en viss spennvidde i sangene på dette albumet. Vi finner noen fengende og discopregete låter med en kraftig rytmisk «beat» til akkompagnementet fra syntene etc. Dette gjelder særlig en av singlene som er gitt ut i forkant av albumet, «Puls.» På den andre siden finner vi musikk med lange, rolige og luftige flater. Oppå disse har de igjen lagt piano og blåsere. Et godt eksempel her er en av platas sterkeste enkeltspor, «Sangfugl».

Dette nye albumet fra Silja Sol er beskrevet som emosjonelt, og det er ulike emosjoner som er representert. Det viktigste som ligger bak dette, er at mor til Silja Sol ble alvorlig syk og senere døde under pandemien. Dette gikk naturligvis sterkt innpå ei forholdsvis ung jente i 30-årsalderen. I tillegg kom et samlivsbrudd, en avkortet turné sammen Aurora, og problemer som alle artister hadde under nedstengningsperioden. Temaene i sangen spenner mellom sorg og lykke, og hun synger ellers om isolasjon, tristhet, seksualitet og samlivsbrudd.

Silja Sol spilte på Rockefeller under by:Larm 2020
Foto: Johannes Andersen

Her har Norge fått en ny og stor kvinnelig artist!

Vi får nå derfor ta med at lykken nå igjen skinner for Silja Sol. Hun er blitt kjæreste med produsenten sin, Erlend Mokkelbost. Det var noe som utviklet seg over tid.

Silja Sol er nå en artist med en betydelig produksjon bak seg, og det er også en artist med selvtillit vi hører på denne plata. Det er noe med stemningen i musikken og klangen i stemmen hennes som appellerer. Hun har utviklet noe særegent der. Dette kan kanskje bli noe monotont for enkelte lyttere, men det er likevel mye å glede seg over i Silja Sol sin musikk. Her har Norge fått en ny og stor kvinnelig artist!

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/album/1TpnCdAdEnlHDhBBS3iStM?utm_source=generator» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Promobilde
Mia Berg – Sleepwalkers at noon

Da nedstengningsperioden kom om lag en måned etterpå, ble det en tid for tanker om den musikalske retningen fremover.

Dette er også ei forholdsvis ung jente fra Bergen, 26 år. Hun er ikke fullt så kjent som Silja Sol ennå, men hun har tatt musikkutdanning, og hun spilte på bransjefestivaler etc. Det var der jeg hørte henne for første gang, på Trondheim Calling i februar 2020. Den opptredenen gikk ute i barområdet på Byscenen med ditto skravling osv. Det var to scener som de vekslet mellom, hovedscenen og denne. Jeg hører godt at det har skjedd en musikalsk forandring fra den gangen. Da spilte hun naturligvis låter fra blant annet fra den EP-en som hun hadde gitt ut. Det var ikke en fullt så rolig og stille musikk. Det var litt mer preget av elektropop.

Da nedstengningsperioden kom om lag en måned etterpå, ble det en tid for tanker om den musikalske retningen fremover. Dette diskuterte hun og prøvde ut sammen med produsent, Henrik Lillehaug. Det ble både spilling hjemme i Oslo, på hytta oppe i fjellheimen sammen med bandet, og i studioet til medprodusent og gitarist Fredrik Svabø, i Bergen. Dette var hele den prosessen som måtte til før albumet Sleepwalkers at Noon ble en realitet. I løpet av denne veien ble også andre fremragende musikere involvert i produksjonen.

Mia Berg, coverart
Stemningen i plata

Det kan være at du ikke legger merke til instrumenteringen og det som ligger i bakgrunnen, men dette er langt fra enkelt å skape.

Denne plata er blitt stillferdig, neddempet og emosjonell. Det er de rolige og ettertenksomme sangene som dominerer. Mia Berg sier selv at hun er litt nostalgisk. Det er minnene sine hun skriver om, enten det er personer, steder, opplevelser eller hendelser. Dette uttrykker hun i billedlige språklige beskrivelser. Tekstene varierer mellom ulike emosjoner, og dette kan være alt fra glede til å miste noen som har stått henne nær. Det er også noe om å engasjere seg for mye i andres problemer. Selve tittellåten handler om å være i en tilstand hvor man ikke er helt våken, og hvor verden rundt deg går i en hastighet du ikke helt klarer å være med på. Dette blir også en opplevelse av å tvile på seg selv og ikke helt føle at du har helt kontroll.

Det som særpreger denne plata er den avdempete musikken fra instrumentene gitar, piano, synth og steelgitar og i tillegg de organiske lydene som er med. I denne sammenhengen er dette i overført betydning lyder som passer inn i den større helheten. Dette kommer sammen med Mias myke, lyse og klare stemme. Hun har funnet sin egen stil som vokalist. Det kan være at du ikke legger merke til instrumenteringen og det som ligger i bakgrunnen, men dette er langt fra enkelt å skape. Det har vært en prosess for gruppen å finne frem til hva som egnet seg så godt.

De rolige sangene er i flertall på albumet til Mia Berg, men her finnes også noen friskere saker. Dette gjelder særlig «I’ll never leave you» som er en låt du kan begynne å røre dansefoten til. Tittelsporet «Sleepwalkers» er også en sang med noe fart i. Generelt er Mia Berg omtalt som en artist i singer-songwriter-tradisjonen og da særlig innenfor sjangrene indie og pop. Dette er imidlertid langt ifra listepop.

Albumet er godt mottatt

Denne plata til Mia Berg har fått en del rosende omtale. Dette gjelder ikke bare hos skribenter her i Norge, men også i England, Sverige, Danmark og Tyskland. Jeg vet ikke hvor store medier dette er, men jeg har faktisk blitt litt overrasket over hvor begeistret enkelte har blitt. De har fremholdt at dette er ei av deres mest spilte plater, at musikken har gitt dem en virkelig god opplevelse, at de er misfornøyde med at de ikke har fått inn Mias album på anbefalt spilleliste osv. Vi kan her ha fått frem enda en artist som over tid kan få status i utlandet.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/album/7BuNmFk7fMAB1WgohMfSPg?utm_source=generator» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Foto: Christine Engstad
Benedicte Brænden – Raging River

Vi kan likeså godt si med en gang at Benedicte Brænden kan være stolt av det hun har å by publikum.

Dette er en 41-årig norsk kvinnelig artist innen sjangeren country/americana. Hun har gitt ut to fullengdere nå. Den første kom i 2017, Blood on you hands, og den andre ble altså gitt ut i midten av oktober denne høsten. Albumet Raging River inneholder i alt ni sanger hvor fem av dem har vært ute på singel i forkant av albumet.

Vi kan likeså godt si med en gang at Benedicte Brænden kan være stolt av det hun har å by publikum. Her er det mange sanger som er både gode, fengende og iørefallende. Helheten i plata er også lun og behagelig. Jeg følte at den ene sangen etter den andre gled av gårde samtidig som jeg kjente et velbehag av det jeg lyttet til. Dette har noe å gjøre med Benedictes stemme og det avdempete akkompagnementet fra musikerne sin side. De har funnet en fin balansegang her for å få plata som helhet til å bli harmonisk.

Coverart
Musikken på plata

Det gjennomgående er gode låter med iørefallende refrenger.

For å ta det instrumentelle først. Det starter med lyden av et fullt band i en litt up-tempo låt på åpningssporet, «The Last Place That Satan Ever Slept». Her få vi et munnspill traktert av Knut Reiersrud som på en måte besvarer vokalen til Benedicte og driver låten fremover. Sangen har ellers et temmelig godt refreng.

På dette albumet er det en litt ulik stil på de forskjellige sangene. Noe kan være litt poppreget, andre mer rene i countrysjangeren, mens andre igjen ligger i blues og kanskje i litt tilløp til ska. Det gjennomgående er gode låter med iørefallende refrenger. Kompet som ligger bak, er naturligvis bass og perkusjon, men her er det også klokkeklare toner fra el-gitarer, lange og nydelige toner fra en steelgitar, litt myke pianoklanger, krydrende orgelakkorder og kraftige blåsere.  I tillegg har Benedicte fått med seg tre venninner fra americanamiljøet på koring. Det er først og fremst Signe Marie Rustad, men også Live Miranda Solberg og Malin Pettersen. Disse får det til å låte.

Et personlig album

Lyrikken på plata handler i korthet om ulike sider av kjærlighetslivet.

Vi må også ta med at hun synger duett med en amerikansk singer songwriter, Luke Elliot. Han er med på den gode og litt ska-inspirerte sangen «Till Death Do Us Part.» Her er det også med blåsere som virkelig frisker opp. Hvis jeg ellers skal trekke frem en sang som overrasket meg, så må det være blueslåten «Crook of the Year.» Dette er rolig og laid back blues med en skikkelig god «feeling.» Knut Reiersrud bidrar på gitar her, og dette er utvilsomt stilarten for ham.

Lyrikken på plata handler i korthet om ulike sider av kjærlighetslivet. Det er bare å se på titlene på sangene så skjønner man det. Dette kal visstnok være et ganske personlig album fra Benedicte Brænden, så jeg regner med at lyrikken kretser rundt hennes egne opplevelser og erfaringer på området.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/album/6ZVNAYWJnyJDeylzs9N4Xb?utm_source=generator» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Ni norske kvinnelige artister

Jeg har nå skrevet om ni norske kvinnelige artister som har gitt ut plater denne høsten. Jeg har hørt hver av platene rundt 4-5 ganger, og jeg sitter igjen med et inntrykk av at det er grunn til å være imponert over hva som rører seg innen popmusikken i Norge. Vi har virkelig fått frem et bredt spekter av artister. Noen er mer kjente og internasjonale enn disse, for eksempel Sigrid, Dagny og Aurora, mens andre igjen er kanskje litt mindre kjente eller på samme nivå som disse. Jeg tenker da på navn som Døssi, Ary, Hilde Louise Asbjørnsen og Beady Belle. Kanskje jeg fortsetter med serien min, vi får se.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*