Tårer og ekstase med Daniel Kvammen

Å skrive om det som er sårt og vondt uten at det fremstår som klisjé er kanskje en av musikeryrkets største utfordringer, og balansen mellom det ektefølte og det sentimentale er ofte hårfin. I sitt fjerde album, Guta som gret, gir Daniel Kvammen oss et eksempel på hvordan det skal gjøres.

Vurdering

Daniel Kvammen – guta som gret: 5/6

Det sies at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves. Det er fire år siden Daniel Kvammen slapp albumet Maktlaus, og det er ingen tvil om at 33-åringen har jobbet iherdig med å gi oss noe verdt å vente på. Albumet guta som gret, som han nå kommer tilbake til scenen med, er ikke bare fylt til randen med følelser, men også energisk nok til å få selv de mest motvillige til å nikke i takt med musikken.

Mørke, og tidvis så ærlige at det rister litt i oss, tekster om selvforakt og fortvilelse er kombinert med pulserende popmelodier som umiddelbart føles som klassikere innenfor sjangeren. Det er i denne kontrasten at magien oppstår, og albumet virkelig våkner til liv. Det evner og være mangefasettert, men fortsatt sammenhengende, der den røde tråden (som fastslått allerede i tittelen) er tematikker rundt mannlig sårbarhet. guta som gret er Daniel Kvammen med hjertet utenpå skjorta. Det er rått og genuint så vel som vakkert, og sånt blir det virkelig god musikk av.

Med seg på prosjektet har han også Gabrielle, som sammen med Kvammen har støpt en moderne klassiker av en powerballade i «me to er ein evighet.» Det er noe veldig tidløst over en intim duett, og når det er mellom to av Norges mest dyktige artister blir det magi. Hellbillies sin Aslag Haugen har også fått på seg en kledelig popdrakt, når han stemmer i med Kvammen på låta «den tyngste turen.»

Konseptdiskografi

Guta som gret er kruttsterk med tanke på konsept, ikke bare i seg selv men også satt i kontekst av Kvammens tidligere utgivelser. Som han selv forklarer det; «Min første plate var ei skildring av eit menneske som skulle reise ut og bli til noko stort, mens «guta som gret» er skildringa av samme person som faktisk har klart det, men som spør seg om prisen var for stor, om kva det gjorde med han, og om det var verdt alt det der.» Det er akkurat det han avslutter fortellingen og albumet med, i låta «ein ekstra person i verda,» der han over vakre og salige instrumentaler gjentar samme linje om og om igjen; «var det virkelig verdt det?»

Jeg vet ikke med han, men for musikk som dette, er svaret mitt ja.