Hunnu rock og mongolsk strupesang fylte et utsolgt Rockefeller forrige lørdag.
Vurdering
The HU på Rockefeller: 5/6
The HU var et av bandene som jeg tror overrasket flest under fjorårets Tons of Rock. Nå er de på turné for å promotere det drøyt fire måneder gamle debutalbum The Gereg. Navnet på albumet har de tatt fra det diplomatiske passet som Mongolske adel- og embetsmenn bar på 1200-tallet, som gav dem muligheten til å ferdes fritt i hele det mongolske imperiet – noe som The HU nå gjør verden over med sitt album.
Om brorparten av de oppmøte er hardbarka fans eller kun nysgjerrige tilskuere, er vanskelig å si, men Rockefeller dirrer i alle fall av forventning denne kvelden.
En kveld fylt med mongolsk kultur og historie
Når lyset på scenen dempes og «ventemusikken» stopper, er det, i noen sekunder, så stille at man kan høre en knappenål falle, før publikummet taktfast roper «HU! HU! HU! HU!» med hendene pumpende i været. En velkomst det ser ut som bandet setter stor pris på. De starter showet med den dype og like taktfaste «Shoog Shoog», til stormjubel fra forsamlingen. Deretter blir det tatt noe ned med den litt roligere «The Same», før de gyver løs på «The Gereg», her imponeres det med en god morin khoor-solo, og publikummet elsker det.
Det som slår meg rimelig fort er hvor mye genuin spillglede og ydmykhet de utstråler.
På scenen teller vi hele åtte personer og mange «ukjente» instrumenter; vi finner fløyten tsuur, en slags trestrengs-lut kalt topshur og to morin khoors, også kalt «hestehodefiolin», som er et mongolsk strengeinstrument, det er en av landets viktigste instrumenter og er regnet som et symbol på den mongolske nasjon. Vi finner også en tradisjonell perkusjonist med munnharpe, to gitarister, en bassist og en trommis.
Det som slår meg rimelig fort er hvor mye genuin spillglede og ydmykhet de utstråler. Siden jeg ikke akkurat er så stødig i mongolsk, kan jeg ikke si helt sikkert hva de synger om på hver låt, men allikevel kjennes det ektefølt fra bandet. Hvis jeg skal stole på Google Translate og det o’store internett handler de fleste av låtene deres om mongolsk kultur og historie, noe The HU har fått mye anerkjennelse for i sitt hjemland. De ble blant annet tildelt den høyeste statlige utmerkelsen i Mongolia «The Order of Genghis Khan» i november, for å promotere den Mongolske kulturen verden over med sin musikk.
God stemning hele kvelden
Det virker som om denne energien fra publikummet smitter over på bandet også.
«Song of Women», som er den lengste låten de har (drøye syv minutter), blir litt langdryg for min del, da det er minimalt med variasjon i låten og fra scenen. «The Legend of Mother Swan» derimot får litt mer fart på publikummet, her trampes og pumpes det i tak fra første tone. Den følges fort opp av de to, for meg ukjente, låtene «Uchirtai Gurav» og «Bii Biyley». Disse har mye mer pop i melodien enn de andre og får de fleste i salen til å vrikke og klappe, mer enn å trampe.
Så kommer vi til rosinen i pølsa for de fleste, «Yuve Yuve Yu» og «Wolf Totem» – stemningen står i taket og tilskuerne blir ett med bandet. Det klappes, pumpes med armer, trampes og hoppes. Det virker som om denne energien fra publikummet smitter over på bandet også. Etter disse hitene har endelig publikummet blitt gode og varme i kroppene og stemningen holder seg høy gjennom de siste låtene av kveldens set.
En verdig konsert
Ut fra stemningen å dømme har de nok vervet seg en sterk fanbase også her i lille Norge. De er mer en hjertelig velkomne tilbake!
Siden jeg fikk med meg noen låter da de gjestet Ekebergsletta i fjor sommer, var forventingene mine høye til kveldens konsert. Musikalsk er dette en blanding av mongolsk folkemusikk og rock/metal, men med et lite dryss av andre sjangre, det er en slags Mongolias svar på Wardruna. Selv kaller bandet det for «Hunnu rock» som oversatt betyr «menneskerock». Jeg har vanskeligheter med å sette fingeren på hva det er som fenger meg så mye med denne musikken – den bare gjør det.
Men om jeg skal sette på meg de veldig kritiske brillene, har jeg bare en ting å utsette. Konserten kan bli litt langtekkelig, da det ikke er så mye som skjer rent visuelt på scenen i løpet av de nesten 90 minuttene. Men det til side, var dette en verdig førstekonsert på Rockefeller for The HU og ut fra stemningen å dømme har de nok vervet seg en sterk fanbase også her i lille Norge. De er mer en hjertelig velkomne tilbake!
Vær den første til å kommentere