The Oxydants: CBGB-punk og lek med The Clash-låttittel

Bandbilde The Oxydants
Pressebilde
– Å lage musikken er lett når jeg først har en tekststrofe. Men jeg trenger en bærende idé, selv om denne ikke trenger å bestå av mer enn én kul linje. Så derfor jakter jeg på tøffe verselinjer og enkeltstrofer som kan danne utgangspunkt for en tekst. Men de er sjeldne, så når jeg først kommer over en – i en bok, på tv, en assosiasjon – gjelder det å skrive den ned fort som faen, forteller Tore Aurstad i The Oxydants som er aktuelle med albumet «Should I Creep Or Should I Crawl» på Fucking North Pole Records.


The Oxydants står for en passe rølpa form for punk`n`roll, men som ikke alltid går så veldig kjapt unna, fundert i stor grad på rocketradisjonen fra New York og spillestedet CBGB`s på 1970-tallet men som også henter vink og hooks fra den britiske scenen på samme tid. Lydbildet fra den amerikanske gitarrocken i Paisley Underground scenen med Green on Red og The Dream Syndicate frå også plass ved siden av Johnny Thunders, Patti Smith og Richard Hell. Det som de eventuelt mangler av tempo tas igjen med tyngden i riffene som gir en slags dvelende gjenklang. En bærende kraft er ellers Tore Aurstads snertne ordlek og tekststrofer.

Her kan du lese litt om forskjellen på å skrive kritikerroste barnebøker og rockepoesi, og om hvordan familieinnlemmelse også ble videreført som bandinkludering, forkjærlighet for eksplosjoner, en innrømmelse om at musikk var bedre før og om hvordan coverlåter er en fin videreformidling av tradisjon.

Kan dere aller først fortelle litt om bakgrunnen for valget av bandnavn og forholdet til pusling, gamle videospill, kjemi/kjemiske reaksjoner,oksidering eller oksiderende væsker

– Vi liker eksplosjoner og alt som smeller til, høyt og uten forvarsel så det dirrer i tennene og hviner i ørene. Vi mener også at oksidanter har fått et ufortjent dårlig rykte med alt dette fokuset på anti-oksidanter, og det ville vi gjerne gjøre noe med.

Tore, når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

– Musikk for meg begynte med The Kids, selv om jeg snart skjønte at Kiss var mye tøffere. Tenk, skolegård, Kiss-kassetter, Kiss-kort, Kiss-nøkkelringer, sammenbretta plakater. En fantastisk, fargerik, tøff verden av gitarriff og buldrende trommer åpna seg! Og tenk at jeg tidlig utvida interessen og allerede som 12-åring hørte flittig David Bowies Rare-album.

– Musikk for meg begynte med The Kids, selv om jeg snart skjønte at Kiss var mye tøffere.

Hvilken musikk var du henholdsvis omgitt av og opptatt av under oppveksten?

– Etter Kiss våkna jeg opp til new romantics og britisk post-punk- på tidlig åttitall, da masse kul pop også var å høre på 10 i skuddet og et svensk musikkvideo-hitliste-program som gikk hver søndag (Bagen, tror jeg det het, og så i 13-års-alderen oppdaga jeg heavy metal, først Mötley Crüe, men deretter hardere og hardere saker, Accept, Metallica, Slayer, thrash black metal, og så slutten av tenårene hoppa av allerede før kirkebrenningens storhetstid gikk tilbake til indiepop og alternativ rock igjen og etter hvert Bob Dylan og folk og roots – som det het den gangen. Jeg interesserer meg for alt som har med pop- og rockhistorie å gjøre, men må medgi at jeg ikke bryr meg det døyt om andre sjangre. Jazz, klassisk … Næh.

Når begynte du selv å spille og synge og hva var det som fascinerte med denne måten å artikulere seg på?

– Jeg begynte som gitarist og vokalist i thrash metal-bandet Deathmission i Aurskog på midten av åttitallet, de andre i bandet tok meg vel med fordi de ikke hadde noe bedre alternativ, men jeg var og er ikke spesielt teknisk dyktig som gitarist, og den gangen var jeg vel knapt ferdig med stemmeskiftet, så vokalen låt ganske jævlig. Men ingen av de andre i bandet ville synge, så da måtte jeg bare ta den jobben.

– Når det gjelder gitarspillet, har jeg tatt med meg en del av metal-teknikkene i andre sjangre også, særlig palm muting, den dempete tsjuk-tsjuk-lyden man får ved dempe strengene med håndbaken under riffing som jeg synes gir ordentlig bra driv også i for eksempel pop. Men heavy rockens teknisk briljerende gitarsoloer kan jeg ikke fordra, gi meg mye heller punkens ukontrollerte, atonale utblåsninger der kunsten oppstår by accident.

– Som vokalist hadde vel forsøket i Deathmission skremt meg såpass at jeg ikke turte prøve meg igjen før med Muzzlewhite i tjueårene, først med dempet snakkehvisking, deretter mer ordentlig vokal etter som jeg ble varmere i trøya. Jeg synes ikke noe om black metalens kunstige, hese brøl, akkurat som jeg ikke liker perfekt vokal som er helt i tune. Det må skurre litt, gjerne være litt surt, for å låte levende og bra. Det var faktisk Bono, av alle, som sa at «There is nothing worse than perfect singing» og det er jeg helt enig i.

Du er også forfatter og har både gitt ut en masse barnebøker og også oversatt mye litteratur til norsk. (ble nominert til Kultur- og kirkedepartementets oversetterpris for barne- og ungdomslitteratur 2006 for hans oversettelse av John Boynes Gutten i den stripete pyjamasen. I 2016 ble krimboka Nattevandreren nominert til Rivertonprisen som også Djeveldansen i 2019, og i 2017 ble Fangarmer nominert til Uprisen for beste ungdomsbok. Hvordan vil du sammenligne det å skrive bøker og det å skrive rockelyrikk. Ser du noen vekselvirkning på å drive med begge deler – den ene eller andre veien?

– Skrivingen er et levebrød mens musikken aldri har gitt meg nok inntekter til annet enn å være en attåtnæring. Men hadde jeg kunnet velge selv, ville jeg garantert ha brukt mer tid på musikken. Jeg er ingen lyriker, det jeg skriver, er prosa, men det å lage tekster er som å skrive dikt. Hver eneste setning betyr så mye mer enn i en roman på 500 sider, der helheten er viktigst. Så på den måten er rocketekster vanskeligere. Frasering, klang, rytme og så videre, som er så uendelig viktig for at teksten skal sitte. Men det kan også være til hjelp. Enhver dust kommer langt i rockeverdenen med å unngå de verste klisjeene og å pønske ut en god one-liner. Det er for meg viktigere enn meningsinnholdet i både rock og lyrikk – strofen må sitte bra i øret og må for all del ikke knitre av papir. Å skrive bøker er maraton, med skjema og rundetider. Å skrive rocketekster er kortdistanse, bare finne den ene gode linja som sitter og så puste ut.

Hva setter deg i gang med å skrive?

– Det sitter langt inne. Å lage musikken er lett når jeg først har en tekststrofe. Men jeg trenger en bærende idé, selv om denne ikke trenger å bestå av mer enn én kul linje. Så derfor jakter jeg på tøffe verselinjer og enkeltstrofer som kan danne utgangspunkt for en tekst. Men de er sjeldne, så når jeg først kommer over en – i en bok, på tv, en assosiasjon – gjelder det å skrive den ned fort som faen.

Hvorfor punkrock?

– Først og fremst fordi det er musikk vi digger, alle sammen, men fra hvert vårt utgangspunkt. Da vi skulle starte band sammen, var det fellesnevneren. Harald er vel den eneste ekte punkeren av oss, som har spilt i Pink Dirt og opplevde storhetstida. Thor har mer bakgrunn i nittitalls-punken, mens jeg har en mer eklektisk tilnærming, bakgrunn som jeg har fra Mono-miljøet på tidlig 2000-tall, der alt fra countrycrooner til hardcore var lov og vi foretok dypdykk i rockehistorien, samtidig som vi hadde en slags punk-revival internasjonalt med the White Stripes, the Strokes, The Little Killers etc. Så da vi tre skulle starte band sammen, måtte det bli punk. Planen var også å holde det enkelt så vi skulle slippe å måtte øve oss i hjel. (Jfr The Oxydants 10 bud, vår interne plan for hvordan bandet skulle bli.)

Hvordan vil dere si at The Oxydants skiller seg fra andre band dere har vært med i som Pink Dirt, The Pumps og Muzzlewhite med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming, og hva har dere tatt med dere hit fra de andre bandene?

Tore: – Muzzlewhite var jo en helt annen musikk, mye roligere, og vi var mye mer alvorlige og seriøse i meste laget, vi skulle alltid ha med avanserte akkorder og originale melodiprogresjoner. Men vi ga oss allerede i 2005 og mellom da har jeg drevet med diverse mer garasjepunk-liknende prosjekter uten å jobbe seriøst med det. Men jeg har tatt med meg låter og forhåpentlig låtskrivingsteknikker derfra, og nå har vi også tatt inn Muzzlewhites «That’s Why I Love You Darling» i settet i en punka versjon.

Thor: – I the Pumps var jeg eneste hanen i bandet. Damene lagde riff og tekster, og sammen arrangerte vi låtene. Et band med en karakteristisk frontfigur som sang og rista på tamburin mens vi andre prøvde å se mest mulig tøffe ut bak våre instrumenter. Jeg ble headhunta av Tore etter to konserter med the Pumps, i Spikersuppa i forbindelse med Oslo Pride og en konsert på Revolver. (Tore: Nå hører det vel med til historien at du ble svogeren min på den tida da.) Begge banda er i punk familien, the Oxydants mer mot New York mens Pumps høres mer britisk ut, spesielt med vokalistens britiske aksent.

Harald: – Har vel alltid spilt i et eller annet pønkeband. I Pink Dirt blir alt tatt der og da, tror ikke det finnes et eneste nedskrevet riff / cord eller tekstlinje. Tekstene kommer rett fra hodet til Atle Skift, og låtene blir til mens vi spiller. I The Oxydants jobber vi mye mer med låtene, øver på detaljer. Dette resulterer i at låtene låter som vi vil at de skal låte.
Jeg elsker jo britisk og New York skranglepønk fra 70 åra, både Pink Dirt og Oxydants leverer dette synes jeg, men på litt forskjellige måter.

Fortell litt om hverandre som musikere og om rollene dere har i The Oxydants.
Tore Aurstad, (vokal og gitar)

Tore:– Har vel for vane å ta på meg vokalist- og låtskriverrollen i alle band jeg spiller i. Men jeg er ingen super gitarist, så jeg trenger en god rytmeseksjon å lene meg på. Ikke er jeg noe flink til kommunikasjon med publikum heller, så overlater gjerne mye av den jobben til de andre i bandet.

Harald Berge (bass)

Harald:– Harver alltid på bassen, ikke mye bassganger og fancy dilldall som kommer ut.
Bassen skal sammen med trommene være lokomotivet i låtene.

Thor Amor (trommer).

Thor: – Mer frampå med skarpen! En setning jeg ofte får høre, sånn at kjøreturen holder seg på hovedveien. En liten triol her og der snikes inn. Et forbud la Harald ned etter første eller andre øving – ingen Hi-hats i the Oxydants, så den ble kasta ut av vindu og aldri hentet fram igjen. Var vel på tide at et rockeband kvitta seg med hi hat for å følge Keith Moon sitt eksempel fra 60 tallet. Tore lager låtene og vi syr dem så godt vi kan sammen i øvingslokalet i Nittedal. Vi kan alle komme med nye låter, men det er forfatteren i bandet som har lettest for tekster og det hører med når en låt skal bli til.

Hva vil punk si for dere?

Harald: – Energi, svingete låter, gode tekster og mye øl.


Tore: –  Punk er en holdning: en gjør det selv, gi faen, drit i å brife-bare få det gjort, for helvete-holdning. Musikalsk handler det om å låte energisk og enkelt, ikke noe utenom drit. Men ikke nødvendigvis politisk. Punken har fortsatt mange vise menn som doserer om den rette læra og som vet best hva det er. Det er bare å ta en titt på diverse punk- og punksider på Facebook for å se det.

Britisk eller amerikansk punk og hvorfor?

Tore: – Bandet står i et lite spenn der. Harald foretrekker britisk punk, Clash og Pistols, men utvalget av låter coveralbumet vårt «Never Mind the New Shit» viser vel at det amerikanske soundet, eller kanskje heller New York-rock er greia vår. Planen da vi starta opp var vel å høres ut som det tøffe CBGB-bandet som aldri eksisterte. Vi digger råskapen fra den aller første tida, enkelheten, før punken ble selvbevisst politisk og pretensiøs.

Thor: – Har vært mest amerikansk for min del. Var en stor fan av Television og Ramones i tenårene. Som trommis hører jeg først og fremst på trommer i band og trommene i de to nevnte banda har vært en inspirasjon for meg, men aller mest er jeg inspirert av Murph’ trommespill i Dinosaur Jr, er vel ikke alle som kaller det punk men punk nok for meg.

Harald: – Ja takk begge deler, Never Mind the Bollocks er jo bibelen, The Clash er mitt desiderte favoriteband, CBGB miljøet og stort sett alt som kom ut det i en periode er fett som faan.

Albumet er spilt inn i studioet til Andreas Berczelly i Brenneriveien i Oslo. Låtene er mikset av Andreas og av Preben S. Andersen (Death By Unga Bunga). Fortell litt om det studioet og hvordan de to mikserne og lokalet har satt sitt preg på skiva

Tore: – Jeg har hatt et nært samarbeids-og vennskapsforhold til Andreas gjennom mange år. Han produserte Muzzlewhite-platene tidlig på 2000-tallet. Vanvittig dyktig fyr, og et menneske jeg er så glad i! I denne perioden leide vi også studiet hans som øvingslokale, så låtene er øvd inn og spilt inn samme sted. Halvparten av låtene ble miksa av Preben Andersen, som også er utrolig flink og som har gjort masse bra både med Death By Unga Bunga og andre prosjekter. Begge har uten tvil satt sitt preg på skiva og kommer nok til å bli brukt i framtida også. Men må innrømme at jeg er såpass kontrollfrik at jeg i alle fall liker å redigere opptakene sjøl først, klippe til takesene etc, før de går videre til miks.

Fortell litt om bakgrunnen for og valget av singel- og albumtittelen «Should I Creep Or Should I Crawl».

 

Harald: – Fet åpningslåt, setter rockefoten i gang, og lysten etter å høre mer.

Tore: – Nei, ikke så fryktelig gjennomtenkt, egentlig. Det er jo viktig at en låttittel signaliserer hva slags musikk det er, og denne tittelen oser jo punk, med assosiasjonene den vekker til The Clashs berømte låt. Dessuten er det en catchy tittel, med gjentakelser og bokstavrim, så den sitter bra i øret og er kul å synge. En av de heldige one-linerne jeg var inne på.

 

Plata består av fire splitter nye låter og fem remastra låter fra tidligere. Fortell litt om det valget og hvorfor dere ville kjøre en ny master på de gamle låtene fra albumet «Oxydants Will Happen» (2019)

– Egentlig var planen å gi ut et nytt album, men så ble den nedskalert til en EP, på grunn av trøbbel med å få øvd inn låter tilstrekkelig på grunn av corona og et nytt album ville ta evigheter å få ut. Samtidig hadde vi denne gangen fått en label med på laget. Fucking North Pole Records, og ville gi ut et albumet på vinyl også denne gangen. Forrige album fikk en litt mørk mastring, der særlig gitarenes krasse, aggressive mellomtoner forsvant litt, så derfor benytta vi anledningen til å mastre fem av låtene på nytt. Først egentlig som bonusspor til vinyl-utgaven, men så tenkte vi faen heller, den nye mastringen låter fetere, så vi slenger dem med digitalt også.

 

 
Hvordan vil dere si at bandet har utviklet seg fra «Oxydants Will Happen» til «Should I creep or Should I Crawl»?

– Vi låter tightere og tøffere og mer samspilt nå. Det har også utvida lydbildet at vi har fått med dyktige Terje Bärnholdt på gitar. Så nå spiller vi enda høyere og hardere enn før. Bare sjekk de to innspillingene. «Creep» er spilt inn mer fort og gæli, men låter hakket vassere for det.

– Vi låter tightere og tøffere og mer samspilt nå.

Bandet ga også ut en hyllestplate «Never Mind The New Shit – Live In Studio» i stor grad til klassisk punk med tolkninger av Warren Zevon, Ramones, The Damned, The Sonics, The Stooges, Patti Smith, Television, The Undertones, The Dream Syndicate, The Beach Boys, Johnny Thunders & The Heartbreakers og The Clash. Fortell litt om det prosjektet.

Tore: – Band lager jo skriv eller et manifest hvor de formidler hva de holder på med. Vi gjorde det musikalsk i stedet. Dette var i en tidlig fase, mens vi fortsatt prøvde å finne oss sjæl, og etter å ha hørt Yo La Tengos knalltøffe og rølpete Condo Fucks-prosjekt. Hei, yndlingslåter vis hva The Oxydants står for musikalsk, hvilke forbilder vi har og hvordan bandet skal låte, og så brukte vi noen øvinger på å lære dem inn. Og så spilte vi inn alle låtene på én kveld, i studioet/øvingslokalet vårt hos Andreas Berczelly i Brennerivn med Andreas som tekniker, mikser og mastrer. Så spilte vi inn låtene, et par takes av hver og valgte det tøffeste, ikke nødvendigvis det beste. På albumet er låtrekkefølgen den samme som vi spilte dem inn i, så det er lett å høre at vi blir bare fullere og fullere ut over kvelden. Men kule versjoner, så det kommer sikkert en coverlåter live in studio II etter hvert. Mange av coverversjonene fra Never Mind the New Shit er fortsatt med i livesettet – vi gjorde låtene til våre egne.

Harald: –Vi fant frem det beste av det beste uten at det er bandas aller mest kjente låter, kjøpte noen kasser øl og spilte rett inn, det høres jo godt på slutten av skiva at kassene begynner å bli tomme. Men resultatet ble helt strålende.

Fortell litt om det valget eller filosofien bakom. Og hvordan dere kombinere musikkhistorieformidling og foredling eller forfining av musikktradisjoner.

– I alle fall ikke coverlåter for å fylle ut settet! Som n’te generasjons rockere og punkrockere er vi fullstendig klar over at vi hører hjemme i en tradisjon, og den forholder vi oss til og den hyller vi. Vi interesserer oss for den rockehistorien vi er inspirert av, og elsker å fram favoritter, gjerne i nye arrangementer. Både vi og lytterne våre er vel såpass gamle nå at vi ser mer framover enn bakover musikalsk sett. Og det er like greit. Musikken var bedre før. Får håpe det kommer en motreaksjon snart, for med noen ytterst få unntak er den musikken unge artister spiller nå noe daft møl med autotune og chord progression wizard og kjipe beats lasta ned fra nederste billighylle. Får håpe de takler klimaendringene, men musikalsk sett er visst undergangen allerede over oss.

Jeg har nå noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan si om The Oxydants eller «Should I Creep Or Should I Crawl»

The Clash: Should I Stay Or Should I Go?

Thor: – Stay Creep.
Harald: – Straight to Hell.

 

Sex Pistols

Harald: – Hellig.
Thor: – Sex Queen.

punkrock

Thor: – Rock, Fuck you!
Harald: – Fett som faan!

Glamrock

Harald: – David Johansen.
Thor: – Savner det skulderlange håret fra før jeg fikk måne. Love Hanli!

New York Punk

Thor: – Ramones, Iggy Pop,
Harald: – CBGB.

CBGB

Thor: – Har nesten spilt der selv på 90 tallet med bandet Absent. Men en spillejobb på Coney Island High fikk vi til ved hjelp av bassistens New York kjæreste.
Harald:– Før og Etter.

Oslo-rocken

Thor: – Last Train må overleve covid-19, Riff riff riff.
Harald: – Små buler på Grønland

Erik Valebrokk omtalte deres låt «Waiting For The Storm To Break» som strålende på sin oppsummering av månedens beste utgivelser i mars. NRK programmet Stjernepose trakk frem albumtittelkuttet. Hva betyr sånne ting for dere?

 

– Mye! Vi gleder oss over hver flik av oppmerksomhet vi får. Vi hadde ikke ventet noe. Vi hadde regna med å holde oss trygt nede i undergrunnens aller nederste divisjon med koner og samboer og venner som eneste fans. Så sånt sett er vi mer enn fornøyde allerede! Men merker jo også at litt oppmerksomhet gjør at vi får lyst til å lage noe folk liker som gir oss enda litt mer oppmerksomhet. Særlig spillejobber, vil vi gjerne ha. Når coronaen er over, blir det livespilling for alle penga!

Kan dere si litt om plateselskapene deres og forholdet til dem?

Krapyl Records & Tapes: 

Harald:– Kjetil er en fyrrig fyr

Toxick Records: 

– Vår egen label. Ble starta mest på grunn av Oxydants, men har også gitt ut andre ting som venna våre i Bud Spencer Country Explosion og våre egne sideprosjekter. En EP med Thors gamle punkprosjekt Procrastinators er venta i mai.

Fucking North Pole Records:
– Norges beste label, drevet av særdeles engasjerte og dyktige Robert Dyrnes og med et knippe knallbra band i stallen. Vi er stolte over at det er FNPR som har gitt ut «Should I Creep or Should I Crawl».


Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Tore: – Veldig! Planlagte spillejobber blir avlyst på løpende bånd. I løpet av 2020 var det vel bare et par strømmekonserter og et par ekte jobber da coronaen slakka av litt på sommeren/høsten. På grunn av karantene og smittetiltak er det også blitt mindre mye mindre øving enn før. Men vi har da en masse nye låter, i hvert fall, mer enn nok materiale til neste album, som vi så smått har begynt å spille inn.
Harald: – Lite øving, avlyste konserter, stor skapervilje i bandet

Kan Tore til slutt velge fem låter som har inspirert ham som sanger, fem som gitarist og fem som låtskriver og si litt om hva han har likt ved disse låetne eller hva de har inspirert til i ham selv. Videre kan Thor og Harald velge tre låter hver som de av en eller annen grunn forbinder med The Oxydants og si litt om hvorfor eller hva det er dere har likt med de låtene.

Tore:

Vokal:

– The Saints «(I’m) Stranded»: – Chris Bailey er for meg den perfekte punkvokalisten. Aggressiv og samtidig passe laidback arrogant.

– Against Me, «Fuckmylife666»: – Laura Jane sang like fantastisk både før og etter kjønnsskiftet. Bringer en intens desperasjon til punken. Jeg elsker Laura!

– Gun Club, «Ghost on the Highway»: – Jeffrey Lee Pierce synger surt og fortvilt på akkurat den rette måten.

– The Little Killers, «She Don’t Love Me»: – Lyden av Iggy Pop gjenskapt. Et ganske glemt band, men de var dritbra, energisk og tøff vokal.

– The Strokes, «New York City Cops»: – Julian Casablancas oser bare attitude og viste at New York-punken ikke var knytta til bare noen få år på syttitallet.

Gitar:
– Steve Wynn/The Dream Syndicate, for eksempel «The Circle»: – Støy, feedback og Fender. Steve Wynn er alltid bra, men best når han bråker som mest.

– En herlig gitarorgie, men kunne like gjerne valgt «Then She Remembers» fra debuten.

– Billy Bragg: «Help Save the Youth of America»: – Singer-songwriter kan også være punk og elektrisk. Takk for at du viste oss det åpenbare, Billy. Bragg.


– Ramones, hva som helst: – Enkelt og perfekt.

– Johnny Thunders, f eks «One Track Mind»: –Sølete og suverent.

– My Midnight Creeps, «Kitchie Kitchie Ki Me O»: – Robert Burås var en genial gitarist. Flink, men ikke flinkis, og det låt både smart tenkt, bra spilt og rått som faen. Og for en fyr, savner Robert.

Låtskriving:

–The Gaslight Anthem, «Great Expectations»: – Catchy, melodiøs, up-tempo soft-punk som Brian Fallon! Han får det til å virke så enkelt! Skulle ønske jeg hadde hans teft.

– Sonic’s Rendevouz Band: «City Slang». – For en låt, elsker låter som bare ruller og går og liksom aldri tar slutt. En punklåt kan godt vare i ti minutter for min del, og den her ønsker du bare skal fortsette og fortsette. Den gamle MC5 heltens legendariske 70-tallsband er noe av rockhistoriens tøffeste.

– Kunne nevnt Jim Carroll Bands «People Who Died», som også viser at en punklåt kan dure og gå og slett ikke trenger være over på halvannet minutt.

 

– Warren Zevon: «Lawyers Guns and Money»: – Langt ifra punk, men attituden er der: for et vidd, for en humor, for en sarkasme. Ingen over, ingen ved siden.
Iggy med og uten Stooges: Alt, men f eks Search and Destroy: Allerede før punken kom i gang, var oppskriften på plass. Enkelt, rått, genialt.

– Velvet Underground/Lou Reed: alt. – Har betydd alfa og omega for meg som låtskriver. Er bare størst. Ferdig snakka.

Thor:  – «Friction» av Television (1977). Til coverlåtplata vår var det mitt ønske å få til en Television låt. Vi strevde litt før vi fant vår måte å spille den på. Det viste seg at det var mer vrient enn vi hadde håpet på når vi starta, men syns vi fant vårt uttrykk og samtidig viste respekt for originalen.

«Making Monsters For My Friends» av Ramones (1995)

– Kall det moderne Ramones, kall det hva du vil, men den låta har punk, rock og et poprefreng som kan få hvilke som helst til å synge med.
Tore og jeg bor i Oslo og samkjører til øvinga i Nittedal, en gang vi var på vei satt jeg på denne låta og vi begge enes om at dette er en av de beste låtene Ramones har gitt ut på de senere plater. Når jeg sitter bak trommene og spiller konsert er stemningen i salen av stor betydning. Og få til låter som det er minst én i salen som synger med gir en tilfredsstillende følelse.

– «Motorhellway» av Backstreet Girls (2019).  Jeg kan takke min gode venn og tidligere bandkompis Ketil (Selnes) for at jeg oppdaget dette albumet og denne låta. Her er det ikke mange grepene til for å få til en fengende låt, slike låter liker vi også å spille, litt monotont med godt driv, og skarptromma frampå.

Harald:

– Iggy Pop and the Stooges, «I wanna be your dog» (1969), –Dette er vel noe av det feteste og mest skranglete som finnes.

– The Clash, «Janie Jones» ( 1977 ) – Åpningslåta fra den første skiva En hyllest til en straffedømt gledespike. En låt som fikk meg til å åpne øya, fra den dagen jeg hørte denne låta var det ingen vei tilbake.

– Raga Rockers, «Übermensch», –Fantastisk låt fra en av Norges beste låtskrivere. Digger soundet i denne låta.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*