The Switch på Øya 2022

Oslobandet The Switch for anledningen forsterket med album-og Øya-aktuelle Selma French imponerte med tett samspill og musikalsk finesse for en engere kjerne da de åpnet ballet på Tøyenparkens hovedscene Amfiet unde Øyafestivalen på fredag.

De åpner med leken felegnikk som går over i delikat, luftig vokal før resten av bandet kommer inn og tar sin selvfølgelige plass. I fokus innledningsvis er altså gjesten Selma French som bidrar på bandets nyeste singel «Summer In The Forest Of Time’ (hvor også Silje Huleboer bidrar som korist.)

Hennes inntreden og medvirkning får gjerne stå som et eksempel eller manifestasjon av den rivende utviklingen som bandet har vært igjennom de siste årene. Om de noen gang har vært indiepop, som er det ihvertfall borte nå.

I stedet får vi et mangefassetert musikalsk uttrykk av vestkystrock, frihetsrock, folk, jazz og folkemusikk med mer som er like variert og sprikende som gjengens visuelle scenefremtoning. Her spenner vi fra den langhårede vokalist og akustisk gitarist Thomas Sagbråtens Woodstock hippie image og Neil Young vokalknekk til batterist Tore Flatjords Jaco Pastorius fletter og keyboardist Arthur Kays eksentriske freaker stil, bassist Espen Kregnes med Barack Obama valgkampanje t-skjorte og både markante og stødige rytmegitarist, og noen ganger også vokalist Filip Roshauws nedtonede finklær, men desto villere soloer.

Artige vendinger og vrier

Det er en deilig flyt og artige vendinger og vrier som fargelegger musikken og gjør den ganske unik selv om vi nok kan sitte å ramse opp referanser når og om vi skulle ønske det. Passe intrikat og med små detaljer å glede seg over.

Siste halvdel av 1960-tallet med pastoral britisk folk, kosmiske lyder, Crosby, Stills Nash & Young er en lydmessig tidsreferanse som går igjen. Men her er også harmoni poptoner og frijazzelementer samt partier som gir meg assosiasjoner til både Pernice Brothers og The Sea and The Cake. Jazzens tilnærming har virkelig nådd undergrunnsmusikken rundt miljøet på Revolver i Oslo, og vi fryder oss over det.

Når ikke helt ut

Likevel når ikke The Switch i særlig grad ut til de som ikke kjenner bandets musikk fra før denne varme sommerdagen. Om det skyldes noe så enkelt som at flertallet ikke har hørt musikken før, at de foreløpig savner låter som virkelig kan gripe tak i folk eller at mer kan gjøres med formidlingen av musikken ut fra scenen vet jeg ikke.

Det er lite eller ingenting å sette fingeren på. Musikalsk er det oppsiktsvekkende bra og spekket med finesse og vitalitet. Fremføringen er fokusert og samspillet i topp klasse og atmosfæren er trivelig, jovial. Tidvis er det instrumentale så oppsiktsvekkende at en nesten gaper med øynene.

Alle foto: Johannes Andersen