Tilbakeblikk på et år med «live stream-musikk»

Dette er det fullkomne annerledesåret med hensyn til fremføring av levende musikk. Året er likevel veldig interessant i forhold til hvordan artistene løste den helt nye situasjonen, og hvordan publikum tok imot den. Her er et lite tilbakeblikk på årets live streams.

Jeg har tidligere skrevet en kronikk i Adresseavisen om ulike faser i denne «streaming-perioden.» Jeg legger ut en lenke til denne kronikken til slutt i denne artikkelen. Nå vil jeg berøre litt andre forhold rundt dette.

Online-konserter ble det eneste alternativet

Dette var realiteten for både norske musikere og publikum fra midten av mars måned dette året. Situasjonen var dramatisk og vond, og det var for mange snakk om et fullstendig bortfall av inntekter. De som ble verst rammet, var backingmusikere, ukjente utøvere innen smale musikkformer, folk på lyd og lys, mannskap på turnéer, booking-byråer, arrangører osv. Disse hadde ikke noen mulighet til å kjøre «live stream-konserter.» Det var de som i utgangspunktet hadde et navn i bransjen, som var i stand til å gjøre det. De som var først ute, var de som kunne fremføre musikken sin på en kassegitar, for eksempel country-artistene.

Disse hadde definitivt også et publikum, og i de første fasene var også «vippse-gleden» stor blant oss tilhørere. Det var artister som tok inn både ett- og to hundre tusen kroner på en live-opptreden. Noen fikk sikkert også inn mer. Odd Nordstoga mottok rundt 500 000 kr på en veldedighetskonsert for Røde Kors. Den som etter all sannsynlighet til slutt toppet denne lista, var likevel Åge Aleksandersen med 1,8 millioner kroner.

Noe penger måtte de også få inn, for det var ikke gratis å produsere konsertene. Dette gjaldt særlig de som sendte fra studioer med flere kameraer i sving osv. Christer Falck uttalte offentlig at han måtte bruke 250 000 kr i uka på å gjennomføre konsertene fra Sentralen. For å vise hvor store noen av disse produksjonene var, kan jeg nå bare nevne at country rock-gruppen Sie Gubba ble filmet med bruk av elleve kameraer under sin konsert.

Ungdommen mistet først interessen

Dessverre dalte interessen for å vippse penger etter hvert ut i mai og juni måned. Det begynte vel også å bli færre tilhørere på hver enkelt konsert. Som gruppe var ungdommen de første som falt ifra. De så ikke den helt store vitsen med «live-streaming.» Egentlig hadde de ikke vært de ivrigste fra begynnelsen heller. Beklageligvis gikk dette ut over unge artister. Det begynte å komme noe forskning på dette, og det viste seg også at det bare av én av tre som i det hele tatt hadde «streamet» et arrangement i nedstengningsperioden. (Dette var omtalt i Adresseavisen).

Når ungdommen ikke var så interesserte i dette lenger, så hang det sammen med at de har andre behov og målsettinger rundt dette å høre en konsert. De vil ha kontakt med artisten og det som skjer på scenen, de vil ha fellesskapsfølelsen, de vil ta seg et glass, de vil dele opplevelsen med venner og kjente og sikkert også flørte litt. For de unge handler det også om festen. Dette er også helt naturlig. Vi har ulike behov i de ulike aldersgruppene. Dette vil det nok bli noe mer om når det kommer mer forskning rundt dette med «live-streaming» og opplevelse. Det var forskere som var interesserte i dette.

Flere fordeler med «online-konserter»

Det første jeg tenker på, er nå at vi slipper å bruke tid og krefter på å komme oss til byen eller inn på konsertene. Det blir som regel nok av både bussturer og diverse køer. Vi unngår også trengsel i folkemengden, ubehagelige fulle folk, skravlebøtter ved siden av oss, ryggproblemer av å stå i timevis osv. Personlig syntes jeg at jeg klarte å konsentrere meg bedre om musikken når jeg kunne høre konserten i hodetelefoner. Det var lettere å få med seg nyansene. Det var også en annen form for kommunikasjon mellom tilhørerne. Chatten ble flittig brukt til diverse meldinger under noen konserter. Dette var også morsomt.

En annen fin ting med «streaming-konsertene», var at vi kunne høre artister vi ikke kjente fra før. Det var i alle fall en lavere terskel for det. Det var bare å klikke seg inn på den rette lenka på Facebook for en konsert.

For musikerne var det definitivt også en mulighet til å få presentert seg for et større publikum og da også for folk som vanligvis ikke går på konsertene deres. Jeg vil også si jeg oppdaget nye sider ved enkelte artister. På den andre konserten sin spilte for eksempel Jan Eggum piano på de to første sangene. Det hadde jeg aldri hørt før.

Norge hadde et veldig bra «streaming-tilbud»

Med hensyn til lydkvalitet og bruk av studioer, og utesteder antar jeg at vi lå langt fremme. Dette kunne sammenliknes med det jeg hørte fra USA. Et innslag med for eksempel Paul McCartney hjemmefra, hadde egentlig en bemerkelsesverdig dårlig lyd. Dette ble også sendt på en stor TV-sending. Det var også en del artister der borte som satt med kassegitar hjemme. Etter hvert var dette noe jeg styrte unna. Det var sikkert noe som var bra, men det virket ikke som de vektla dette i så stor grad.

Tiden fremover

Det helt ufattelige er jo at situasjonen rundt denne pandemien er klart verre nå enn den var i sommer da denne «live stream-perioden» begynte å ta slutt. Det er generelt lite folk på utesteder, og konsertene har rundt 50 tilhørere. Deler av kulturlivet er nå kraftig subsidiert, og det gjaldt særlig noen av disse julekonsertene. Det er sikkert noen som ikke har fått de pengene de trenger heller, og mange utesteder sliter. Det å starte en ny «live stream-periode» med vippsing etc. tror jeg blir litt vanskelig. Det vil i alle fall ikke ha den samme interessen som det hadde i mars/april, men det kan bli et reelt alternativ hvis vi ikke har noen andre muligheter. Vel, vi får leve i håpet!

Hvilke «live stream-konserter» var bra?

Jeg klarer ikke å rangere disse. Jeg lister bare opp noen konserter som jeg synes var gode.

• Backstreet Girls
• Åge Aleksandersen & Sambandet
• The Dogs/Oslo Ess (dobbeltkonsert)
• Heine Totland
• Kjartan Lauritzen
• Stage Dolls /  Torstein Flakne
• Terje Tysland
• Jan Eggum
• Raylee (duo med Robin Haverkamp)
• Nora Noor (Kongsberg jazzfestival, levert av DNB festivalsommer fra A til Å)
• Neon Ion
• Hardhaus (country rock)
• Sie Gubba
• Ida Jenshus
• Lena Haarberg (spilte cover-låter med en egen vri)
• Kaja Gunnufsen
• SKAAR (fra Pstereo, levert av DNB festivalsommer fra A til Å)
• Kristian Kristensen
• Erlend Ropstad
• Kjetil Linnes (John Lennon-kveld)

Her kan du lese kronikken i Adresseavisen

NB! Tallene mine for visninger ligger noe lavere enn det artistene oppgir selv. Det kan skyldes en treghet i oppdateringen fra enkelte lenker på Facebook. Relativt sett er nok tallene ganske riktige.