Våre favorittalbum fra tiåret som gikk

Da har vi endelig surret oss ferdig med alle listene for denne gang. Her kommer de aller siste hvor vi har utfordret mannskapet til å finne seg ett favorittalbum for hvert år helt tilbake til 2010 frem til 2019. Det har vært en smertefull jobb å måtte eliminere så mange gode utgivelser.

Det er mye som skjer i løpet av et tiår. Mye man kan kontrollere og mye man bare så vidt skjønner hvordan man skal kontrollere. Vi kontrollerer det vi vet, som at småbarn vokser seg til tenåringer, tenåringer blir voksne samt at voksne blir eldre og til slutt ender sin livssyklus. Det aller fineste med musikk er at den aldri egentlig ender sin livssyklus, så lenge vi holder den i livet. Vi er alle mennesker med forskjellige erfaringer, tanker og ideer. For oss i disharmoni er det musikk og fotografi som er vår store lidenskap, og noe de fleste av oss har holdt et nøye øye med i løpet av dette tiåret.

Tiåret som gikk, har flere viktige elementer. Dette var tiåret amerikanerne valgte Trump som president, tiåret vi endelig fikk Spotify som strømmetjeneste til almenheten. I tillegg ble vinylen mye mer tilgjengeliggjort til glede for mange. Det var også tiåret hvor TINDER fikk sitt utspring og vi gikk gjennom den grufulle hendelsen på Utøya og #metoo.

Ådne Evjen – Skribent

2010:

Deerhunter – Halcyon Digest

På Halcyon Digest tar Deerhunter oss med inn i sin drømmende og psykedelisk svevende verden. Låtene er full av fine detaljer og finurligheter og Bradford Cox trollbinder oss med stemmen sin. Selv om det tar litt tid før alle låtene sitter, treffer bandet spikeren på hodet med det som av mange blir regnet for å være bandets beste album.

2011:

PJ Harvey – Let England Shake

«England’s dancing days are done» synger Polly Jean Harvey i tittellåten til albumet Let England Shake. Hun hadde ikke vært spesielt samfunnsengasjert før denne plata, men nå kom denne siden av henne fram. Det kler henne svært godt å tilnærme seg protestsjangeren og skildringene av krigens grusomheter i låter som «The Words That Maketh Murder» og «Battleship Hill». Selv om tekstene til dels er urovekkende, greier PJ Harvey paradoksalt nok å gjøre dem poetiske og vakre.

2012:

Thåström – Beväpna dig med vingar

Man kan nesten ikke lage en liste over tiårets beste album uten å ta med den nordiske musikkbautaen Joakim Thåström. Han er forresten ikke bare musiker, Thåström, han er en kunstner med en helt enorm integritet. Jeg kan ikke komme på særlig mange andre som lager så episke, massive og gripende låter som det Thåström gjør. På Beväpna dig med vingar kan man høre at han har tatt med seg noe av den industrielle feelingen fra sideprosjektet Sällskapet. Låter som «Smaken av dig», «Nera på Maskinisten» og «Sluta när jag vill» får fram gåsehuden. Det er fryktelig vanskelig å stille seg likegyldig til kunstneren Thåström.

2013:

Nick Cave & The Bad Seeds – Push the Sky Away 

Man kommer selvsagt heller ikke unna Nick Cave på en sånn liste. Etter sin Grinderman-periode får vi Cave tilbake i litt roligere musikalsk lende i Push the Sky Away. Ikke sånn å forstå at ikke låtene har snert og sting, for det har de så absolutt, både i tekstlig og musikalsk utforming. Det er en imponerende låtrekke Nick Cave & The Bad Seeds presenterer på dette albumet. Det er vakkert, det er mørkt og det er skummelt. Låter som «We No Who U R», «Jubilee Street» og «Higgs Boson Blues» er noe av det sterkeste Cave har laget, og det sier ikke så rent lite.

2014:

Jamie T – Carry on the Grudge

Jamie Alexander Treays aka Jamie T fra London har ikke lagd en så tøff og helstøpt plate som Carry on the Grudge verken før eller etter. 2014 var rett og slett året han nådde toppen musikalsk. Det gjorde han til gangs også, for dette er en aldeles tøff og nydelig plate med en samling kanonlåter som «Limits Lie», «Turn on the Light», «Rabbit Hole» og «They Told Me It Rained». Musikksjanger? Punkpop, indie, rock? Det er vanskelig å båssette Jamie T, men hvem bryr seg så lenge det høres så bra ut som her.

2015:

Sufjan Stevens – Carrie & Lowell

Jeg skal ikke si at dette albumet stilte i en egen klasse i 2015, men det er sannelig ikke langt unna. Albumet – som etter alle solemerker er Sufjan Stevens sitt beste album – flommer over av vakre toner og ettertenksomme oppvekstskildringer (Carrie og Lowell er/var henholdsvis mor og stefar til Stevens). Sufjan Stevens har en stemme som går rett inn i sjela. De musikalske ingrediensene ellers er forholdsvis enkle med akustiske strengeinstrumenter som basis, samt litt tangentspill/synth her og der. Det er så godt og inderlig spilt og låtene er så skinnende gode at man bare blir sittende i stum undring over at noen kan ha laget noe så fint.

2016:

Bill Ryder-Jones – West Kirby County Primary 

Flere oppvekstskildringer, denne gang fra Merseyside. Bill Ryder-Jones var gitarist i bandet The Coral fra starten av. Han sluttet i bandet i 2008. Det skyldtes først og fremst psykiske plager i form av panikkanfall. Han skulle etter hvert komme tilbake som solo-artist, og West Kirby County Primary er hans andre soloalbum. Ryder-Jones’ sårbare og lavmælte stemme kombinert med gitarøset i låter som «Two To Birkenhead» og «Satellites» utgjør en fin kombinasjon. Det er også rolige låter her, som «Wild Roses» og den aldeles nydelige «Seabirds». Bill Ryder-Jones er ikke blant de artistene som roper høyest, ikke desto mindre fortjener han masse oppmerksomhet for den fine musikken han lager.

2017:

Ghostpoet – Dark Days + Canapés  

Dark Days + Canapés er det fjerde albumet til Obaro Ejimiwe aka Ghostpoet. Vi befinner oss i et mørkt og basstungt landskap med klare innslag av trip hop. Styrken i tekstene ligger oftest i hverdagshistorier om brutte forhold og frustasjoner over det fremmedgjørende forbrukersamfunnet. Låten» Immigrant Boogie» er det nærmeste Ghostpoet kommer en mer direkte politisk tekst. Den handler om båtflyktninger og er en rett fram, virkelighetsnær ubehagelig beskrivelse av den grimme virkelighet flyktninger kan oppleve.

2018:

The Good, the Bad & the Queen – Merrie Land 

Identitet er viktig. Hvem er vi. hvor kommer vi fra og hvor går vi? Dette er spørsmål et hvert oppegående menneske grubler på. Det er disse grunnleggende eksistensielle spørsmålene Damon Albarn (Blur), Paul Simonon (the Clash), Simon Tong (the Verve) og Tony Allen (Fela Kuti) har prøvd å komme nærmere svaret på i sitt andre album Merrie Land. Det er ikke en eneste dårlig låt på denne plata, og hvis det fins noe musikalsk rød tråd for albumet, er det den litt skumle, tivoliaktige stemningen, spesielt i en låt som «The Last Man To Leave». Det er i det hele tatt sjelden tekst og musikk går så til de grader opp i en høyere enhet som på Merrie Land. The Good, The Bad & The Queen har rett og slett begått et mesterverk!

2019:

Nick Cave & the Bad Seeds – Ghosteen 

«Sometimes it’s better not to say anything at all», synger Nick Cave i låten «Waiting for You» på dobbeltalbumet Ghosteen. For hvordan setter man ord på sorg, hvordan beskriver man meningsløse tap? Det er vanskelig, men likevel er det nettopp det Cave prøver på med det som må kunne beskrives som et temaalbum.

Musikken på albumet har Cave laget sammen med sin gode musikalske partner Warren Ellis. Sammen har de laget filmmusikk til flere filmer. Lydbildet er da også i stor grad preget av filmatiske stemninger, det er svevende synther, englekor og innimellom Caves piano. Ikke en eneste gitar eller trommesett i mils omkrets. Kall det gjerne elektronika eller ambient, det fungerer uansett perfekt som innpakning for tekstene på Ghosteen. Det storslagne musikalske landskapet er fullt av vakre detaljer om man gir det tid. Det er ikke noe annet å si enn at det er et monumentalt storverk Nick Cave & The Bad Seeds har laget.

Line Skille – Skribent

2010:

CocoRosie – Gray Oceans

Søstrene Bianca «Coco» og Sierra «Rosie» har siden 2004 imponert med sin litt annerledes sjangervariasjon. Den særegne musikken deres består bla. av elementer fra pop, blues, opera, elektronrika og hip hop. Duoens musikk er nok blant den jeg har hørt mest på i løpet av dette tiåret. I CocoRosie-universet er Gray Oceans det fjerde albumet. Det ble ikke så veldig godt mottatt av anmeldere rundtomkring, men det betydde ikke så mye for meg.

2011:

PJ Harvey – Let England Shake

Polly Jean (PJ) Harvey har lenge vært en favoritt på sanger- låtskriverfronten for min del, så når «Let England Shake» ble sluppet ble jeg veldig glad. At hennes åttende studioalbum skulle låte så bra var et skikkelig høydepunkt. Produksjonen på albumet startet allerede i 2007, hun brukte over to år på å skrive det og i løpet av fem uker i 2010 ble det endelig spilt inn. PJ Harvey mottok særdeles gode kritikker etter denne utgivelsen. Mange medier plasserte albumet hennes velfortjent på listen for «Årets Album».

2012:

Baroness – Yellow & Green

Dobbeltalbumet Yellow & Green inneholder hele 18 solide sanger, og er det tredje studioalbumet i rekken til det amerikanske sludge metalbandet Baroness. Plata som ble sluppet 17 juli 2012 mottok god kritikk fra anmelderne blant andre fra Pitchfork. Helt siden slippet har plata vært med som fast bagasje når jeg er ute og reiser, særlig på lange bilturer. Albumet er nok også av de jeg har hørt mest på dette tiåret. Vi får alt fra smart sludge metal, syrete rock og vakre melodiøse partier, til frontmann og vokalist John Baizleys autoritære og henrivende vokal. Det er ingen tvil om hvem som rådet over begrepet briljans denne tiden her.

2013:

Tomahawk – Oddfellows

Jeg har alltid hatt sansen for de mange prosjektene til Mike Patton. Likevel er nok Tomahawk av de jeg har likt aller mest. Det forrige albumet Anonymus 2007 var et psykedelisk eksperiment på indianerkulturens musikk. Nå seks år etter fikk vi servert et album i mye mer kjent Tomahawk stil, bare litt vennligere. Oddefellows ble sluppet 29. januar på Ipecac Recordings. Dette var det første albumet med bassist Trevor Dunn, som tidligere har samarbeidet med Patton i Mr. Bungle og Fantômas. Både avantgarde-entusiastene og rockefansa fikk en skikkelig godbit å kose seg med. Albumet mottok variert respons fra anmelderne, noen med strålende kritikker mens andre ikke like enige. Oddefellows ble nevnt som den mest radiovennlige plata de til da hadde gitt ut.

2014:

Thurston Moore – The Best Day

Thurston Joseph More er mest kjent for sitt medlemskap i det geniale rockebandet Sonic Youth, som han spilte i sammen med ekskona Kim Gordon. Vi var mange berørte av det triste bruddet da det gikk ut over verdens feteste rockeband. At splittelsen skulle ende med nedleggelse av Sonic Youth var riktig så kjipe nyheter. The Best Day var et godt plaster på såret, men jeg må innrømme at jeg savnet det som var så mye at jeg ikke helt innså hvor bra albumet er med det samme.

2015:

Susanne Sundfør – Ten Love Songs

Denne listens første norske album tildeles utvilsomt til en av Norges viktigste artister. Susanne Sundfør med albumet Ten Love Songs. Plata ble sluppet 16. februar 2015 og var hennes fjerde i rekken. Et prakteksemplar av et album, som hadde noe nesten til enhver smak. Deilig elektropop innblandet med elementer innen klassisk og jazz. Med sin rørende og nydelige vokal, de dansbare og elektroniske rytmene og den litt herlige 80-talls gjenklangen ble albumet godt mottatt. Flere av låtene toppet listene, hun fikk hele tre Spellemannspriser og folk betalte gjerne prisen for å se henne opptre låtene live.

2016:

Cult of Luna – Mariner

Selv om Leonard Cohens album You Want it Darker, eller David Bowies Blackstar skulle toppet listen dette året, ble det ingen av dem. Mariner kom med den største overraskelsen jeg hadde fått på lenge. At svenskene i Cult of Luna slo seg sammen med amerikanske Julie Christmas fra sludge metal bandet Made Out of Babies og Battle of Mice ble på ingen måte feil. Cult of Luna har flere gode utgivelser, men ingen er som Mariner. Albumet ble sluppet 8. april gjennom Indie Recordings og vil nok alltid ligge på min toppliste blant de beste albumene gjennom tidene.

2017:

Motorpsycho – The Tower

Dobbeltalbumet, The Tower ble sluppet den 8. september 2017 på Rune Grammofon og var det første albumet med ny trommis Tomas Järmyr. Bandet forklarer det nye samarbeidet med at kjemien var bra med det samme og at det ikke tok dem lange tiden før de fant ut av hvordan samarbeidet skulle være. Motorpsycho mottok for det meste toppscore hos anmeldere over det ganske land. Velfortjent. Noen mente til og med at The Tower er det beste de har sluppet noensinne. Susanne Sundfør sitt Music For People In Trouble er ikke langt unna en sidestilt kandidat her. Men dessverre hadde vi bestemt kun ETT album per år til denne listen og da er det The Tower som veier tyngst.

2018:

Janelle Monáe – Dirty Computer

Av alle årene var det dette som var vanskeligst å bedømme. Veldig mange gode utgivelser fra både inn og utland. Dette var året Susanna slapp det sterke albumet Go Dig My Grave og når The Good The Bad and The Zugly slapp sitt Misantropical House. To helt forskjellige, men vanvittig gode utgivelser. Dette var også det året jeg begynte å dykke enda dypere innom hip hop, noe som åpnet nye dører for meg. Når jeg fikk Dirty Computer introdusert ble jeg først litt overrasket over hvor mye jeg faktisk satte pris på albumet. Når jeg hører på det i ettertid har jeg ingen problemer med å skjønne hvorfor. Dirty Computer er produsert i samarbeid med selveste Prince, er amerikanske Janelle Monáe sitt tredje studioalbum og ble sluppet 27. april 2018 til en mottakelse av strålende kritikk på verdensbasis.

2019:

Jenny Hval – The Practice of Love

Å velge Jenny Hval sitt album over alle de andre gode utgivelsene fra 2019 var faktisk ikke vanskelig (hvis vi ser bort ifra at JODDSKI sitt Livet E For Kort også burde hatt en plass her). Jenny Hval har noe helt særegent over det hun skaper, og jeg har vært begeistret for hennes materiale og måte å tolke sjangeren pop på siden hun startet å utgi musikk. The Practice of Love ble sluppet den 13. september 2019 og er produsert i samarbeid med støymester Lasse Marhaug. I tillegg er det gjesteopptredener fra vokalistene Vivian Wang, Laura Jean Englert og Félicia Atkinsons. Jenny Hval tolker begrepet kjærlighet for første gang og det er jo så klart ikke den typiske kjærlighetsfortellingen hun beskriver gjennom albumet.

Bjørnar Mæland – Skribent

2010: Darkthrone – Circle The Wagons
2011: Mastodon – The Hunter
2012: Blut Aus Nord – 777 – Cosmosophy
2013: Carcass – Surgical Steel
2014: Emptiness – Nothing But The Whole
2015: Enslaved – In Times
2016: Superjoint – Caught Up In The Gears of Application
2017: Enslaved – E
2018: Behemoth – I Loved You At Your Darkest
2019: Devin Townsend – Empath

Tommy Lund-Pettersen – Skribent

2010: Arcade Fire – The Suburbs
2011: M83 – Hurry Up, We’re Dreaming
2012: Soulsavers – The Light The Dead See
2013: Julia Holter – Loud City Songs
2014: Mogwai – Rave Tapes
2015: Seigmen – Enola
2016: David Bowie – Blackstar
2017: Depeche Mode – Spirit
2018: Zeal & Ardor – Stranger Fruit
2019: Bad Religion – Age Of Unreason

2010: Iron Maiden -The Final Frontier
2011: Yes – Fly From Here
2012: Marillion – Sounds That Can’t Be Made
2013: One Direction – Midnight Memories
2014: Arch Enemy – War Eternal
2015: One Direction – Made In The A.M
2016: Delta Goodrem – Wings Of The Wild
2017: Arch Enemy – Will To Power
2018: Arena – Double Vision
2019: Sigrid – Sucker Punch

Sindre Nordhuus – IT-avdelingen

2010: Gogol Bordello – Trans-Continental Hustle
2011: Raga Rockers – Fritt Liv
2012: Pennywise – All or Nothing
2013: Bad Religion – True North
2014: Foo Fighters – Sonic Highways
2015: Jaa9 & Onklp – Føkk Ferie
2016: Mischief Brew – Bacchanal ‘n’ Philidelhpia
2017: Propagandhi – Victory Lap
2018: RSP & Thomax – Ti Runda Rundt Sola
2019: Joddski – Livet E For Kort