Veslemøy Narvesen – Åpensindig trommeslager med oppsiktsvekkende debutalbum

– Jeg tror uttrykket mitt fortsatt er under utvikling, men at jeg begynner å finne noen ting som går igjen hvor jeg ser særlig påvirkning fra klassisk harmonikk og tonespråk blandet med referanser fra den moderne, alternative popen (nyere miljøer i USA og Norge), forteller Veslemøy Narvesen som figurerer på de fleste aviser og musikknettsteders årsbestelister med albumet We Don’t Imagine Anymore på Jazzland Recordings.

We Don’t Imagine Anymore er preget av musikalsk åpenhet og mangfold og overrasket nok mange med sine tydelige leninger mot pop og sin musikalske allsidighet. En fin sårbarhet og nerver karakteriserer det hele. Albumet er like mye singer/songwriter-pop som jazz eller indie, men fremstår likevel som en helhet. Vokalen er i fokus, og de som ikke kjente trommeslageren så godt fra før ble nok også overrasket over de sterke vokale ferdighetene. I dette intervjuet med disharmoni forteller hun om veien fra band som Mall Girl, Kongle Trio, Ladybird Orchestra med mer til album under eget navn.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva gjorde at du fattet interesse?

– Musikk har vært en viktig og naturlig del av livet mitt så lenge jeg kan huske. Foreldrene mine sørget for at det alltid var musikk hjemme, enten i form av pianospill og sang i stua eller gjennom den varierte CD-samlingen vi fikk boltre oss i med plater av f.eks. ABBA, Secret Garden og Janis Joplin. Jeg ble satt på fiolin da jeg var seks, og var innom en rekke instrumenter før jeg landet på trommer som mitt “sjele-instrument” da jeg var rundt 14 år. Når jeg skal prøve å beskrive hva det var som interesserte meg helt fra start, så kan jeg huske veldig godt at musikk opplevdes som et helt spesielt “rom” hvor jeg følte meg hjemme. Det var som om hele opplevelsen av verden på en måte ble sterkere når det ble akkompagnert av musikk – alt jeg opplevde og sanset ble mer nyansert og skapte magi i det som ellers  kunne være vanlig og kjedelig, og det gjorde at verden rundt meg ble fylt med mening. Det var nesten som om musikk ble en slags “venn” som alltid kunne ta meg med ut på nye eventyr, et magisk verktøy som lot meg se verden på en annen måte.

Når begynte du selv å spille og synge?

– Det første instrumentet jeg fikk undervisning i var fiolin. Jeg var seks år, men holdt ikke lenge på ettersom jeg hadde lite tålmodighet og enda mindre interesse for noter. Etter hvert startet jeg på klassisk piano og gitarundervisning, men også dette falt bort etter hvert fordi undervisningen var notebasert. Samtidig som jeg holdt på med dette spilte jeg og lagde egne sanger hjemme fra jeg var rundt ni år. Jeg brukte hele tiden øret til å lære meg nye ting, noe som falt meg mer naturlig enn noter. Da jeg var rundt tolv år fikk jeg en gitarlærer som lot meg velge eget repertoar for timene. Vi brukte mye tid på å «plukke» musikken jeg likte for tiden og jeg begynte å jobbe mer og mer med å lage eget materiale. Til disse sangene skrev jeg tekst og sang, men det skulle ta en stund før noen fikk høre det.

Hvorfor vokal og trommer?

– Jeg ble helt besatt av trommer som tenåring. Jeg følte en dragning til instrumentet som var ulikt noe annet jeg hadde opplevd – en slags forelskelse. Jeg husker at jeg syntes det var verdens mest spennende instrument, mye på grunn av måten det «subtilt» kan påvirke musikk i veldig stor grad. Av alle instrumenter så snakket trommer veldig til meg – et instrument som gir mye frihet fordi det ikke er snakk om å spille spesifikke toner i et system, men å bidra til musikken med rytmikk og tekstur. Å synge har jeg gjort hele livet – også bak trommesettet. Når jeg har gjort trommeøvelser så har jeg ofte sunget noen melodier for å akkompagnere meg selv med noe litt mer enn bare stillhet og metronomen. Sangen er menneskets instrument som man kan ta med seg overalt, og jeg elsker å synge med den stemmen jeg har. Å spille trommer og synge har kommet som en naturlig utvikling av meg som musiker og min musikalske identitet. Jeg elsker også utfordringen det gir med koordinering, det å spille trommer og synge samtidig – det er veldig gøy!

Du er en multiinstrumentalist. Fortell hvordan det ble slik og fordelene det gir deg som komponist og musiker.

– Som sagt så fikk jeg undervisning i en del ulike instrumenter da jeg var yngre. Jeg er også en sånn type som er nysgjerrig på de fleste aspekter ved musikk generelt, noe som gjør at jeg har sjekket ut litt av hvert. Når det er sagt så er jeg på ingen måte kjempegod i mange instrument, men per nå kan jeg bruke mye av det jeg kan til å gjennomføre ideer og prosjekter på en måte som gir meg glede. Piano er et instrument jeg håper på å utvikle meg på i fremtiden, fordi det åpner opp så mange muligheter – særlig i forhold til komposisjon. Jeg er dypt inne i en klassisk periode for tiden, og her skulle jeg ønske at jeg kunne både piano og notelesning litt bedre, slik at jeg kunne dykket inn i musikken og forstå raskere en komponist sitt tonespråk, og kartlegge tendenser helt konkret i pianospillet og dermed voicinger/stemmeføring. Piano er uten tvil det viktigste verktøyet for meg som komponist, mens trommene f.eks. får frem andre sider av min musikalitet som de spontane, lekne og improviserende delene. Begge deler er viktig for meg for å skape en balanse jeg trives i.

Har du hatt noen mentorer, forbilder eller inspirasjonskilder som har vært viktige. I så fall hvem og hva har du lært av dem?

– Det er så veldig mange, og vanskelig å trekke frem noen uten å nevne altfor mange i ett enkelt intervju. Jeg har b.la hatt mange lærere av stor betydning. Min første trommelærer var Henrik Håland, han var vel bare sytten da jeg maste om å få timer av han. Et naturtalent som var på et kjempehøyt nivå både teknisk og musikalsk allerede på videregående, mitt første kick! Jan-Erik Usterud var gitarlæreren som lot meg spille det jeg selv ville og som var helt essensiell da jeg utviklet mye av gehøret mitt, noe jeg setter enormt pris på i dag. Lars Erik Asp og Thomas Strønen har også hatt mentorroller for meg som trommeslager – de så meg tidlig og pushet meg mye fordi de så meg og hva jeg ville med musikken. Musikalsk har jeg vært inspirert av en rekke ulike komponister og artister. På videregående hadde jeg to store kjærligheter, Joni Mitchell og Dmitri Sjostakovitsj. Benny Andersson og
Bjørn Ulvaeus fra ABBA er også kjempestore forbilder. Videre har Maria Kannegaard, Hans Hulbækmo, Jon Christensen, Anja Lauvdal, Erlend Skomsvoll, Johann Sebastian Bach, Brian Blade, Thomas Dybdahl, Ethan Gruska og Madison Cunningham påvirket og inspirert meg enorm de senere årene. Dirigentene og arrangørene Anders Eljas, Leonard Bernstein og Cathrine Winnæs er også store forbilder.

Hvordan har du utviklet ditt personlige uttrykk som musiker og komponist?

– Det har nok kommet av seg selv ved at jeg ikke har lagt noen særlige begrensninger ved mine musikalske innflytelser – men heller omfavnet min kjærlighet for mye ulik musikk. Jeg tror uttrykket mitt fortsatt er under utvikling, men at jeg begynner å finne noen ting som går igjen hvor jeg ser særlig påvirkning fra klassisk harmonikk og tonespråk blandet med referanser fra den moderne, alternative popen (nyere miljøer i USA og Norge). Min bakgrunn som trommeslager gjør også at jeg henter inn noen rytmiske elementer i musikken min som kanskje er utypiske, men som kanskje gir en slags annen karakter og snert.

Fortell om valget av låt- og albumtittelen We Don’t Imagine Anymore (også opprinnelig navn på prosjektet) og hva du ville formidle med den.

– For meg så prøver tittelen å si noe om det som kan skje når man ikke er i stand til å ha kontakt med den skapende, kreative delen av seg selv. I mitt tilfelle er akkurat denne delen en ganske stor og viktig del av hvem jeg er og min identitet som menneske. Musikken på albumet er skrevet i en tid hvor jeg rett og slett hadde det ganske vanskelig med mitt indre, og derfor også vanskeligheter med å skape ut ifra det som egentlig var en veldig sterk
skapertrang inni meg. Jeg var derfor i ubalanse i lang tid, slet med å finne en måte å uttrykke min opplevelse av verden på. Jeg prøvde å bruke bevisstheten jeg hadde rundt dette til å se om det kunne fremprovosere noe musikalsk eller tekstlig, så tittelen er mer et startpunkt for prosjektet enn et helhetlig konsept for slik musikken har blitt. Jeg syntes allikevel det var en fin tittel som sa noe om noe veldig aktuelt i mitt liv som jeg stadig vender tilbake til.

Hvordan står det til med egen fantasi og forestillingsevne?

– Nå for tiden står det ganske bra til. Jeg er ufattelig inspirert om dagen og skriver veldig mye – mest tekster av ulike slag, men hver eneste dag. Jeg prøver også å gå nye veier med komposisjonene mine og har latt meg inspirere av mye ny musikk jeg har oppdaget. Skrivingen hjelper meg veldig i prosesseringen av ulike opplevelser jeg har hatt de siste årene. Jeg hører også veldig mye på klassisk musikk, særlig Mahler og Sjostakovitsj, fordi jeg prøver å lære mer om å skrive for orkester.

Jeg har nå laget noen stikkord jeg vil at du skal si noe om forholdet til og hva de kan si om deg og/eller We Don’t Imagine Anymore.

Erlend Ropstad:

– Erlend er en sørlandsk artist med kjempegode tekster der han synger på dialekt, noe som b.la har inspirert meg til å gjøre det samme. Han er en av de fineste rockeartistene vi har i landet og en ufattelig fin katalog.

Marte Wulff:

– Jeg hørte Marte første gang med Kristiansand Symfoniorkester tilbake i 2013 eller 14 tror jeg. Låtene var arrangert veldig fint for orkester og jeg ble liksom sugd litt inn i hennes univers. Det var etter å ha hørt henne at jeg begynte å skrive låter på norsk og på dialekt, fordi jeg likte hvordan hun fikk det til å låte.

Popmelodier:

– Dette vet jeg ikke om jeg helt skjønner hva betyr, hehe, men gode, fengende melodier er noe jeg streber etter å skape, det er virkelig et eget håndverk. En god melodi kan bære det meste.

Jazz:

– Jazz er for meg aller mest en metode, en måte å musisere på. Den gir mye rom og frihet, samtidig som den krever sterk tilstedeværelse og utfordrer til å være på hugget. Jeg elsker spontaniteten ved jazz og at det er rom for at alt hele tiden kan endre seg i musikken og gå nye veier.

Folk:

– Folk-ordet i musikksammenheng gir meg kanskje assosiasjoner til visesjangeren – å synge på morsmål og bruke instrumenter som kassegitar, feler eller andre ting som hører til stedet man kommer fra. Og ikke minst byr folkemusikken/folk-sjangeren på mye vakker tonalitet.

Show-låter:

– Som i musikal? Det er vel tidenes mest komplette og fantastiske sjanger! Dramatisering, tekst, dans og musikk i forening – jeg blir mektig imponert av de som klarer å sy alt dette sammen. Faktisk har jeg en drøm om å en dag lage musikk til musikal/teater.

Varme klanger:

– Her får jeg assosiasjoner til “orkestrering”, enten det er piano-voicinger eller for stryk/blås. Det er virkelig fascinerende hvordan man kan skape sjelsettende stemninger som griper tak og rører ved å finne frem til de rette klangene og orkestrere instrumentene ut slik at de kommer til sin rett. Jeg spiller ofte piano med demperen på, noe som gir en “muffla” lyd. Der kan jeg sitte og jobbe frem varme klanger i timevis.

Minimalisme:

– Minimalisme er for meg det å holde igjen og la stillheten eller fraværet av informasjon gi rom for egen fantasi. Musikk eller kunst som er minimalistisk kan ofte gi de aller sterkeste opplevelsene.

Pianojazz:

– “Piano-trioen”, bestående av piano, bass og trommer, er nok den besetningen jeg liker best i jazz-sjangeren. Klangen av de tre instrumentene kan veldig sjeldent slå feil, og gir et umiddelbart kick hos meg. Dette formatet er også blitt utforsket på utallige måter de siste årene, og har utviklet mange nye, spennende uttrykk. På mitt album har jeg ønsket å bruke nettopp pianotrio-besetningen som utgangspunkt for soundet til musikken. Vi spiller også av og til live med dette formatet, hvor jeg synger i tillegg. Jeg syntes det er spennende å forske på om singer/songwriter sjangeren og “pianojazz” kan forenes i et slikt format.

Nærhet, inderlighet:

– Jeg er veldig opptatt av nærhet – både i musikk og i mitt personlige liv. Jeg syntes noe av det vakreste ved å være i live er nærheten man kan oppleve med andre mennesker, i alle ulike sammenhenger. Inderlighet handler kanskje mest om det å tørre å være sårbar, vise frem sine personlige sider og være ærlig om hvem man er. I tekstene på albumet mitt kan jeg av og til føle at jeg er for ærlig, men så kommer jeg på at det er få mennesker der ute som vet akkurat hva sangene handler om og derfor er det fint at musikken kan være et sted som kan romme egne tolkninger og betydninger. Allikevel tror jeg det er fint å være sårbar med musikken man formidler, og si de tingene man har behov for gjennom musikken – selv om det kan være personlig og inderlig.

Spontanitet:

– Spontanitet er det fantastiske fenomenet som åpner for at noe uventet kan skje. Om man tør å være spontan så kan man vinne mye, men også tape. Det er en risk man tar. Å kunne være spontan er noe jeg verdsetter høyt i musikken, selv om jeg av og til kan angre på valg hvor jeg bare har følt magefølelsen. I de fleste tilfeller er jeg glad for at jeg turde og at jeg gikk for en impuls, for det er da musikken virkelig får leve.

Fortell om musikerne du har valgt å ha med på albumet og deres bidrag til helheten.

Håvard Aufles:

– Håvard spiller både piano og synther i bandet mitt. Han har en helt unik evne til spontanitet og er veldig sensitiv for inntrykk og impulser i musikken, noe som gjør at han er ekstremt tilstede i alt han gjør. Av og til kan spontaniteten hans nesten være “problematisk”, da mye av musikken min er komponert og har visse “satte” former og lignende – men jeg ender alltid opp med å bare bli inspirert av hvordan han pusher musikken til steder jeg kanskje ikke hadde sett for meg at den skulle gå til. Det er nettopp denne egenskapen ved han som gjør at jeg også vil ha han i bandet mitt. Håvard er også en rå multi-instrumentalist og har virkelig enorm musikkforståelse.

Nicolai Leirtrø:

– Nicolas er en bunnsolid musiker og veldig deilig å jobbe sammen med. Han har alltid vært veldig dedikert til prosjektet og prøver alltid med stor nysgjerrighet å sette seg inn i tankegangen min for å forstå alle de rare påfunnene jeg har musikalsk. Han har hele veien forstått meg og min visjon for prosjektet, som en av få tror jeg, hehe. Jeg tror også musikken min har utfordret han på en litt annen måte enn han ellers er vant til, fordi han får jobbet med noen ting på kontrabassen som han ikke gjør i så mange andre band. Bass-spillet hans tilfører en råskap til den ofte “myke” og “inderlige” musikken jeg lager, som skaper akkurat den motstanden jeg er ute etter for å få musikken til å få et litt skitnere preg.

Jakob Nordli Leirvik:

– Jakob er en fantastisk musiker med en helt unik stemme. Vi bodde sammen i to år i Trondheim og han var den første jeg spurte om å bli med i bandet mitt, før det ble til det bandet jeg spiller med i dag. Per Jørgensen på plata “Live in Kongsberg” med Maria Kannegaard var en stor inspirasjonskilde da jeg skulle skrive for Jakob i starten, og vi testet ut mange forskjellige ideer før de andre ble involvert. Da jeg fant ut at jeg skulle synge selv på albumet spurte jeg Jakob om han ville være med på en låt som vi hadde gjort som duett, som opprinnelig var inspirert av “My Secret Place” av Joni Mitchell og Peter Gabriel. Det er låta “Dopamine Detox”.

Amund Storløkken Åse:

– Amund er virkelig en av de musikerne jeg ser mest opp til i verden. Han er ekstremt musikalsk og kan løfte enhver setting opp til skyene. Jeg spilte mye med han før, og det føltes ut som et helt naturlig valg å spørre han om å være med i det som var den første utgaven av bandet mitt. Han er ekstremt dedikert og tør å ta den plassen han mener er mest riktig i enhver musikalsk kontekst, noe som inspirerer meg enormt.

Eirik Hegdal:

– Eirik er en av mine store musikalske helter, det er ikke til å legge skjul på, hehe. En av låtene på skiva er faktisk direkte inspirert av hans karakteristiske bassklarinett-sound, “Time And Time Again”. Jeg var overlykkelig da han ville være med i prosjektet og det var et av de beste valgene jeg har tatt for prosjektet. Eirik er mester i å jobbe med ensembler av enhver sort og har en slags magisk evne til å tenke utenfor boksen. Å ha han med i bandet var veldig trygt, samtidig som han kom med utrolig gode innspill for hvordan vi kunne løse komposisjonene mine i ensemblet. Han spiller bare på en låt på albumet, men har vært enormt viktig i arbeidet rundt utviklingen av mye av musikken ellers.

Tuva Halse:

– Tuva er en nærmest komplett musiker i mine øyne. Hun har utrolig mange talenter, men kanskje aller mest vil jeg trekke frem at hun er en helt utenom det vanlige begavet komponist. Tuva er faktisk en av de som har inspirert meg mest i prosessen av å skrive musikken på albumet, så hun er utvilsomt veldig viktig for at plata ble som den ble. Hun var en sparringspartner og jeg lærte mye av både å lytte til og lære meg hennes komposisjoner
og fra å få innspill fra henne på egen musikk. Som fiolinist har hun en helt særegen tone som man kan kjenne igjen i enhver setting hun er med i, og hun er også en sånn musiker som er villig til å prøve nye ting. Da jeg bestemte meg for å ha med stryk på albumet så var jeg veldig glad for at hun ville gjøre det, både med bidrag av improvisasjon og på mine hjemmesnekra strykearrangement. Hun er det lille ekstra, det magiske som jeg føler løfter albumet til nye høyder.

Kyrre Laastad:

– Kyrre har vært produsent, tekniker og musiker på albumet. Jeg ville jobbe med han fordi jeg var stor fan av mye han hadde gjort tidligere, men også fordi jeg liker hans personlighet og væremåte i studio. Jeg stoler på Kyrre fordi jeg vet at han er ærlig, noe jeg synes er viktig i en innspillingsprosess. Jeg visste at prosjektet mitt kanskje kunne virke vanskelig å plassere før vi lagde plata, men han hjalp meg til å finne de riktige rammene for musikken. Kyrre var også den som oppfordret meg til å ta ideene mine helt ut og jobbe med dem hjemme, noe som gjorde at jeg oppdaget noen sider ved meg selv jeg ikke helt visste bodde i meg. Han er tålmodig og vil alltid det beste for musikken, i tillegg til at han har utrolig mye kunnskap om musikk.

Si litt om forholdet til Oslo Jazzfestival og deres betydning for skivas tilblivelse.

– Oslo Jazzfestival gav meg USBL sin talentpris i 2020, og som en del av prisen skulle jeg få opptre på festivalen i 2021 med et valgfritt prosjekt. Det var etter denne muligheten kom på banen at jeg fikk ideen om å starte et eget band eller skrive noe selv. Uten den muligheten hadde nok ikke starten av prosjektet blitt som det ble, så det er jeg kjempeglad for.

Hvilke planer har du fremover?

– Fremover er det mye turnering og konserter med ulike prosjekt jeg spiller med. Vi skal gi ut ny plate med både Mall Girl og Dafnie, og debutalbumet til kvartetten Schemes. Det blir flere andre plateutgivelser og nye innspillinger, også har jeg begynt å skrive ny musikk for mitt neste album med soloprosjektet. Jeg jobber også med å lære om arrangering for orkester og er dypt inne i den verdenen for tiden, noe jeg synes er veldig spennende! Ellers ønsker jeg meg mer tid til komponering ved pianoet.

Kan du til slutt velge ti favorittlåter fra 2023 og si hva du har likt ved dem?

– Ja!

Short Film – Ethan Gruska

– Her er det en låtskriver som har klart å gjøre det jeg drømmer om; å forene klassisk, jazz og pop på en helt vanvittig smakfull måte. Ethan Gruska er en av de jeg har lyttet mest på denne høsten.

Like you do – Madison Cunningham

– Dette er låtskriving på noe av sitt beste! Konseptet med gitarvoicingene som flyttes rundt, sekvenseres og moduleres, sammen med den gripende teksten gjør for meg dette til en av de fineste låtene jeg noensinne har hørt.

Like its going out of style – Punch Brothers

– Apropos modulering og sekvensering, denne låten er et mesterverk av en komposisjon som er utført helt ekstremt vakkert av Punch Brothers. Alle detaljene i ensemblet er en fryd å høre på.

Adagietto fra Gustav Mahlers 5. symfoni

– Et vanvittig godt eksempel på mesterlig stryk-orkestrering og varme klanger. Jeg har plukket dette på piano nå nylig for å prøve å forstå mer av hvordan Mahler jobber med orkestrering
av stryk.

Dialing Drunk – Ethan Gruska

– Igjen, Ethan Gruska er et geni! Her er det kanskje teksten som er aller sterkest for meg, linja “Why doesn’t love conquer everything” traff meg veldig.

When – Shania Twain

– Ouuff, denne låte er bare en banger! Har hørt masse på Shania Twain men oppdaget denne for ikke så lenge siden faktisk. Helt hundre prosent genial låt!

Not Strong Enough – Boygenius

– Jeg hører på denne låta når jeg trenger å komme meg litt ut av hodet mitt. Jeg får masse energi av den og blir minnet på hvorfor jeg elsker musikk og vil være rocketrommis.

Save me – Gotye

– Også en låt som gir meg ustoppelige mengder med energi!

At The Centerline – Brian Blade

– Trommeslager som er singer-songwriter, veldig inspirerende og fin musikk!

Again – Liv Andrea Hauge Ensemble

– En av de mest rørende låtene jeg har hørt i år, og Liv Andrea er en vanvittig dyktig komponist som jeg ser veldig opp til. Jeg skjønner ikke helt hvordan hun får det til, men alt hun lager treffer noe i meg.