— «Hypercarnivore» var jo at man spiste sykt mye kjøtt og vi synes plata hadde en meaty sound. Derav når vi skulle se på nyplata, så skrev Alex ned 10-15 forslag som bandet stemte over. Da falt vi på «Ravenous». Igjen – veldig fonetisk pleasing og samtidig symboliserer det at selv om vi tydeligvis er noen kjøttsultne jævler, er vi fortsatt gira på mer, sier Waste a Saint som nylig slapp Ravenous på All Good Clean Records.
Ravenous henter inspirasjon og tar oss tilbake til 1990-tallets musikkunivers av melodiøs stonerock og refrengbasert alternativ rock. Men de er mye mer enn bare retro på dette andre fonogrammer, der de inkorporere såvel krautrock, psykedeliske rock som blues.
I dette intervjuet med disharmoni kan dere finne ut av bandets kjøttoppheng, kjærlighet til både Queens of the Stone Age og White Stripes, og sideprosjektene Them Crooked Vultures og Dead Weather og hvem av de som spiser mest pølser.
Hvem og hva er Waste a Saint?
— Vi vil bli den beste utgaven av oss selv i fellesskap som band.
Når og hvordan oppstod bandet og hvilke ambisjoner har dere?
— Bandet startet opp høsten 2015 etter at Alex, Ole og Bogey var ferdig på Trøndertun Folkehøgskole og ville starte et nytt prosjekt i Trondheim. De fikk med seg Viktor Olsen Kristensen på trommer og bandet var i gang. De gav ut en EP og en rekke singler, og trommeslagerrollen har vært befestet av flere (nåværende Øivind er nr. 5). Debutalbumet Hypercarnivore ble gitt ut våren 2022 og 1. mars i år kom oppfølgeren Ravenous.
— Ambisjoner? Vi vil bli den beste utgaven av oss selv i fellesskap som band.
Fortell om bakgrunnen for valg av bandnavnet.
— Haha, bandnavn er alltid noe dritt. Man dveler så sykt lenge på det, til slutt høres jo egentlig alt dumt ut og man finner ingenting som er kult eller unikt nok. Men til syvende og sist, driter jo egentlig folk i bandnavn. Når det blir repetert lenge nok og folk forbinder det med musikk så ordner det seg uansett.
Hvilket forhold har dere selv til helgener?
— Kjenner ingen dessverre, og alle i bandet er areligiøse. Har drukket St.Halvards likør.
Hva med å forspille ting?
— (Høhø) alle i bandet kunne blitt bedre på resirkuleringsfronten.
Når og hvordan oppdaget dere musikk, og hva var det som fenget?
— Vi selv liker å kalle musikken vår for “melodiøs stoner/hard rock med psychedelisk vibe” eller noe sånt.
Når begynte dere selv å spille og synge og hva får dere ut av det?
— Alle begynte å spille da vi var unge, på diverse kulturskoler etc. Får jo veldig mye ut av spillingen, det er jo noe av det gøyeste man gjør. Man skaper noe, møter folk og likesinnede og jobber sammen mot et felles mål.
Har dere hatt noen forbilder, mentorer eller inspirasjonskilder som har vært viktige? Isåfall hva har dere lært av de?
— Eh, kan ikke si at vi har hatt noen direkte rollemodeller, men vi har jo hentet mye inspirasjon fra andre band og bandfolk.
Hvorfor alternativ rock?
— “Alternativ rock” er en beskrivelse vi har fått av anmeldere og andre. Vi selv liker å kalle musikken vår for “melodiøs stoner/hard rock med psychedelisk vibe” eller noe sånt.
Hva er alternativ rock for dere?
— Kul shit fra nittitallet som vi liker å bli sammenlignet med.
Fortell om bandets utvikling fra debuten Hypercarnivore til idag.
— Foruten nye trommeslager er lydbildet kanskje litt mykere og mer variert. Vi er innom flere sjangere og er både hardere og softere i de ulike sporene. Klassisk andrealbum med andre ord.
Siden sist har dere byttet trommeslager. Har det påvirket det musikalske uttrykket og bandkjemien?
— En fyr som så oss live en gang, kalte bandet for «3 introverte og ja han gitaristen da»…Vet ikke hva jeg synes om det.
Hva har Øivind tilført?
— Utenom god stemning? Øivind er en rågod trommis som har helt andre musikalske røtter enn resten av bandet, så han bidrar med masse ny inspirasjon. Kan si med ganske stor sikkerhet at Ravenous ikke hadde inkludert blastbeats uten ham – og det hadde vært triste saker.
Kan dere si litt om hverandres musikalske styrker og rolle i Waste å Saint?
Alex Skomakerstuen
— Alex lager mye av riffinga (sammen med Ole), og står for det meste av sangtitler og albumtitler og noen tekster. Jack of all trades, master of none. Liker veldig godt å spille live og beveger seg mye (på scenen…). En fyr som så oss live en gang, kalte bandet for «3 introverte og ja han gitaristen da»…Vet ikke hva jeg synes om det.
Bogey Stefansdottir
— Primusmotor på låtskriverfronten. Sabla god til å lage melodilinjer og skriver 85 % av tekstene. Ser uten tvil best ut av hele bandet og har en stemme en kan drepe for. På mange måter vårt alibi for å kunne spille litt “ballestoner” innimellom.
Ole Nogva
— Bassmaster, synthenthusiast og SoMe extraordinaire. Også den i bandet som er studiokyndig.
Øivind Fossem
— Comic relief, content-modell, toalettansvarlig og generell gladlaks. Har kontroll på batteriseksjonen og liker øl og pølse. Var en jazzfyr, men nå har han blitt kul. Veldig flink på trekkspill.
Øivind, hvordan har det vært å komme inn i Waste a Saint og hva var det som gjorde at du hadde lyst til å være med?
— Slik jeg så det i begynnelsen var det jo egentlig bare en vikarstilling for å komme seg gjennom et par konserter. Vokste jo opp med å spille rock og metal uten å være med i noe fast band, så å få muligheten til å komme tilbake til den type tromming var dritgøy.
— Enda bedre var det jo at hele gjengen bare var en fryd å være med på tur. Når både stemningen og musikken er god, kan man bare ikke la være å bli gira på å fortsette.
Si litt om bakgrunnen for valg av albumtittelen Ravenous og hva dere ville artikuliere med den?
— Vel Hypercarnivore var jo at man spiste sykt mye kjøtt – og det synes vi passa den forrige plata, ikke at vi er noe kjøtt fanatikere, men vi synes plata hadde en meaty sound og ordet i seg selv var veldig interessant og fonetisk pleasing. Derav når vi skulle se på nyplata, så skrev Alex ned 10-15 forslag som gruppa stemte over. Da falt vi på «Ravenous». Igjen – veldig
fonetisk pleasing og samtidig symboliserer det at selv om vi tydeligvis er noen kjøttsultne jævler, er vi fortsatt gira på mer.
Hvilket forhold har dere til skrekkfilm med samme navn fra 1999 regissert av Antonia Bird?
— Tror han står for en ganske stor del av pølse-omsetningen til Circle K på vår turnérute.
Pleier dere å være skrubbsultne?
— Øivind er et bunnløst hull. Tror han står for en ganske stor del av pølse-omsetningen til Circle K på vår turnérute.
Jeg har nå samlet noen stikkord jeg vil at dere skal si noe om forholdet til, eller hva de kan si om Waste å Saint.
Queens of the Stone Age
— Som den observante lytter sikkert har fått med seg så er det blant favorittbandene våre. Både som inspirasjon til musikken og som individuelle privatpersoner.
Dead Weather
— Samme svar som over. (Nesten) alt Jack White tar i blir til gull. Den beste supergruppa noensinne, på delt førsteplass med Them Crooked Vultures.
Spiders
— Kult band fra nabolandet som vi har blitt, og liker å bli, sammenlignet med
Black Sabbath
— Uorginalt og typisk svar fra et band som oss men… de er bandet som har betydd alt for all heavy musikk som har kommet etter dem, uansett om det er grunge, black metal, punk, 80’s metal, garage rock og ikke minst stoner/desert rock. De fem første albumene til Black Sabbath er blant de beste albumene som er utgitt. Beatles er nok det eneste bandet som er like viktig i «virkningssammenheng».
Blood Command
— Ekstremt kult og energisk band som bærer Bergensbunaden med stolthet på scenen. Gleder oss til å dele scene med dem på Malstrømfestivalen i Hønefoss i sommer!
Paramore
— «Misery Business» var jo en anthem i våre ungdomsdager (Alex & Bogey). Var aldri noe blodfan, og har ikke hørt mye av det nye de har gitt ut, men de har noen bangerz.
Be Your Own Pet
— Nye greier for vår del – men liker det jeg hører!
Skunk Anansie
— Svak for alternativ brit rock.
Stonerrock
— Foretrekker Glava fremfor Rockwool any day of the week.
Hardrock
— Det er viktig å rope og uttale “Hardrock!” på svensk. Prøv det!
Blues
— Blues er litt som autisme, det er et spektrum og vi befinner oss på det… en plass.
Krautrock
— Deilig dronete og chill, både å lytte til og å spille selv.
Fuzz
— Den kuleste og viktigste lydmodifisereren. To av fire bandmedlemmer lider av fuzzpedalavhengighet også (sårt tema).
Distortion/vreng
— Er ikke vreng en norsk paraplybetegnelse som innebærer fuzz, distortion, overdrive, crunch osv.? Distortion er den ryddigste, men sinteste av nevnte vrengkategorier isåfall.
In your face vokal
— Helt nødvendig.
Melodiøs
— Noe jeg som vokalist føler er livsviktig. Det er den gode melodien folk husker – det de nynner på i ettertid eller synger med på i bilen.
Psykedelisk
— Lekent. Muligheten til å kunne legge til elementer (skalaer, taktarter, effekter) som kanskje ikke ellers hadde passet, men å snike dem med uansett, for så å innse at låta ikke hadde vært den samme uten.
Kjærlighetsbrudd
— Låtskrivermessig en slager. Ikke å anbefale ellers. Kjipe saker.
Schizofreni
— For mange svar dessverre. Ingen nevnt, ingen glemt.
Isolasjon
— Foretrekker Glava fremfor Rockwool any day of the week.
Fortell om musikkvideoregissør Øyvind Hånes og utvalgt låt «C. M. T. L.»
— […] det var godt for oss å bo samlet ute på den trønderske landsbygda og være i “bobbla” under hele innspillingen.
Dere har med en gjest her i form av Sondre Brønstad. Hvem er han, hvorfor ville dere ha han med og hva har han tilført?
— Sondre er vår gode venn som spiller i ca. halvparten av bandene i Trondheim (Agabas, Storm, Tøddla, Gnukk, Fargeblind++) og vi tenkte å lage ei “metallåt” og han var det naturlige valget når det kom til gjestevokalist.
Per Borten har produsert albumet i Sørgården Studio. Hvordan har han vært å jobbe med og hva har dere fått ut av samarbeidet?
— Vi oppsøkte Per for å få en “produsent-produsent”. Han har spilt i en haug med band i flere sjangere og generelt drevet med musikk både som utøver og produsent i en mannsalder, og han er en kulturell “ildsjel” i Trondheim. Av den grunn tenkte vi at han sikkert hadde noen gode råd å komme med. Han sier ifra når han hører ting som ikke er bra/trenger forbedring og dermed ble låtene løftet opp til et høyere nivå.
Si litt om selve studioet, utstyret og atmosfæren der og hvordan det har influert det ferdige resultatet.
— Sørgården Studio ligger på Ler, ca. 45 min sør for Trondheim. Stort og romslig innspillingsrom med stor takhøyde, og et flott kontrollrom med alt en måtte trenge ++. En haug med både amper, trommer, pedaler og gitarer, samt overnattingsfasiliteter, bad og kjøkken. Vi var der den første skikkelige sommeruka – juni 2023, og det var godt for oss å bo samlet ute på den trønderske landsbygda og være i “bobbla” under hele innspillingen.
Fortell om plateselskapet deres – All Good Clean Records
— All Good Clean Records er et plateselskap i Trondheim som drives av Jakob Kaas, samt en ekstremt trivelig platebutikk med samme navn. En liten label som driver promo og distribusjon av musikken.
— Det siste året har de også skaffet vinylskjærer(??) for kule og eksklusive små opplag av nerdete sjutommere og den slags. Som label er de også veldig liberale med tanke på bandets meninger og eierskap til selve musikken. Sjekk de ut! Det er der vi gir ut vår musikk, og kjøper plater privat. 🙂
Kan dere til slutt velge fem låter hver som på en eller annen måte har inspirert albumet, eller dere som musikere, og si litt om hva dere har fått ut av disse?
Ole:
The Doors – The End
— En fantastisk låt for seg selv, og en fantastisk avslutning på kanskje tidenes beste debutalbum. Tidløs og magisk.
The Smiths – How Soon Is Now
— En av mine desidert største favorittlåter, av et band hvor jeg ikke er like stor fan av alle medlemmene.
Queens Of The Stone Age – Go With The Flow
— Den kuleste rockelåta fra det kuleste bandet sitt kuleste album.
The Cure – A Forest
— Post-punk, new wave, dronete, hypnotiserende, gjentagende og digg låt som kan vare fra 5 til 15 min live. Enkel og fengende basslinje, desperat og deilig vokal fra Robert Smith på sitt mest… værste/beste?
Metallica – Sanitarium
— Man kan si mye rart om Metallica, men albumet Master of Puppets er et mesterverk av et band på sitt beste.
Alex
Dumdum Boys – Selvskudd
— Norske legender, tar meg selv i å gjenforelske meg i musikken deres gang på gang. Låterskrivermessig er de utrolig interessante og de leverer som faen live.
The Dead Weather – 60 Feet Tall
— Kunne nevnt mange låter fra Jack White-katalogen og omegn. Men til syvende og sist koker det ned til The Dead Weather. De redefinerte blues for meg ved å introdusere skitne moog synthesizere, svære trommer, punk, fuzz, stoner, og samtidig er visuelt veldig pleasing med den “southern-gothic” estetikken.
Queens Of The Stone Age – Everybody Knows That You’re Insane
— Beste låta fra beste plata til QOTSA. Drar teppet skikkelig under beina dine. Lullabies to Paralyze er kanskje den plata som åpna mest dører for meg musikalsk. Masse weirdness og creepy-het kokt sammen med drivende låter.
The Hives – Die, All Right!
— Mens alle andre som jeg hang med hørte på A7X, Maiden, Metallica, så ble jeg mer trukket mot punkrock. Det gikk fra hardcore og helt til fløtemyk 2000s-punkrock, men skandirocken gjorde også mye innspirasjon så da stod the Hives fram som et jævlig tøft band med korte, deilige låter og utrolig bra sceneprescence.
The Beatles – I Want You (She’s so heavy)
— Classic, trippy, tung og leken melodi. Tidløs banger som jeg ofte går tilbake til.
Bogey
Muse – Plug in Baby
— Vanskelig å velge en spesifikk låt fra Muse siden de kan sies å være bandet som fikk meg til å innse at rock er noe jeg ville drive med, men «Plug in Baby» er kanskje en av de store favorittene.
Nico Vega – Beast
— Kanskje en av de feteste rockevokalistene som finnes og en killer låt. Inspirerte meg til å jobbe med, og videreutvikle bruken av vokaleffekter – tørre å gå vekk fra clean vokal i større grad.
The Dead Weather – Treat Me Like Your Mother
— Den perfekte blandingen av dark bluesy vibes og fet synth. I tillegg til to utrolig spennende vokalister (Alison Mosshart og Jack White), som gir bandet den perfekte gritty’e feelen.
Arctic Monkeys – Dangerous Animals
— Et band som i flere år toppet min spotify wrapped. Elsker de lekne tekstene og catchy refrengene til bandet og «Dangerous Animals» er ei dritfet låt som aldri slår feil.
Florence and the Machine – Girl with One Eye
— Et band som virkelig taler til den teatralske delen av meg og denne låta spiller 100 prosent på de strengene. Elsker å høre på den – elsker å synge den.
Øivind:
Rammstein – Aüslander
— Elsker trommegrooven med fire flate på bass- og skarptromme. Noe jeg hadde lyst til å få med på et eller annet vis. Det er ikke uten grunn at «C.M.T.L» står for “choke me Till Lindemann”.
Batushka – Yekteniya III
— Helt vill plate og var eneste jeg hørte på i en måned eller to. Låten fikk meg tilbake til at blastbeats er jævlig bra.
Queens Of The Stone Age – First It Giveth
— Albumet Songs For The Deaf var egentlig hjemmeleksa fra Alexander etter jeg sa jeg aldri hadde hørt om stonerrock før, og den låta satt seg som bare faen og gav mange kule ideer jeg håper å få brukt videre.
Dream Theater – The Great Debate
— Låta er egentlig hele grunnen til at jeg ble gira på prog-metal og metal generelt.
Gro Anita Schønn – Ta Meg Som Jeg Er
— Den perfekte låta å ha på i badekaret etter gig med en pils i hånda. Den forlater aldri mitt hjerte eller bad. En stemme myk som fløyel.
Vær den første til å kommentere