Wolves Like Us – Brittle Bones

Oslo-bandet Wolves Like Us er tilbake etter 5 års «voksenpause» og slapp sitt nye album «Brittle Bones» på Pelagic Records forrige fredag.

Wolves Like Us ble dannet våren 2010 av medlemmer fra b.l.a Amulet, Jr Ewing, The Unmist, Arms On Fire og Infidels Forever. Bandet hadde knapt nok eksistert i tre måneder, før de hadde spilt inn en femspors demo, blitt kåret til Ukas Urørt på NRK P3, og blitt booket til å spille på årets Øyafestival. Etter det siste albumet ble det plutselig veldig stille fra Oslo-gutta som sier selv:

«Etter tre europaturnéer og et dusin show i inn og utland for å promotere «Black Soul Choir», tok vi oss tid til å finne ut hvor vi skulle med bandet, lagde demoer og prøvde å finne veien gjennom voksenlivets fantastiske platthet. Med ni barn mellom oss, er vi litt eldre og gråere, men drivet er fortsatt der, ti år etter starten.»

Høye forventninger

De to foregående albumene «Late Love» (2011) og «Black Soul Choir» (2014) ble godt tatt imot av kritikerne, så forventingene er høye når undertegnede gir skiva første spinn. Den åpner med den punkete «Stand up to Get Down», som er lettere og tightere enn forventet. Det lenkende og repeterende riffet i introen fanger øret mitt raskt, og låten løftes enda mer med den kraftige basstromma og den fengende takten.

Det første som slår meg, er at vokalen er mye stødigere enn på de foregående utgivelsene. Neste ut er singelen som kom tidligere i år, «Stay Cold». Denne starter litt skittent, med mye kraft, og sklir etter hvert ut i et flott og melodiøst refreng. Dette er den låten med desidert flest lyttinger på Spotify, noe jeg forstår veldig godt. Selv om låten ikke skiller seg voldsomt ut fra deres andre låter, er det noe deilig allsidig ved denne, noe som jeg antar treffer mange på tvers av musikkens mange sjangere.

Så blir alt tatt ned litt med «Property of Dortmund». Her forventet jeg en rolig instrumental-låt, men den tanken ble fort brutt av en statisk amp-buzz. Gitarriff og lenkede trommepartier fyller øregangen, flott akkompagnert av Lars’ skrapende og kraftige stemme.

Dype basslinjer og 90-tallet

På «I Can’t Love You Wild Enough” er det bassen som er i hovedfokus, det er gode og dype bass-linjer som etter hvert er godt fulgt opp med et kraftig trommespill. Denne røsket godt i den høstkalde kroppen min. «Winter Chains» dypper godt bort i 90-talles alternative rock, det er nok den mest anonyme låten på plata, uten å være kjedelig av den grunn. «Oil Money» har også vært ute som singel en stund. Selv om den ikke har tatt like hard av som «Stay Cold» er dette også en lett-likende låt som jeg vil tro vil bli satt pris på av mange.

«Ash Wednesday» snuser mer på «hardcore»-sjangeren, særlig på vokal-stilen; her er det små-partier med litt growling, men disse partiene går såpass mye igjen at de preger hele låten. Instrumentalt er den ikke like hardcore, men mer enn tung nok. «Devil Stare, Part Two» er den mest interessante låten; her lekes det godt med både sjanger og vokal. Jeg får igjen 90-talls alternativ rock/grunge-vibber, men det er også flere rimelige heavy partier, med drypp av lette, melodiøse gitar-strofer, som sklir ut i skitten rock og jeg digger det.

På «On the Low» kommer det inn noen på backing-vokal, nå vet jeg ikke om dette er en gjest eller om det er noen fra bandet, men det er en gledelig overraskelse og gir låten enda mer dybde.

«Plastic on The Fire» får den utakknemlige jobben å avslutte et album. Den tar tempoet betraktelig ned – det er mørkt, tungt, rolig og seigt; med nydelige gitarpartier og rasp growlende vokal. Et veldig godt valg som siste låt.

The Devil is in the Details

Den såkalte «voksenpausen» har gjort ulveflokken i «Wolves Like Us» godt. De har laget et suverent og helhetlig album med velvalgt variasjon, alt oppfattes mye mer modent og stødig. For all del, jeg har lite å utsette på de andre skivene; men denne her hever seg betydelig over dem, både teknisk og på detaljnivå.

Det er som man sier: «the devil is in the details», og her virker det som at ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Selv om pausen har gjort dem godt, så håper jeg ikke at vi må vente fem år på mer. Det virker nemlig som om de virkelig har funnet sin sound, en sound som er balsam for min kalde høst-sjel.