Azusa - Heavy Yoke - disharmoni

Kompleks og kontrastfylt debut fra Azusa. «Heavy Yoke» ble gitt ut 16. november via Indie Recordings.

Foto: Simen Skreddernes

Azusa er et Oslo-basert metalband av nyere dato. De fire medlemmene, som inkluderer Eleni Zafiriadou (vokalist), Liam Wilson (bassist), Christer Espevoll (gitar) og David Husvik (trommer), ga ut sitt første livstegn tidligere i år. «Supergruppe» er et begrep som det har gått litt inflasjon i, men som det føles innafor å bruke i denne sammenheng: Zafiriadou har bakgrunn fra Sea + Air, Wilson spilte i The Dillinger Escape Plan, mens Espevoll og Husvik har begge vært instrumentelle i Extol, bandet fra Bekkestua som begynte så tidlig som i 1993.

Fiffig og frigjort

Riff- og rytmeseksjoner byttes ut raskere enn kjipe julegaver, og vokalen har en mutasjonsevne av de sjeldne.

Av medlemmenes tidligere prosjekter er det demokratisk nok også Extol som oppleves å ha størst påvirkning på Azusa’s sound. I likhet med arvematerialet er «Heavy Yoke» preget av frenetiske, uforutsigbare låtstrukturer og teknisk kompleksitet. Lydbildet virker dog å ha mer til felles med f.eks. «The Blueprint Dives» fra 2005 enn Extols selvtitulerte skive fra 2014. Sisteutgivelsen er en cinematisk og kontrastfylt prog/death-bombe som er litt mer dramatisk enn sin forgjenger, og Azusa virker å legger seg på et nivå som er litt mer 90s og litt mindre over the top enn «Extol» var og er.

Dette må ikke leses dithen at det ikke er en kontrastfylt skive, for det er virkelig akkurat det «Heavy Yoke» er. Riff- og rytmeseksjoner byttes ut raskere enn kjipe julegaver, og vokalen har en mutasjonsevne av de sjeldne. Zafiriadou gjør en utmerket jobb i å brått skifte stemninger og sangstil, og har åpenbart et bredt register å spille på.

Allerede på åpningssporet får man dette bekreftet. Som ethvert album med respekt for seg selv starter «Heavy Yoke» i sinnamodus, her manifestert i det kaotiske åpningssporet Interstellar Islands. Skiftene i stemninger og (vokal)stiler er like hyppige som de er fascinerede, og låten gjør en solid grunninnføring i hva albumet kommer til å by på videre. Bandet selv er tilsynelatende enige i dette, da de tidligere har uttalt at låten er «den åpenbare introduksjonen til Azusa-universet«.

Mønstergjenkjenning

Man lærer seg å vente det uventede.

Interstellar Island‘s strålende jobb som albumåpner er ikke helt uten bismak. Flere av de følgende låtene, deriblant Heart Of Stone og tittelsporet Heavy Yoke, gjentar litt samme mønster uten å oppleves som like interessante låter. Man lærer seg å vente det uventede.

Det kan delvis sammenlignes med Iskalds «Innhøstinga» fra tidligere i år; imponerende kreativitet, kaos, og kompleksitet er såpass i førersetet at låtene har vanskelig for å sette seg. Dette er et mønster som går litt igjen gjennom platens første halvdel, og som for undertegnede er det fremste ankepunktet med albumet. Her er dog på sin plass å minne om «brukerfeil» og preferansens makt – jeg vil ikke bli overrasket dersom blodfans av Extol får akkurat det de vil ha her.

Det bør også fremheves at det finnes avvikere fra mønsteret, deriblant den noe uventede Fine Lines. Denne roligere og mer likefremme låten kan minne litt om 90-tallets mer radiovennlige gotiske doom. Selv om Zafiriadou åpenbart synger en del oktaver høyere enn Peter Steele får jeg visse assosiasjoner til Type O Negative her. Programmed To Distress er også et av platens få hvileskjær, og er faktisk undertegnedes personlige favoritt på albumet. Låten har en behagelig og smart oppbygning, med et vers som krysskobler Polvo med Smashing Pumpkins og et refreng som smaker av Devin Townsend.

Siste og beste akt

De elleve låtene klokker inn på ydmyke 34 minutter, men i løpet av denne tiden har du blitt bombardert med sprø riff og ville stemningsskifter.

Azusa har prisverdig nok gått imot strømmen og gjort platas siste akt til den beste. Fra og med Programmed To Distress følger flere minneverdige låter, deriblant Eternal Echo, som fascinerer med sin katteaktige jamring og evne til å ta hele gitarhalsen i bruk.

Dens oppfølger Iniquitous Spiritual Praxis er et av albumets store høydepunkter. Denne låta har et særdeles tøft Meshuggah-ish perkussivt mønster, en ambivalent atmosfære, og en herlig rar gitarsolo. Ikke minst slutter den med en outro som er helt førsteklasses. Også denne sender tankene i retning Devin Townsend, dog riktignok hans hissigere dager da han forbannet verden under pseudonymet Strapping Young Lad. Det smått Deftones-aktige sistesporet Distant Call fungerer også bra som en finale, da dens speisa effekter og utenomjordiske klanger minner oss om bandets åpenbare eksperimenteringsvilje.

«Heavy Yoke» er mye album for tiden og evt. pengene din(e). De elleve låtene klokker inn på ydmyke 34 minutter, men i løpet av denne tiden har du blitt bombardert med sprø riff og ville stemningsskifter. Albumet vil helt klart ikke kunne oppdrives i Muzak-seksjonen; dette er en skive som krever en del av lytteren, men som gir plenty med belønning i retur. Det man ender opp med å savne er litt flere låter som utmerker seg, da spesielt i albumets første deler. Sett bort fra dette er «Heavy Yoke» en spennende debut med gode idéer og ikke minst god gjennomføringskraft. Her er det bare å glede seg til oppfølgeren.

Azusa – Heavy Yolk: 7/10

Sjekk spesielt ut: Programmed To Distress, Iniquitous Spiritual Praxis, Interstellar Islands