Iskald – Innhøstinga

Den femte fullengderen fra Iskald er et spennede album som tidvis er vanskelig å følge. «Innhøstinga» gis ut i dag i samarbeid med Indie Recordings.

Foto: Kristian Nyheim Larsen

Sortmetallbandet Iskald fra Bodø består av duoen Simon Larsen (gitar, bass, vokal) og Aage Krekling (trommer). De debuterte med «Shades of Misery» i 2007, og har siden det gitt ut nye skiver med jevne mellomrom. Sist utgivelse, «Nedenom og Nord» fra 2014, høstet gode tilbakemeldinger fra både presse og publikum. Nå er de tilbake med «Innhøstinga», som etter all sannsynlighet er deres mest komplekse album hittil i karrieren.

Teppebombing

Førstesingel The Atrocious Horror har gleden av å åpne albumet, og utfører oppgaven med glans. Apellen er til stede fra første spilte sekund. Det høres ut som et mid-era Enslaved med ADHD, hvilket selvsagt er helt fantastisk. Man kan bli lurt til å tro at det er en instrumentallåt, hvilket hadde vært helt ok all den tid dette begivenhetsrike lydbildet ville vært instrumentalmusikk done right. Allerede på dette punktet etableres en presedens som definerer «Innhøstinga»; riffenes hyppige utskiftninger og utforsigbarhet er noe som definitivt skiller seg ut med dette albumet.

Dette karakteristiske trekket er på mange måter en styrke. Lytteren blir teppebombet av komplekse og (i all hovedsak) bra riff. Man vet aldri hva som venter rundt neste hjørne – ei heller etter mange gjennomlytninger – men man venner seg fort til at det er noe kult. Som hovedregel er det mer fascinerende enn det er catchy, hvilket etter all sannsynlighet er en bevisst tilnærming fra Iskald sin side.

Medaljens bakside

Der det er en Yin, er det også en Yang. Platas kaleidoskopiske karakter underbygger en opplevelse av retningsløshet, og er med på å forsterke følelsen av at låtene glir litt VEL sømløst over i hverandre. Band med tilsvarende hyperaktive tilbøyeligheter løser gjerne dette med å ta med monumentale riff/partier som setter store avtrykk på både låt og lytter. Disse partiene ender ikke sjeldent opp med å være låtenes defintive høydepunkt.

Det finnes flere partier på «Iskald» som kunne hatt en slik funksjon, men de gis ikke den nødvendige rammen. Som regel skyldes dette at det foregående riffet ikke gir dem en god pasning, for å (for første og trolig siste gang) bruke en fotballmetafor. Det uheldige utfallet av dette er at enkelte av låtene føles noe forglemmelige. Dette gjelder i størst grad for de 3 låtene som etterfølger åpningssporet. Fra og med Resting, Not In Peace bedrer det seg eksponentielt, og spesielt siste akt, som starter med From Traitor to Beast og slutter med tittelspor samt andresingel Innhøstinga, er heftige saker.

«Innhøstinga» er et album som er jevnt over bra, med enkelte glimt av geni. Singlene er albumets bærebjelker, men det er også mye annet snacks spredd utover de 50 spilleminuttene skiva byr på. Den generelle sounden er vellydende uten å avvike for mye fra etablerte sjangerkonvensjoner – det er snarere låtenes kaotiske oppbygning og gitarspillets egenart som gjør skiva særegen.

Selv om man kunne ønske seg riff som i større grad bygde suspens og «spilte hverandre gode», er det en idérikdom og kreativitet her som fortjener honnør. Den femte fullengderen til Iskald vil nok ikke bli en udødelig klassiker i sortmetallens annualer, men det er et album som lett kan anbefales til enhver fan av sjangeren med forkjærlighet for uforutsigbare låter som ikke er redd for å gå egne veier. Neste gang må de gjerne ta med kompass.

Iskald – Innhøstinga: 7/10

Sjekk spesielt ut: The Atrocious Horror, Innhøstinga, Lysene som Forsvant