Blood Command banker til på Praise Armageddonism!

Blood Command returnerer i storform med sin fjerde plate, Praise Armageddonism. Her er det lite å trekke ned for. Kombinasjonen av hardcore, metal, pop og punk er upåklagelig, og med nykommer Nikki på vokal løftes det hele til enda et høyrere nivå!

Da var tiden endelig kommet for at Blood Command sin fjerde fullengder, Praise Armageddonism, skulle finne veien inn i platebutikker nær deg. Av platens ti låter er seks av de gitt ut som singler, deriblant fremtidige deathpop-klassikere som «A Villain’s Monologue» og «The End is Her». Bandet er høyt aktet av både fans og presse, og sørger for å blande sammen hardcore, metal, pop og punk på en særdeles god måte. Platen er bandets første utgivelse på Hassle Records. Det store spørsmålet er om dette albumet var verdt ventetiden.

Australsk dynamitt

Bandet har fått ny vokalist siden forrige album, og australske Nikki Brumen, oser av ren, pur energi. De som overvar konserten de hadde med Kvelertak for noen uker siden fikk oppleve det til gangs. Etter at hun offisielt ble med i bandet i fjor har hun allerede rukket å gjøre bergenser av seg.

Albumet starter synth-tungt på «Praise Armageddonism (Awake Theme)» med et spoken word segment i innledningen, før Nikki kommer inn med noe av den sinteste vokalen hun har levert på en god stund. Låten er en liten punkete sak på under tre minutter og den sitter som den skal. Det starter illsint, men også popete. Akkurat det vi vil ha fra denne gjengen!

Deretter følger «Saturday City» som også lener seg tungt på synth’en innledningsvis. Sangen tar ned intensiteten fra åpningslåten, og beveger seg mer i pop-punk-verdenen med roligere vokal og catchy refreng som garantert kommer til å føre til allsang på fremtidige Blood Command-konserter.

Intenst og tøft

Låt nummer tre er «The End is Her», som for mange nok alt er kjent som en av singlene fra platen. Denne sangen er en tvers igjennom catchy sak som gjør seg meget godt gjennom høyttalerne hjemme eller i bilen, og er enda bedre fra publikumsplass foran scenen.

Fjerde låt ut er en kort og intens rocker på 1 minutt og 23 sekunder ved navn «Everything You Love Will Burn». Rett og slett veldig tøft!

Midveis på platen finner vi en annen grom punkete rockelåt, «A Questionable Taste in Friends». Denne ble for øvrig dedikert til gutta i Kvelertak på nevnte konsert. Sangen sender tankene mine til Blink-182 av en eller annen grunn.

A Villain’s Monologue

Låten etterfølges av sangen som lanserte Nikki som vokalist for Blood Command, og som også er undertegnedes personlige favoritt fra bandet, så langt i karrieren deres; «A Villain’s Monologue».  Låten er sint, intens, men også full av humor, og har en tekst som det skal mye til for å bli lei. Sangen er like energisk som Nikki selv, og det fungerer rett og slett helt strålende.

Deretter kommer «Nuns, Guns & Cowboys». Gitaren helt i starten av låten kaster meg tilbake til gutterommet med Guns N’ Roses på full guffe, før bandet og Nikki drar meg tilbake til nåtiden med et fantastisk refreng «You say you don’t hear sound, but I can hear the angels sing. To you it may all be death, but to me it is everything».

Bandet skrur ned tempoet noe på «I Just Want That Movie Ending». Sårheten i låten gir en fin variasjon til låtene med høyere intensitet som det helt klart er flest av på platen.

Nest siste sang på albumet er «Burn The Blasphemer», som nok en gang har en intro som minner meg om Guns N’ Roses. Dette er en tung rocker som forener punk, rock og metal slik vi er kommet til å forvente av gjengen.

Fascinerende avslutning

«Last Call for Heaven’s Gate» er albumets avslutter, og starter med et heftig gitardrev før trommer og vokal går rett i strupen på deg. Sangen er en real knyttneve i ansiktet av energi og attityde, og sånn sett er den kanskje lik resten av låtene, men med nesten åtte minutters spilletid skiller den seg betraktelig ut. Midtveis dras tempo ned og vi får et lengre innslag av saksofon (!) før det igjen eskalerer med mer trommer og gitar sammen med et bibelsk spoken word. Låten drar tankene mine tilbake til My Midnight Creeps og jeg sitter igjen og vil ha mer! Dette er slik man avslutter en plate, på høyden.

Blood Command var et band jeg forholdt meg ganske passiv til en lang periode, men Blood Command anno 2022 har gjort noe med det. Selv om bandet følger deathpop-formelen som de selv har meislet ut, så er det god variasjon i låtene – både når det kommer til tekst og struktur. Det hele fungerer ypperlig og det virker som at bandet må ha vært i storform i studio. Jeg spurte innledningsvis om denne platen var verdt ventetiden og svaret på det spørsmålet er et rungende ja fra undertegnede!

Jekk opp en kald en, skru opp lyden og nyt en meget fascinerende plate!