Bloodbath @ Inferno 2019

Bloodbath ga ut skiva «The Arrow of Satan is Drawn» i fjor høst. Under lørdagens Inferno var de headlinere på Rockefeller.

Bloodbath spiller svensk dødsmetall komplett strippet for fjas og tull. De kan skilte med medlemmer fra Katatonia og Opeth, og i 2014 rekrutterte de Nick Holmes fra de engelske gigantene Paradise Lost. De har holdt det gående i over tjue år , men det var ingen tegn til alderdom denne kvelden. Kortversjonen? Beste konserten under Inferno 2019. Den lange versjonen kommer her.

Soniske angrep

Musikken er preget av flat fuzz-pedal, nedstemte gitarer og dundrende trommer. Slagverket til trommeslager Martin Axenrot er høyt og metallisk, og overdøver det meste annet de første minuttene av konserten før lydmannen finner en jevnere mix. Det hjelper nok ikke saken at han slår hardere enn de fleste andre trommiser. Gitarene er en vegg av vrengte toner, og vokalen er bass-frekvente grynt. Sansene blir bombardert av inntrykk og soniske angrep, og det låter særdeles vakkert på en stygg måte. Eller stygt på en vakker måte? Samma det, fantastisk er det iallefall.

Bloodbath er også i stand til å skape den største moshpiten så langt under festivalen, og utrolig nok også en wall of death mot slutten av konserten. Det er liten tvil om hvem som hersker her. Selv om bandet består av kompetente fagfolk fra det brede spekter av svensk dødsmetall, er det utvilsomt frontfigur «Old Nick» Holmes som får mest oppmerksomhet. Han har en stoisk ro som gjør en fin kontrast til de mer motoriske bandkollegene, og har jerngrep om konserten.

«Old Nick» i storform

Nick er denne kvelden iført en moderne dress. På tidligere konserter har han vært kledd som en streng prest fra 1800-tallet, men fremstår nå snarere som en televangelist, vår tids ondeste vesen. På samme måte som TV-prester befaler sine undersjåtter til å bla opp lommeboken, befaler Nick sine undersåtter til … hva som helst, egentlig. Være det å lage en moshpit, synge med, eller reise hendene i været. Det gjør han uten et ord, kun olme blikk og fingerbevegelser. Der Taake leker med sitt publikum, kommanderer Bloodbath sitt.

Mellom låtene er han også flink til å interagere med publikum, på en måte jeg ikke har sett noen andre frontfigurer gjøre under festivalen. Det er en samtale, ikke en monolog.

Det virker som om Nick er i godt humør, for han kommer med vitser som er «like tørre som en nonnes skritt». Hans vits, ikke min, altså. Det er også en publikummer (red.anm: vokalisten i Deception!) som står fremst ved scenen med et skilt. «I volunteer to sing Eaten«. Mange band ville nok ignorert dette, men her blir skiltet lest opp høyt, før Nick sier «No chance, buddy«. Så tresker de videre.

Under siste låt, Eaten (hva ellers?), blir skiltet igjen nevnt, både fra publikum og scenen. Nick er igjen bastant på at nei, ikke sjans. Men etter at publikum roper og hoier og heier, når man et kompromiss. Den håpefulle publikummeren får synge første vers, «but he better not fuck it up«. Nå er trykket på, kompis! Heldigvis for både publikum og band nailer vedkommende oppgaven. Jeg ser mange overraskede og glade blikk blant publikum og band, meg selv inkludert. Masse kudos til Bloodbath for at de faktisk ga fyren en sjanse! Første vers er ferdig, fyren får applaus og går ned. Nick tar tilbake mikrofonen, og bandet spiller ferdig. For en perfekt kveld.

Bloodbath @ Inferno 2019 – 10/10