Captain Kill – Monkey Metal Thunder

Captain Kill følger opp med et smakfullt andrealbum. «Monkey Metal Thunder» gis ut i dag gjennom Sweet Cherry Records.

Den Hønefoss-baserte trioen Captain Kill består av Reidar Håndstad (gitar), Daniel Odda (bass/vokal), og Bjørn Arne F. Karlsen (trommer/vokal). De har holdt på som trio siden 2014, som også var samme året debutskiva «Vanilla Gorilla» skulle få se dagens lys. For bandet, som tilsynelatende aldri har vært bundet av ydmykhetens hemmende lenker, er verkene en del av den overordnede planen om å «erobre det store rockeuniverset«. Har oppfølgeren det som skal til for å understøtte dette djerve målet?

Smakfullt og elegant

Jeg skal innrømme at jeg ikke var kjent med Captain Kill før i fjor høst. De kom på radaren gjennom slippet av musikkvideoen til Monument, første smakebit fra dagens utgivelse og et strålende stykke musikk (spoiler alert: den vil finne veien til en hittil uutgitt best of 2018-liste). Møtet med Monument ga mersmak, og det er med glede jeg registrerer at «Monkey Metal Thunder» som helhet langt på vei ivaretar aspektene jeg likte med førstesingelen fra plata. Vi snakker smakfull hardrock, hvor gjennomtenkte låter og riff fremføres med både jammete uanstrengthet og finkulturell aktelse.

Plata treffer en fin balanse mellom inspirasjon versus innovasjon, og det er mange velvalgte riff som settes sammen på spennende måter. Mønstrene skifter litt gjennom albumets gang; spesielt de første 3 låtene oppleves å ha et preg av 90s-aktig sound kombinert med progrockens låtstrukturer og teatralske tilbøyeligheter. Det optimistiske åpningssporet Spacecakes er et kroneksempel på dette, og det samme kan langt på vei sies om oppfølgeren Keyfinder, som høres ut som et polygamt ekteskap mellom The Kinks, Oasis, og Blue Öyster Cult.

Høydepunktet III kan på tilsvarende vis høres ut som en union mellom Dinosaur Jr. og Smashing Pumpkins’ «Machina/The Machines Of God»-plate, helt frem til det fremragende midtpartiet tar låta helt nye veier. Dette er for øvrig nok en styrke med plata; her er det bare å forvente positive overraskelser.

Hvilepause

I det man er ved fjerdespor Tendrils er det som om plata gjennomgår et lite hamskifte. Klassisk bluesbasert rock á la 70-tallet befinner seg plutselig mer i begivenhetenes sentrum, og Tendrils smaker heftig av Zeppelin og Hendrix. Oppfølgersporet Magma Jetson har partier som sender tankene i retning RATM og Audioslave, noe den strengt tatt ikke er alene om på albumet.

Påfølgende Smokes (massiv kudos for TPB-referanse!) og Ganges ender opp ved å være det nærmeste en kan kalle dødtid på «Monkey Metal Thunder». Begge er unektelig bra og behagelige låter, men de klarer samtidig ikke fange lytteren i samme grad som de foregående. Jeg mistenker at de rett og slett blir for smooth, og at de dermed treffer de samme synapser som muzaken vanligvis legger beslag på. Heldigvis blir dette kun en midlertidig hvilepause, da albumets siste to spor er tilfeldigvis blant de beste på hele skiva. Ganges avløses av Monument, en låt hvis analog-futuristiske sound er like digg som den var i fjor. Det stort sett lavmælte sistesporet Call Of The Void senker tempoet vesentlig, og har vibber som smaker av Pink Floyds gullalder.

«Monkey Metal Thunder» er et album det er lett å anbefale. Plata har rikelig med smarte og elegante låter, samt en sunn tilbedelse av riffets iboende krefter. Det er også på sin plass å fremheve Oddas virke på vokalfronten; han har en røst og et register som matcher musikken hånd i hanske. Hvorvidt dette er lyden av herredømme over rockeuniverset forblir uvisst så langt, men kvalitetsmusikk er det iallefall. Vel blåst!

Captain Kill – Monkey Metal Thunder: 8/10

Sjekk spesielt ut: Monument, III, Call Of The Void