The Dogs – Before Brutality

The Dogs starter året med kontinuitet, kvalitet, og sinne. «Before Brutality» er ute i dag via Drabant Music.

2018 har kommet til veis ende, og tradisjonen tro er det på tide å kaste ut juletreet og drasse inn hundehuset i stedet. Et nytt år markerer nemlig en ny fullengder fra The Dogs, og i år er intet unntak. Bandet, som består av Kristopher Schau (vokal), Mads Martinsen (gitar), Roar Nilsen (bass), Henrik Gustavsen (trommer), Kenneth Simonsen (perkusjon), og Stefan Höglin (keyboard), har fulgt denne oppskriften i en årrekke, og har på ingen måte tenkt å slutte med det.

Tvert imot, bør man vel nesten si. Schau selv antyder at «Before Brutality» er lyden av et band som «jobber hardt for å ikke forandre seg», og i bandets eminente nyttårstale understreker The Dogs ytterligere sin dedikasjon til forutsigbarhet og trygghet. Det er med andre ord (heldigvis?) liten grunn til å forvente noe nytt; det store uungåelige spørsmålet denne gangen omhandler hvordan årets plate vil måles mot fjorårets «The Grief Manual», som var et mesterlig stykke musikk. Har The Dogs klart det igjen?

En gavepakke til danseklare publikummere

En markant forskjell mellom «Before Brutality» og dens umiddelbare forgjenger er aggresjonsnivået. Dette er en vital plate som både bjeffer og biter. Åpningssporet Let’s Start a Riot etablerer dette umiddelbart, samtidig som den feier unna all tvil om en eventuell ny og radikal retning for bandet. Dette er en låt som er så The Dogs som The Dogs kan bli, samtidig som det er den første av albumets mange gavepakker til danseklare publikummere.

Som alltid er Schaus gneldring i kombinasjon med bandets tekstunivers et stort pluss. Sterke språklige bilder, finurlige rim og selvrefleksjon gjennomsyrer platas 10 låter. Livets alvor er igjen et gjengående tema, men det finnes også rom for moro. Et godt eksempel på dette er tredjesporet Who’s Gonna Pay, en særdeles allsangvennlig tidsmaskin av en låt som oser av brylkrem og rufsete rulleblad. Den er forøvrig også en av mange låter hvor orgelmester Höglin virkelig drar på, hvilket han gjør både ofte og godt gjennom albumet.

Unntatt fra båndtvangen

En grunn til at  «Before Brutality» oppleves som en sintere plate kan være at Schau virker å være unntatt fra båndtvangen. Som ved gjentatte tidligere anledninger er det rolige låter å oppdrive på platen, men også disse skrikes vel så mye som de synges. De patosfylte There Won’t Be An Encore og Let The Barrel Rest My Head blir begge mer eksplosive på grunn av dette, hvilket kler begge låtene særdeles godt. Først på sistesporet Tried To Borrow Some Colours Off Your Rainbow serveres det som kan kalles en ballade av det mer klassiske slaget.

Det er vanskelig å ikke bli imponert av bandets evne til å produsere kvalitetsrock med såpass korte mellomrom. Dette kan lett være et testament til det faktum at betegnelsen «hardtarbeidende band» er mer enn en billig gimmick. For min del når ikke «Before Brutality» helt opp til fjorårets magnum opus, men gi det noen spinn og du vil fort finne ut at det er ærlig talt ikke langt unna i det hele tatt. I en kaotisk verden hvor det føles som om himmelen faktisk kan falle i hodet på deg og det når som helst vil finnes en Uber for flyvende griser, er The Dogs’ kontinuitet en kjærkommen trygg havn. Og det er jo all grunn til å være forbanna.

The Dogs – Before Brutality: 8/10

Sjekk spesielt ut: Let The Barrel Rest My Head, Let’s Start A Riot, Suicidal Appetite