Devin Townsend på Sentrum Scene

Den virtuose vitsemakeren Devin Townsend sørget for en sjangerblandet festaften.

Vurdering

Devin Townsend på Sentrum Scene 21.02.23: 5/6

Det er rart å tenke på at det er over 3 år siden sist Townsend tok turen over Atlanteren for å headline Sentrum Scene. Siden forrige runde har kanadieren gitt ut tre album, en podcast-serie om hans rikholdige diskografi, samt avholdt en rekke streaming-konserter under pandemien.

Kveldens konsert er startskuddet for en europaturné oppkalt etter hans nyeste fullengder, Lightwork. Med på turnèen er norske Fixation, et ungt band som EP-debuterte i 2020 i samarbeid med Indie Recordings.

Melodiøst og moderne

Gledelig nok inntar friskusene i Fixation scenen relativt kort tid etter at dørene åpnes. De unge herremennene har en moderne tilnærming til tungrock/metall-domenet; uten at jeg kan skryte på meg stålkontroll på referansene noterer jeg meg stikkord som metalcore, 30 Seconds to Mars, Architects, og Muse. Det er melodiøst og patosfylt, og bandets flinke frontmann Jonas Hansen synger som om han mener det.

Bandet for øvrig gjør også en høyst solid jobb. Settet preges av tight samspill, balansert lyd og smakfull bruk av chorus-effekter, samt ikke minst noen ganske så heftige breakdowns. Fixation er åpenbart glade for å være her, og de griper muligheten med begge hender. Etter endt ekstranummer stiller de seg på rekke for noen kordiale bukk, og høster rikelig – og fortjent – applaus fra de mange oppmøtte.

Letthjertet og lavskuldret

Det vanker litt ventetid etter at Fixation har spilt publikum varme, men etter hvert dukker kveldens hovedattraksjon opp på scenen. En særdeles smilende Townsend mottar ekstatisk respons fra publikum, før settet starter letthjertet med «Lightworker» fra fjorårets fullengder. Lyden er – som vanlig på Sentrum Scene – aldeles utmerket, noe som er heldig all den tid den grandiose ekstranummer-kandidaten «Kingdom» fremføres allerede som låt nummer to.

Ambisjonsnivået rundt sceneproduksjonen er strippet ned et par hakk siden forrige besøk. Mens det i 2019 var en rekke monitorer, kostymer, og et stort band med dertilhørende kor, er det nå begrenset til et band med tre (superbe) session-musikere og en ganske enkel backdrop. Det kan tenkes at Townsend har blitt ekstra komfortabel med playback etter erfaringene med de mange streaming-konsertene, for det massive lydbildet er i høyeste grad intakt. Man legger dog ofte merke til at det er backing-spor i arbeid.

Humorshow

Det blir som alltid mye latter, vitsing og godlynt fjas med Devin Townsend. Han er tidlig ute med å advare om at ettersom Oslo er første stopp på turneen har de ikke fått øvd inn hverken noen «moves» eller scene-skravling, og at han kommer til å være ekstra keitete i interaksjonene med publikum.

Selvbevisste sleivspark og vitser fra/om underlivets domene leveres i stort omfang og til mye latter. Vi i publikum blir stadig servert oppfordringen «go fuck yourselves», som Devin i løpet av kveldens gang vil påpeke er kanadisk for «jeg elsker deg og jeg håper du får et langt og vakkert liv». I forkant av «Dimensions» – et av de tyngste sporene fra Lightwork – introduserer han kveldens femte bandmedlem: en slags effektmaskin han kaller «Bertrand» (?) som det blir mye (tidvis obskøn) moro med.

Kløktig settliste

Settlisten oppleves godt gjennomtenkt, med stor variasjon i stemninger, tempoer og sjangeruttrykk. Eksemplene på dette er mange. Etter ganske så hardtslående «Dimensions» kontrasterer Disney-operatiske «Why?» fra Empath. Sistnevnte etterfølges på sin side av den relativt punka underdogen «Fluke» fra Terria. Publikumsfavoritten/lydveggen «Deadhead» avløses av den ganske så akustisk orienterte «Deep Peace», som roer det hele ned med sympatiske budskap og flotte soloer.

Mildt sagt begivenhetsrike «Heartbreaker» fra sisteplata omtales av opphavsmannen selv å «kinda suck» å spille live, trolig på bakgrunn av dens kompleksitet. Etterfølgende og enkle «Spirits Will Collide» kan i så måte antas å være en mulighet til å hvile både never og nervesynapser. Alt låter strålende og Devin er som alltid i storform på vokalfronten.

Det hele avsluttes hardt og heftig med «Love?» fra Strapping Young Lad-dagene, og responsen er så enorm som en kan forvente. Allsang-faktoren når rekordnivåer, og de oppmøtte imponerer med både nakkemuskler og atletiske spensthopp. Finalenummeret blir et bunnsolid punktum for en flott konsert hvor Devin Townsend definitivt fikk illustrert bredden i sitt musikalske virke.

Settliste