Electric Wizard @ Inferno 2018

Engelske Electric Wizard byr på et variert sett med mange godbiter.

Foto: Johannes Andersen

I forkant av konserten med Electric Wizard er det vanskelig å spå hva man kommer til å bli servert. Bandet ga ut et utradisjonellt album i 2017, som til tross for sine svakheter klarte å – med knapphet – sikre en syver fra undertegnede. Bandets eksperimenteringsvilje var toneangivende for denne karakteren, og i ettertid har jeg tatt meg selv i å tenke at det kanskje burde fått en lavere score. Selv om det kunne vært interessant å se hvordan de nye låtene fungerer live, er det vanskelig å ikke ønske seg en gullrekke av låter fra bandets diskografi. Til undertegnedes store glede er det sistnevnte vi får, iallefall til en viss grad.

Lyd og bilde

Ekteparet Jus Oborn og Liz Buckingham er ledsaget på scenen av trommeslager Simon Poole og bassist Clayton Burgess, som begge har vært med i bandet siden 2014. Det femte bandmedlemmet er et lerret; gjennom hele konserten får vi servert okkultisme, skrekk, og spekulative seksuelle akter i en estetikk som smaker sterkt av LaVey og syttitallet. Klassisk Electric Wizard, med andre ord.

Apropos klassisk: åpningslåten for anledningen er Witchcult Today, det første sporet fra deres glimrende plate fra 2007 med samme navn. Denne etterfølges av Black Mass fra deres album med NESTEN samme navn («Black Masses»), som i tur glir over i Return Trip fra deres legendariske «Come My Fanatics» fra 1996.

Utførelsen er upåklagelig, og nervøsiteten rundt hvorvidt «Wizard Bloody Wizard» ville være det store gravitasjonspunktet for denne konserten er stadig synkende. Første låt fra deres seneste skive kommer først som nummer 5 i settet, da står See You In Hell for tur. Låten kler liveformatet godt, og Sabbath-vibbene er allestedsnærværende.

De nikkende hoders horde

[perfectpullquote align=»right» bordertop=»false» cite=»» link=»» color=»» class=»» size=»»]Det er mange som får trent nakkemusklene sine hardt denne søndagskvelden på Rockefeller.[/perfectpullquote]

Konsertens neste høydepunkt er Satanic Rites of Drugula. Hornede hender reises fra publikum, og klassikeren blir tatt godt i mot av Infernopublikummet. Det er morsomt å sammenligne Electric Wizard med enkelte andre band i forhold til forberedelser mellom låtene. Flere av bandene har et aktivt og profesjonelt crew som håndterer alt som er relatert til gear og utstyr, mens Oborn stemmer gitarstrengene som om han var hjemme i garasjen og skrur uhøytidelig på knottene på Marshall-racken.

I det The Chosen Few ljomer gjennom anlegget har lerretet tatt en pause fra (nakne) kvinnekropper og kaleidoskop, og plutselig får vi servert scener fra det som virker å være en 70-talls B-film om en motorsykkelgjeng. Oborns lavskuldrede solo har en særdeles vellydende klang, og selv om det er relativt simpelt er det veldig stemningsskapende. Låten sklir over i den ikoniske Funerapolis, fra deres magnum opus «Dopethrone». Den massive, seige låten tas godt imot av publikum. Electric Wizard er ikke akkurat et band det kan moshes til, men det er mange som får trent nakkemusklene sine hardt denne søndagskvelden på Rockefeller.

Electric Wizard leverte definitivt varene. Selv om jeg savnet Dunwich og kanskje litt representasjon av deres plater fra tidlig 2000-tall (en fremføring av Another Perfect Day? hadde vært magisk), var det totalt sett en heftig konsert med en velbalansert settliste og mange sanselige inntrykk. Det var litt overraskende at den minimalistiske Necromania var utelatt fra settet – det hadde ikke gjort noe om denne hadde erstattet et av numrene fra «Black Masses» eller «Time To Die».

Electric Wizard @ Inferno 2018: 8 / 10

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*