Sært, men gøy fra The Residents

The Residents har skjult identiteten til bandet i snart 50 år. Det forteller at de kan tendere til det sære, noe musikken deres har vært preget av i alle år. De har kanskje blitt noe lettere tilgjengelige de siste årene. Det er derfor spennende å endelig få se de live.

Pressefoto

Når en drar på konsert med The Residents, kan en forvente at både musikken og det visuelle er spesielt. I kveld stiller bandet i blåhvitrutete dresser, som går Moods Of Norway en høy gang. De har ansiktsmasker med hull til øynene. Over der har de solbriller og nesehorn, slik leger brukte i pestområder før i tiden. Denne nydelige gjengen blir ledet av vokalisten i kukostyme, komplett med kusnute i ansiktet.

Skummel undertone i musikken

Etter en lang intro starter de konserten med en gitarbasert låt. Vokalistens særegne, nesten atonale synging gir den særpreget til The Residents. De fortsetter hakket særere. Det er fortsatt mye gitar, men et helt psycho orgel er fremtredende i lydbildet. Selv om ikke jeg kjenner igjen hvilke av deres rundt 500 låter de spiller, koser jeg meg. Det gjør også de kanskje 400 andre som har møtt opp på Rockefeller denne søndagen.

På scenen har bandet en kule, som viser øyet de bruker som logo før konserten.

Baby Sister har en skummel intro og er en ganske snodig låt. Ulik de fleste andre band, men ganske typisk The Residents. Spesielle harmonier, og en snål, lett nasal stemme som drar ut ordene. På scenen har bandet en kule, som viser øyet de bruker som logo før konserten. Under konsert, prosjekteres flere historier, eller drømmer som de kalles, på denne kula. Først ut er den spesielle, men morsomme The Cowboy Dream. Etter historien kjører bandet på litt hardere, med death metal-vokal. The Black Behind har noe skummelt over seg både i vokalen, musikken og stemningen.

Store musikalske sprang

Det veksler fort på en konsert med The Residents. Introen til Monkey Ma minner om vuggesang. Det blir mer rocka etterhvert. Sangen er mollstemt, mørk og går sakte. Den minner om sær, melankolsk filmmusikk lik Barry Adamson, men har definivt stemplet til The Residents på seg. Det har også den noe spesielle coveren av James Browns It’s A Mans World. Nå er det tid for en ny historie på kula. Denne er enda rarere og snodigere enn den første.

En snodig låt med voldsomt lydbilde med masse gitar og en skummel synth.

En rask låt med mye fuzz og snøvlete vokal følger. Nok en gang skifter The Residents totalt og skifter over til det pompøse i neste låt. En snodig låt med voldsomt lydbilde med masse gitar og en skummel synth. De fortsetter med en låt med vindskeiv David Gilmour- inspirert gitar, Peter Gabriel-aktig låt ispedd litt avantgarde. Den tredje historien på kula, er Nixon Sings The Blues, en helsprø opplevelse. Noen vil kanskje hevde at Tom Waits er skurrete og vindskeivt nok originalt, men ikke for The Residents. Når de følger opp med å dra frem munnspillet og vrenge til på gitaren, høres de ut som en sær og livlig versjon av The Jon Spencer Blues Explosion.

The Residents har det med å gjøre noe eget ut av cover-låter. Johnny Cash-klassikeren I Walk The Line høres ut som en psycho blanding av death metal, psychobilly og tysk ompamusikk. Den siste historien på kula er at Jr Eving fra Dallas forteller sin The Ballerina Dream. Surrealistisk er vel mildt uttrykk om denne.

[iframe src=»https://www.youtube.com/embed/w_QrWEne9ck» frameborder=»0″ allowfullscreen></iframe><iframe width=»560″ height=»315″]

The Residents – It’s a man’s man’s man’s world (live), Rockefeller Oslo, Norway, 12th of November 2017.

Surrealistisk og gøy

Med deres enorme diskografi, er det ikke så overraskende at de holder en hel konsert uten å røere de to mest kjente platene.

For å toppe særheten fra historien, får vi høre en rask, sær instrumental dominert av et keyboard med en relativt nasal lyd. 70 talls The Residents hørtes gjerne litt sånn ut. Når de covrer Elvis, er det lite skjelv i buksebena. Bandet høres ut som en blanding av Screaming Jay Hawkins og shoegaze, noe jeg før deres versjon av (Let Me Be Your) Teddy Bear» trodde var ukompatibelt. De avslutter hovedsettet med noe nesten like sært og gøy. Den kampsangaktige Tourniquet Of Roses har ropende vokal, som om de skal få med seg massene. Jeg er dog usikker på hva de vil ha oss med på. Man kan jo bli litt skeptisk til insisterende menn i kukostyme.

Når bandet kommer på scenen igjen etter en liten pause og vill applaus fra publikum, har de ikke forandret seg all verden, og fortsetter med det sære. En langsom og seig instrumental i beste The Residents-stil spilles før den avsluttende Six More Miles. Avslutteren høres ut som Peter Gabreils Signal To Noise på en kraftig snurr.

Det få konserter jeg har kost meg like mye til låter jeg har lite forhold til fra før. Med deres enorme diskografi, er det ikke så overraskende at de holder en hel konsert uten å røere de to mest kjente platene, nemlig The Commercial Album og Duck Stab. Jeg gidder ikke å bli skuffet over det når de leverer en så særegen, sær, gøyal, men likevel tidvis fengende konsert.

The Residents – Rockefeller – 8/10

Facebook

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*