Komponist og produsent Erik Honorés andre plate, Unrest, er en maktdemonstrasjon innen bruken av rom og tid i samtidsmusikk. I samarbeid med en rekke dyktige norske musikere leverer Honoré et album som imponerer i kosmiske dimensjoner.
Foto: Ruben Olsen Lærk
Siden slutten av 1980-tallet har Erik Honoré spilt en viktig rolle innen norsk samtidsmusikk. I tillegg til å ha gitt ut tre romaner, vært med å etablere Punkt-festivalen og ha mottatt Kanonprisen 2010 for beste filmmusikk gir han nå ut sitt andre album; Unrest. På albumet samarbeider Honoré med musikere som Arve Henriksen, Sidsel Endresen, Eivind Aarset og Stian Westerhus. Som produsent og komponist leverer Erik Honoré et ambisiøst album som både forbløffer og fengsler lytteren.
Svimlende stort lydbilde
En verden preget av usikkerhet, uro og ubalanse.
Unrest preges av Honorés utvilsomt gode egenskap til å kombinere melodier, støy og følelser til et romslig, skremmende, samt veldig personlig album. Det vasse lydbildet skaper en dybde og storhet som suger lytteren inn i Honoré sin musikalske verden. En verden preget av usikkerhet, uro og ubalanse. Årsaken til at albumet heter det gjør blir tidlig etablert da vi allerede under første sang, Surge, merker uroen vi har i vente.
Skiva viser Honorés musikalske dybde presentert gjennom en bredt spekter av instrumenter, momenter og følelser. Låta Procession, for så vidt albumets lengste låt på 7 minutter og 46 sekunder, drives av en seig og jevn rytme. Lytteren har ikke annet valg enn å la Honoré lede veien, fordi vi på dette tidspunkt allerede har forsvunnet inn i hans musikalske diktatur.
Det såre og nære
Honoré har på albumet samarbeidet med flere dyktige, norske improvisasjonsmusikere. Spesielt hans samarbeid med vokalist Sidsel Endresen på sangene Abandoned Home og Blinded Windows imponerer. Endresens såre og emosjonelle stemme blir satt i kontrast til Honorés enorme og udefinerte lydbilde, noe som skaper musikalsk dybde.
Ikke før nå har det tekstuelle vært i fokus.
Tittelsporet; Unrest, stikker seg ut som albumets høydepunkt. Sangens første halvdel er en ubehagelig og skremmende spenningsoppbygging som i sitt klimaks utløses av Arve Henriksen og Eivind Lønning sitt mesterlige og emosjonelle trompetspill. Henriksen improviserer over Honorés vasse akkorder, og sårheten er ikke til å kimse av.
Albumet når likevel ikke sitt såreste før Honoré selv synger på skivas siste sang, The Park. Ikke før nå har det tekstuelle vært i fokus. Dette gjør at effekten blir ekstra sterk og det skal ikke legges skjul på at Honoré både imponerer lyrisk og vokalt.
Narrative tendenser
Selv om albumet tydelig viser Honoré sin evne til å uttrykke seg på enkeltsangene, har også plata en helhetlig sammenheng. Verket preges av subtile fortellinger, momenter og narrative linjer som i lyttende stund er gripende. Honorés fortid som romanforfatter er en mulig forklaring på hans gode egenskap til å skape slike narrative effekter.
Erik Honorés Unrest som musikalsk verk er ikke å forstå etter første lytt. For å kunne gripe plata som helhet trenger lytter åpenhet og tålmodighet, samt man må vie plata sin fulle konsentrasjon. Noe den så inderlig fortjener.
Unrest – 8/10
Vær den første til å kommentere