Erlend Ropstad: Rufsete rock

– Jeg håper at det lyser/ låter gjennom at vi foretrekker å ikke øve. At vi ikke kan låtene egentlig når vi er i studio, at vi beholder den spontaniteten og at uttrykket bærer preg av dette, sånn at vi beholder det rufsete lydbildet, erklærer Erlend Ropstad i sin musikalske tilnærmingsfilosofi, også benyttet på albumet Da Himmelen Brant Var Alle Hunder Stille som ble sluppet tidligere i år på Indie Recordings.

Da Himmelen brant var alle hunder stille slår i mot deg med rå, rufsete rock. Bulder og brak. Neil Young, Bruce Springsteen og Thåström på en og samme gang , men også noe fra svenske viserockere som Lars Winnerbäck. Den brennende intensiteten og det inderlige sterke nærværet smitter over til lytteren også. Det gjør også uroen og den sørgmodige utilfredsheten og engasjementet i tekstene. disharmoni ville bli litt bedre kjent med den Oslo-baserte sørlendingen. Her forteller han om det å måtte tvinge frem rock i en verden av klassisk musikk, hvordan han i stadig større grad våger å innta bredbent beinstilling og rocke løs med huggende gitarer, musikere som tillater ham å være i «flytsonen», evig søken etter sin egen musikalske stemme, og hvordan Lennon og McCartney fikk ham til å skrike av full hals.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

– Jeg tror det skjøt fart da kompiser av mine eldre søstre kom med innspilte kassetter som jeg kunne få, Springsteen og Def Leppard blant annet. Rock var en ukjent greie i min familie, ikke den musikken som ble spilt av mine foreldre, så jeg kjente nok en dragning mot det allerede på tidlig 80-tall da jeg var 9-10 år og hørte «The River» første gang.

Hvilken musikk var du omgitt og opptatt av under oppveksten? 

–  Omgitt av klassisk musikk, opptatt av rock. 

Når begynte du selv å spille og synge og hva fascinerte med den måten å uttrykke seg på? 

–  Jeg starter på kulturskolen på gitar i 12-årsalderen etter en noe mislykket karriere på fiolin i et barne og ungdomsorkester og med min far som første lærer. Jeg forsto ikke selv at det lå noe musikalsk talent der, men det virket på lærerne mine og på noe av musikkmiljøet i Vennesla som om jeg kanskje hadde noe å komme med på gitar. Etter hvert, etter å ha overvunnet den verste sceneskrekken, så fikk jeg en sterk følelse av at det å være på scenen og synge og spille var noe jeg trivdes svært godt med. Jeg følte meg rett og slett hjemme på scenen i en alder av 15-16 år.

Har du noen favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon. I så fall hvilken og hvorfor?

–  Av praktiske grunner har jeg begrenset mitt bruk av vintage-forsterkere. De har en tendens til å svikte på turné, men jeg har hatt masse glede av gamle fender-amper også opp i gjennom. Nå har jeg funnet en sound jeg trives med hos Orange Amps, og har i mange år nå spilt på Gamle Epiphone-gitarer som Casino og Riviera. De passer meg utmerket, låter fett og er av super kvalitet. Jeg har til gode å spille på en Gibson 330 som kan matche min Casino. Og få eller ingen Gibson 335 som jeg liker like godt som min Riviera. Jeg har kjøpt en Telecaster nylig, som sikkert er min tiende Telecaster, siden jeg har en idé om at det er en type gitar som passer meg, men at jeg bare ikke har funnet den rette. Kan hende jeg har funnet den nå.

Hvordan utviklet du din vokale stil?

Du sang i starten på engelsk, men skriver i dag utelukkende på norsk. Fortell litt om overgangen mellom de to språkene og forskjellen mellom det å uttrykke seg på norsk og engelsk.

– Jeg starta karrieren med å skrive på engelsk fordi jeg ikke hadde noe annet enn engelskspråklig musikk i samlingen. Alt jeg hørte på og likte var på engelsk, så det ville vært svært unaturlig å skrive på min dialekt den gangen. Etter at jeg ble ekstra glad i svenske artister rundt år 2010 starta prosjektet å legge over til norsk. Jeg forsøkte å gjøre som svenskene med den litterære tilnærmingen de hadde til musikklyrikk, som jo er en mye mer fortellende stil med røtter fra Bellman, Taube, Vreeswijk, Lundell og til Thåström, Winnerbäck, Horn og Maggio med mange flere.

Din musikk endret også i noen grad karakter med bytte av språk. Fortell litt om det og hvorvidt det også hadde en sammenheng.

– Grunnen til at musikken endret karakter handlet om mange ting, språket er en av dem. Men hovedforklaringen er kanskje at jeg etter hvert klarte å finne ut hva slags kunstnerisk uttrykk jeg ville ha, og dermed tok tak i produsentrollen selv. En annen forklaring er at kommer jo fra en bakgrunn med rock, det var min musikk da jeg var ung, så endringen i uttrykket var også en prosess som handlet om å finne hjem til rock. Og samtidig handlet de nye tekstene om oppvekst og den tiden da rock sto mer sentralt i livet mitt, noe som fikk de første greiene på norsk til å gi mer mening i skriveprosessen.

Jeg måtte finne mitt eget språk, siden ingen, slik jeg opplevde det, hadde brukt den sørlandske dialekten på den måten jeg var i ferd med å gjøre. Det ble litt som en tidsreise for å finne tilbake til røttene i rock men samtidig finne en slags kulturell identitet. Min egen bakgrunn som ung sørlending, med en egen dialekt og som var ekstremt Springsteen, Lou Reed, Tom Waits og Bob Dylan-fan. Så da ble tekstene og musikken sånn.

Fortell litt om ditt forhold til lesning og poesi.

– Jeg leste en del før. Da jeg var i seine tenår og tidlig i 20-åra. Jeg oppdaga vel Beat-forfatterne gjennom Tom Waits og hans plate sammen med William Burroughs. Og da var det gjort, jeg fant mine favoritter der, og de har fulgt meg siden. Lånte mer av Bukowski på biblioteket nå i helgen. Romaner har jeg som regel ikke tålmodighet til å lese. Jeg har ofte problemer med å la meg rive med i handlingene uten å krype inn i hjernen til forfatteren og bruke all min konsentrasjon i lesningen på å forsøke og forstå hvorfor forfatteren har tatt de og de valga, irritere meg over karakterer jeg mener har troverdighetsproblemer og så videre. Så det har jeg egentlig slutta å lese for å være helt ærlig. Leser fremdeles poesi, mest nyere norske poeter og en og annen raddis fra USA og det glade (?) 60-tallet.

Hvordan har skjønnlitteratur og andres rocklyrikk påvirket din egen tekstskrivning?

– Jeg har ofte hentet inspirasjon fra andre låtskrivere. Det er jo ikke til å unngå. Springsteens evne til å skrive visuelle tekster, bildene han tegnet tidlig i karrieren og de karakterene han klarte å bygge har jeg ofte hentet inspirasjon fra og holder fremdeles de tekstene som noe av det beste jeg vet. Bob Dylan er jo mesteren, han som kan alt, som jeg alltid kan gå til for inspirasjon. Og de kompromissløse evigvarende sangene som ikke passer på radio, kanskje ikke har noe refreng eller noe særlig melodi hos Dylan har vært viktige for meg.

Hva er den største forskjellen mellom artisten Erlend Ropstad i 2021 og artisten som ga ut «Hva om det ikke er sånn som du tror at det er» i 2013?

– Jeg er nærmere utrykket mitt nå. Det låter mer som jeg vil at det skal låte. Men den utviklingen er jo ikke noe som kommer til å stoppe opp tror jeg, det virker som de endringene skjer hele tiden. Jeg er jo stadig i endring, som alle andre, så musikken er i stadig endring og kanskje jeg er like fjernt fra hvordan jeg vil låte nå som da. Håper i grunnen det. Men behovet for å lage støy, lyd og rock har jeg fått mer utløp for de siste årene. Musikken har også blitt mer utadvendt, noe som har å gjøre med at jeg har hatt et ønske om å nå ut til flere, spille på større scener og da kan man ikke lage slik musikk som jeg gjorde i 2013.

Kan du si litt om musikerne du har med deg; hva er deres musikalske styrke og hva har de bidratt med på dette albumet

Per Jørgensen Tobro, bass:

– Per er skyv-ansvarlig. Sammen med Gunnar har de utviklet en fantastisk groovesymbiose som gjør at jeg står friere som vokalist og gitarist i bandet, trenger ikke å være med i de samtalene de har om skyv og hvem som ligger på tuppa og hvem som ligger bakpå. Når de tar seg av de greiene der så kan jeg ha en mer flytende tilnærming til alt sammen. Per har også noen jævlig gode ideer til låtenes arrangement innimellom og har generelt peiling på mye rart, så han har fått en høyre-hånds funksjon for meg på mye av det kreative arbeidet jeg gjør. Selv om jeg kan spørre hvem som helst i bandet om “er dette en god idé?” og få veldig konstruktive svar fra alle.

Gunnar Sæter, trommer:

– Gunnar er en trommis som kan alt. Han kan virkelig spille hva som helst av stilarter og på ulike måter virker det som. Det kan skyldes at han har jobbet enormt hard og øvd helt vilt mye opp igjennom årenes løp. Vi har spilt sammen i snart 13 år, så nå skriver jeg musikk litt med “hva kommer Gunnar til å gjøre her” i tankene når jeg skriver låter.

Før følte han nok at jeg forsøkte plukke av ham noen av briefen, noen av skillsa, siden jeg konstant ba ham om å spille enklere, men det har jeg i grunnen sluttet med og det har nok mye med at jeg har hans tromming i bakhodet når jeg skriver og siden vi har spilt sammen så lenge så har han for lengst knekt koden på hva som er mitt kunstneriske prosjekt med denne musikken og hvordan jeg vil at vi skal låte. Samtidig som musikken som gis ut som “Erlend Ropstad”, blir hele bandets kunstneriske prosjekt når man blir så sammensveisa som musikere over så mange år.

Julie Falkevik Tungevåg, keys:

– Julie er den nyeste i bandet. Det første hun gjorde på første tur med gjengen var å sette på Lionel Richie på anlegget i bilen. Det kan ha vært Stevie Wonder, eller Michael Jackson men det går nesten for det samme i denne historien. Det var ikke The Band eller tidlig Stooges, som var det man vanligvis satte på, er poenget. Så gubbementaliteten fikk seg en solid og svært velkommen trøkk da hun ble med. Utrolig dyktig musiker som spiller alt og som jeg kan sende hva som helst av ønsker på piano og synth og så kommer det gull tilbake.

Nå vil jeg gjerne at musikerne skal si litt om Erlend som sanger, musiker, låtskriver og bandleder og hva som gjorde at de hadde lyst til å være med  på dette.

Julie:

Gunnar:

– Det eg veit Erlend er særs nøye på er tekstane. Ordval og lyrikk er gjennomtenkt, og eg er glad for at fleire har fått øyrene og augene opp for han dei seinare åra. 

Fortell litt om valget av albumtittelen «Da himmelen brant var alle hunder stille» og hva du ville uttrykke med den.

– Tittelen spiller nok på en uro, som jeg ofte skriver om. Den uroen som kan sette seg i deg hvis du får en følelse av endetid eller dommedag eller noen av tegnene i samfunnet eller naturen tyder på at noe er på ferde. Dersom alle dyrene trekker inn fra kysten, fuglene trekker opp i høyden, marken kryper ned i jorden eller for eksempel alle hunder plutselig blir stille så er det muligens et tegn på noe som er på gang, som ikke er positivt.

Parallelt med innspillingen av albumet var du opptatt med forestillingen «Menneske, kjære menneske» på Nationaltheatret, der dine låter ble satt sammen med dikt av poeten Nils-Øivind Haagensen. Fortell litt om vekselvirkninger mellom albuminnspilling og teater.

– Den opplevelsen av å få en lang prøveperiode på Nationaltheatret, se hvordan det funker, hvordan skuespillere og regissøren og scenografene og lysfolka jobber i en sånn produksjon for deretter å gjøre den samme forestillingen 16 ganger på rad, var selvsagt enormt lærerikt. Og det å oppleve at disse menneskene jobbet med mine sanger, med mitt materiale som jeg har skrevet en gang om mitt liv eller spunnet på historier jeg har konstruert, var veldig sterkt. Jeg tror jeg fikk en ny slags profesjonalitet. Jeg har alltid hatt bra arbeidsdisiplin på mine egne studio-opphold og i min egen skriving, men det føltes bra å bli tatt på alvor. Jeg fikk nok en ny selvtillit på tekster i den prosessen. Jeg var trygg i studio på at det jeg drev med der var av bra kvalitet, litt takket være kveldsjobben på teatret på en måte.

Jeg har nå satt sammen noen stikkord som jeg vil at du skal si litt om forholdet til og hva de kan si om Erlend Ropstad og Da Himmelen Brant Var Alle Hunder Stille.

Bob Dylan:

– Mesteren. Han har nok påvirket meg i stor grad på sanger og valg jeg tar i blant som er av de mer “ballsy” valga. Som å droppe refreng, som å la en låt vare lenger enn radio orker å forholde seg til. Historien først, alt det andre er underordnet.

Bruce Springsteen:

– Jeg har jo hørt ham i filler. 70 og tidlig 80-talls låtene med de fantastiske cinematiske fortellingene og det å ikke være redd for å “dra på” kan jeg nok takke ham for. La det bli storformatsmusikk, tørre å stå litt bredbeint og ikke begrense seg dersom en liten stemme i hodet mitt sier “rolig nå, du er ikke på stadion enda, dude”.

Neil Young & Crazy Horse:

– Jeg låter visst mer og mer som NY på elgitar, på soloene. Det er fint. Elsker energien i det bandet og gi faen holdningen, den litt farlige følelsen av at alt kan skje når Neil og gjengen plugger i. Elsker det!

Patti Smith:

– Uovertruffen rock-integritet. Jeg har ikke hørt så mye på henne i det siste, men jeg elsker alvoret. Jeg elsker at denne sjangeren betyr noe mer enn bare moro (selv om det er moro) takket være folk som henne. Og da sier jeg ikke at hun ikke har humor, men at det kan være en plattform for å melde noe også. Noe mer enn «heybabeluba».

Huggende gitarriff:

– Var litt redd dem før, men på bikkjeskiva har jeg funnet dem frem igjen. Latt det stå bredbeint til.

Rått/rufsete lydbilde og det umiddelbare:

– Jeg håper at det lyser/ låter gjennom at vi foretrekker å ikke øve. At vi ikke kan låtene egentlig når vi er i studio, at vi beholder den spontaniteten og at uttrykket bærer preg av dette, så at vi beholder det rufsete lydbildet. Punken var best på dette. Jeg liker å tenke på oss som en forlengelse av den filosofien til en viss grad, selv om vi ikke ligger så nærme punken sjangermessig alltid. Det som skjer i øyeblikkene på scenen, i studio og i øvingsrommet er jo den energien jeg kicker på. Ikke perfeksjonen. Perfeksjonen virker motsatt på meg. Og uten det kicket tror jeg vi blir et kjedeligere orkester å høre på også.

Kryptiske metaforer/tekster:

– Not a fan. Men jeg vet jeg bedriver det til en viss grad selv, og at Bob Dylan ofte, etter eget utsagn (som kan være BS), ikke aner hva det betyr det han skriver og synger om. Men om man skal bryte ut av boksen, i mål om å holde det interessant for lytteren, skal men forsøke å ryste noen konvensjoner og ideer om hva musikklyrikk skal være etter en eller annen slags oppskrift, må man også tørre å skrive noe kryptisk innimellom.

Emosjonelle tekster:

– Ikke så fan av det heller. Det er jo ikke tekstene som skal være emosjonelle, det er jo lytteren som skal bli det!

Albumet ble spilt inn i Nabolaget studio hvor du og Roar Nilsen delte på oppgaven med å produsere. Fortell litt om det valget og om hvordan Roar Nilsen er å jobbe sammen med.

– Jeg har jobba med Roar på en serie innspillinger nå og vi samarbeider veldig bra. Kreativ type som ikke er redd for å blandet seg med sine stort sett gode ideer hehe. Jeg vet stort sett hvor jeg vil med musikken før jeg kommer i studio, eller har en generell retning jeg vil gå i. Roar har forstått mye av dette nå og det vi pleier å gjøre er å sende litt referansemusikk frem og tilbake i ukene før innspilling. “Hør på klangen til vokalen her. Hør på synthen her” -sånne ting. Og da er det egentlig for meg å bare synge og spille etter det. Sømløst opplegg hvor Roar styrer skuta.

Når det gjelder selve studioet så er jeg litt sånn “ok, skal vi spille inn litt musikk?” samme hvilket studio jeg er i . Det spiller mindre rolle det der med hva slags utstyr som står der, hva slags miksepult og kompressorer de bruker eller hva slags atmosfære det er i rommet, men har forstått at veldig mange artister er opptatt av slike ting.

Marthe Amanda Vannebo er ansvarlig for coverdesign og albumfotografiet. Fortell litt om henne, samarbeidet dere i mellom og illustrasjonene som dere har valgt til denne plata

– Marthe og jeg har samarbeida om mange greier i flere år. Jeg veksler litt om jeg vil ha mer grafiske løsninger på platene, slik det var med Brenn Siste Brevet, eller om jeg vil ha mer klassiske fotobasert design. Hun er en mester på komposisjon og lys og hvordan bruke det til å fortelle egne historier med bildene. Vi ville ha klassiske litt minimalistiske greier til bikkjeskiva, så da var det lett at hun tok alt det. Selve bikkja, den tegninga som er i albumet, den er mi. Den har jeg tegna med utgangspunkt i Memphis, bikkja til bassist Per.

Det ble også laget en video til albumet til «Svevde Høyt Der oppe» filmet av Marthe Amanda Vannebo. Fortell litt om videoen og den låta.

– Videoen er jo også en klassisk idé, som jeg føler henger bra sammen med hele profilen til plata som Marthe er ansvarlig for. Det hele er selvsagt svarthvitt og med Marthes evne til å komponere bilder. Det er old school, og det er litt nostalgisk riffete rock.

Du har nærmest blitt en grossist i Spellemannsprisnominasjoner. Hva om det ikke er sånn som du tror at det er ble nominert i 2013 i kategoriene viser og tekstforfatter, Her om natta, i 2014 i klassen viser, Det beste vi får til i 2015 i klassen popsolist, Alt som har hendt i 2017 i klassene rock og årets tekstforfatter og Brenn siste brevet i 2019 i rock. Hva har disse nominasjonene betydd for deg som artist?

– Vel, de har jo på en måte fortalt meg at jeg ikke har gitt ut noe som har vært fryktelig dårlig de siste årene.

Derimot så ble du tildelt Prøysenprisen for 2019, og var nominert til Bendiksenprisen for 2018 og
Fond For Utøvende Kunstnere ga deg nå i sommer Rolf Gammlengs Ærespris. Hva innebærer slike priser og den formen for anerkjennelse for en artist som deg?

– Jeg er ikke spesielt bra å forvalte anerkjennelse, gjøre det om til lykkerus. Jeg setter selvsagt pris på priser og gode anmeldelser, men det er ikke noe jeg forholder meg til i det daglige eller at det endrer det som jeg ser på som min motivasjon eller belønning om du vil: det å fortsette å skrive og arbeide.

Kan du si litt om plateselskapene dine og forholdet til dem?

Indie Recordings:

– Ganske nytt samarbeid som virker ekstremt lovende. Jeg drev jo Later Gator Records selv, og ga ut alle platene mine på norsk før bikkja på det. Nå lot det seg ikke gjøre lenger å holde på den modellen, om jeg fremdeles skal ha en utvikling i karrieren. Så den signeringen kom som en lykkelig løsning og det føles utrolig bra å ha noen med på laget nå, både United Stage som management, Indie Recordings som label og Polar Artist på booking utgjør et bredt apparat og gir meg mange flinke folk jeg kan spille ball med og som hjelper meg dra i samme retning.

Rec 90:

– Torfinn N Andersen i Rec 90 var førstemann som trodde at dette kunne være noe å satse på her, med min musikk. Han ordna med de første innspillingene, utgivelsene og flere turnérunder i Norge og rundt i Europa, noe som ga meg alt jeg trengte for å klare meg som artist på egenhånd de påfølgende årene. Jeg skylder ham og Rec 90 en stor takk.

Hvordan har du blitt rammet av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-restriksjonene?

– Jeg har klart meg bra. Kreativt arbeid har vært utfordrende, men jeg har brukt tiden godt på strukturen i bedriften. Det å stå på en scene igjen, foran folk, føles fjernt og litt skremmende, men jeg tror det løser seg når den tid kommer. Jeg mista 40-50 konserter og opptredener eller noe sånn, i løpet av de siste halvannet årene, men mange av dem ble utsatt og dukker opp igjen i kalenderen nå.