Feber på Dunk: Velspilt melankoli

Feber er en duo bestående av Inge Bremnes og Helle Larsen. Samarbeidet mellom dem kom i stand i covidperioden gjennom Innovasjon Norge. Duoen spiller pop med hint av americana og med en akustisk grunntone.

Det er fullt på den lille klubben Dunk i Bernt Ankers gate i Oslo denne lørdagskvelden. På scenen står Feber klar for å varme publikum som kommer inn fra februarkulda.

I tillegg til Inge Bremnes på akustisk gitar og vokal og Helle Larsen på vokal, har Feber med seg trommis og bassist samt produsent Bendik Brænne på keys. I tillegg får de hjelp på cello og el-piano på enkeltlåter.

Behov for voksenhjelp

Hvis du ikke har hørt debutalbumet til Feber, Can I Get Some Adult Supervision?, bør du gjøre det. Det er et nydelig album hvor basisen ofte er det akustiske gitarspillet til Bremnes og vokalen/harmoniene til Helle Larsen og Bremnes. I tillegg har produsent Bendik Brænne lagd et lydbilde som er særs vellydende.

De starter konserten med åpningslåten fra albumet. «Elephants» er en strålende inngang til både plate og konsert. Den gir meg assosiasjoner til norske Kings of Convenience og islandske Ásgeir sånn i starten. Inge Bremnes fine fingerspill og relativt lyse stemme starter det hele, før bass, trommer og Helle Larsens vokalprakt kommer til sin rett.

Etter den første låten forklarer Inge Bremnes hvorfor plata heter Can I Get Some Adult Supervision? Både Bremnes og Larsen har passert 30, og da er man på et sted i livet der man føler at man burde fikse voksenlivet. Likevel føler de for voksenhjelp og veiledning, en følelse jeg vil tro de ikke er alene om å ha.

Gode hjelpere

Jeg sa at Feber får hjelp av andre enn bandet, og en av disse hjelperne er cellisten Kaja Fjellberg Pettersen. Fjellberg Pettersen sitt cellospill er med på å løfte låtene hun er med på i sterk grad. Det låter rett og slett fantastisk når hun spiller sammen med resten av bandet.

På «Rumbling Through the Wheats» får de assistanse på el-piano av Adrian Danielsen. Det er en låt som skiller seg ut fra de andre i og med at den er pianobasert. Danielsen viser seg å være en virtous på tangentene, i en låt som er luftig samtidig som den er dvelende.

Rytmeseksjonen ligger stødig og godt i bakgrunnen. De bygger fine lydlige skjelett og bidrar godt til soundet til bandet. I tillegg er lyden veldig god i det intime klubblokalet Dunk.

To nye låter

I «Back in a Minute» har bandet en låt med stort radio- og hitpotensiale. Det er en særdeles fengende, uptempo poplåt hvor publikum blir med på refrenget. Denne låten er også en kontrast til flere av låtene til Feber. De har ofte en melankolsk undertone, eller som Inge Bremnes sier med glimt i øyet: «Denne låten er også trasig, men den går litt fortere enn den forrige.»

Bandet spiller også to låter som ikke er på plata, «Don’t Get Me Wrong» og «Maybe Today.» De har lovet at det kommer flere utgivelser, så da stoler vi på det. Bandet avslutter med den fine, rolige «Hollow, » som for øvrig også er siste låt på albumet.

Bandet spiller i en time, men det føles ikke så lenge. Publikum er fornøyde, bandet er fornøyde og det prosjektet som Helle Larsen og Inge Bremnes er i gang med har virkelig livets rett. De bør stå på opptil flere festivalplakater til sommeren, spør du meg.

PS. disharmoni tok en prat med Larsen og Bremnes før konserten. Intervju kommer etter hvert.

Fotogalleri: Ådne Evjen