– Altså takk Allah for radio og MTV! Hjemme hos oss var det ikke mye musikklytting det gikk i, av og til kunne pappa sette på indisk og pakistansk musikk, old school-greier, gjerne litt poetisk, og ganske ofte sanger om kjærlighet. Jeg digger selvsagt det, men gjennom radio og nettopp MTV fikk jeg høre på annen type musikk også, forklarer Namra Beatrix Saleem som sammen med Sarah Christin Calvert utgjør FLTY BRGR GRL som fredag slapp debutalbumet Love You Forever på eget plateselskap. Lørdag kan du se de i Jakobs Hage i Oslo i forbindelse med Torggatafest og 23.oktober spiller de på Sub Scene.
En av høstens friskeste norske indiepopdebuter er det definitivt. Svært fengende, gøyale låter som sammenføyer sommerlig garasjepop med 1980-talls popkitsch der creepy og kul møter det elskverdig honningsøte.
FLTY BRGR GRL står for snedig, drømmende indiepop som er ganske rufsete og løs i formen. Love You Forever besitter energien fra punk eller garasjepop. Samtidig er det veldig melodisk og dansbart. Dette er musikk du også gjerne vil høre på radio. Skakt og stødig om du vil. Musikken er søt og sjarmerende med fine vokalharmonier, men også spekket med brodd eller selvinnsikt. Tilsynelatende naiv og enkel eller direkte i sin åpenhjertige form, men også livsbejaende eller småskummel, eventuelt creepy. Fuzz, styggvakre effekter eller tankevekkende avsløringer underveis i tekstene gjør det alt annet en glatt, tross kandiserte refreng.
Kan dere først fortelle litt om bakgrunnen for bandnavnet og om forholdet til burgere?
Beatrix: – Jeg starta prosjektet etter en eksistensiell krise som fikk meg til å reise helt alene til Los Angeles. På min siste dag der endte jeg opp på en In-N-Out burgersjappe. Jeg hadde egentlig ingen planer om å starte noe nytt bandprosjekt, men mens jeg satt der og stirra på den saftige, fettete og skitne burgeren min, tok jeg meg selv i å føle meg som en “filthy burger girl”. Navnet kom liksom bare til meg, og der og da visste jeg at jeg måtte starte et band og at det skulle hete nettopp FLTY BRGR GRL. Jeg spurte Sarah, som jeg møtte på en sommerleir, og som jeg hadde bondet med over kjærlighetshistorier, om hun ville være med, og heldigvis sa hun ja!
Sarah: – Vi elsker burgere og føler at dette er matretten som fanger rock-essensen best, i hvert fall en god burger som klarer å kombinere både det salte og det syrlige, det softe med det crunchye og det søte med det spicye!
Hvilket forhold har dere til Burger Records og bandene som var signet der?
Beatrix: – Det er interessant at du spør om akkurat det! Vi hadde jo lyst til å bli signet hos dem! Vi oppdaget nemlig Burger Records da vi litt for tidlig i prosjektet begynte å tenke på labels. Burger Records virka fett, og så overtroisk som jeg er tenkte jeg at siden de også het noe med burger – at det var meant to be.
Sarah: – Ja, vi sendte dem til og med post, et sjarmerende kjærlighetsbrev og en burger-minnepinne med noen låter. I en periode fulgte de oss på Instagram, noe vi ble litt starstruck over. Men de svarte aldri på brevet vårt.
Beatrix: – Og bra er det! For senere skulle det vise seg at de var creeps. Det dukket opp anklager om seksuelle overgrep og flere av bandene deres var involverte, og det virket ikke som om Burger Records tok særlig ansvar for det. Nei, vi er så lettet over at det samarbeidet ikke skjedde. Ærlig, vi vil ikke ha noe med de folka å gjøre!
Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?
Sarah: – Musikk har alltid vært en slags escape for oss begge igjennom oppveksten, som lot oss drømme, føle og utforske nye sider ved oss selv. Musikken vi lyttet til viste oss at det fantes tøffe damer som spilte i band og som turte å bryte med normene. Vi begge så opp til musikerne som vi lyttet til og drømte om å få en mulighet til å kunne uttrykke oss gjennom musikken. Jeg begynte å spille musikk i en ganske tidlig alder, fordi det var et veldig bra musikktilbud der jeg vokste opp. Mens Beatrix begynte å spille da hun var eldre, selv om hun alltid har hatt et ønske om å spille.
Beatrix: – Ja, der jeg vokste opp var det liksom ikke noen musikktilbud, i hvert fall ikke som jeg visste om. Jeg hadde heller ingen rollemodeller, du vet, noen som så ut som meg og som spilte i rockeband. Jeg trodde ikke det var en mulighet eller realistisk at jeg skulle kunne drive med musikk, så det tok litt tid før jeg skjønte; «men faen, det kan jeg jo! Who’s to say I can’t?».
Hvilken musikk var dere omgitt av i oppveksten?
Beatrix: – Altså takk Allah for radio og MTV! Hjemme hos oss var det ikke mye musikklytting det gikk i, av og til kunne pappa sette på indisk og pakistansk musikk, old school greier, gjerne litt poetisk, og ganske ofte sanger om kjærlighet. Jeg digger selvsagt det, men gjennom radio og nettopp MTV fikk jeg høre på annen type musikk også. Som for eksempel No Doubt, som var første gang jeg kan huske at jeg så et band med en kvinnelig frontfigur. Jeg husker enda musikkvideoen deres til Don’t Speak. Også var det også kult å se at han ene duden i bandet hadde indisk bakgrunn.
Sarah: – Begge har hørt mye musikk i oppveksten som har betydd mye for oss. Første artisten vi oppdaget og der vi tenkte sånn «wow kule damer kan spille i band» er jo Gwen Stefani som Beatrix nevner. Senere oppdaget vi Riot grrrl. Jeg tror også min storebror har vært med på å forme mye av musikken som jeg hørte på da jeg vokste opp. Hver jul pleide han å kjøre CD-er til meg i ulike sjangre. Alt fra jazz, pop og hip hop til punk og støyrock. Ett år fikk jeg en konsertvideo av The White Stripes, og etter det ville jeg bare spille trommer som Meg White. Ellers er det ikke til å unngå at vi har vokst opp med å høre på Absolute Music-CD-ene som alle andre 90s kids.
Når begynte dere selv å synge og spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?
Sarah: – Jeg har sunget og spilt musikk så lenge jeg kan huske, og takket være musikktilbud i nærområdet fikk jeg prøvd ut litt forskjellige instrumenter. Det er gjennom musikken jeg føler at jeg kan være mest meg selv. Når jeg spiller føler jeg meg fri og leken. Gjennom musikken kan man utrykke seg på så mange forskjellige måter!
Beatrix : – Ouff, enig! Akkurat synging begynte jeg faktisk først med i FLTY BRGR GRL, det er også i dette prosjektet jeg for første gang har komponert og arrangert musikk, sånn skikkelig. Før det hadde bare spilt instrumenter og koret. Jeg liker å kunne uttrykke meg selv på den måten, og jeg elsker å skrive tekstene. Av og til kan jeg blir overraska over hvilke tanker og følelser som kan komme ut. Det kan være ting som jeg ikke var bevisst over en gang. Som for eksempel i «Crazy» fra albumet hvor en hjertesorg jeg trodde jeg var over, viste seg å ha mer påvirkning på meg enn jeg trodde, sikkert fordi jeg bare hadde undertrykt de følelsene. Men i musikken kommer alt ut!
Hva er de viktigste inspirasjonskildene i eller for skapelsesprosessen deres?
Beatrix: – Vi er veldig inspirert av alle crushene vi har hatt, og siden ideen oppstod i California er det nok også en viktig inspirasjon. Musikalsk sett henter vi også masse inspo fra pønk og riot grrrls – selv om det vi lager er mer indie, pop og garasje. Men vi tar liksom med oss attituden og DIY-ånden fra pønk.
Sarah: – Vi digger Poly Styrene og Kathleen Hanna og riot grrrl-bevegelsen lærte oss at man ikke trenger å være «pen og perfekt» – at man kan bryte regler, gi litt mer faen og leke med musikken.
Hvorfor indiepop?
Sarah: – Vi synes selv at man også kan spotte noen punk-elementer i musikken vår, men det at musikken vår skulle bli så dreamy er bare noe som falt seg naturlig fra starten av. Da jeg ble spurt om å være med og fikk høre den første skissen til låta «Be My Boy» – som på det tidspunktet bare var bassen og Beatrix sin vokal – ikke minst fikk høre hennes visjon – følte jeg at drømmende gitarer med litt klang var det låten trengte og at det måtte være flere lag av dem for å skape en magisk stemning.
Beatrix: – Jeg startet jo insta-kontoen vår før jeg begynte å skrive på den aller første låten, og kontoen endte opp med å bli et slags moodboard for det som FLTY BRGR GRL senere skulle bli. Det er kanskje litt rart at vi hadde en så klar tanke fra starten av, men vi ville at musikken vår skulle fange følelsen jeg hadde da jeg var i USA. Vi visste at det måtte være lekent, beachy og litt cute, liksom. Så da ble det indie pop, da.
Hva betyr D.I.Y og gjør-det-selv-mentalitet for dere?
Beatrix: – Hele dette prosjektet har vært veldig DIY for oss, vi har ikke noe label eller plateselskap bak oss og har gjort mye selv, med hjelp fra gode venner og familie selvsagt! Av og til kan jo det være slitsomt selvsagt, fordi ideelt sett skulle man jo bare ha fokusert på å lage musikken, men det gir oss også mye mer kontroll over hva vi vill formidle, og hvordan vi gjør det. Akkurat det er en styrke og en stor frihet!
Hvordan vil dere si at FLTY BRGR GRL skiller seg med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming i forhold til andre prosjekter dere er eller har vært aktive i som Level & Tyson, Calvert, og hva har dere tatt med fra de andre prosjektene og hit?
Sarah: – Vi har tatt med erfaringer fra både skriving, produsering, og livespilling fra de andre prosjektene, men i FBG gjorde vi ting litt omvendt. Vi begynte med navnet, instakontoen og fargen rosa. En farge som preger prosjektet visuelt, og som vi også inspireres masse av. Vi visste veldig tydelig hva dette prosjektet skulle være og hva vi ønsker å formidle. Det har vært utrolig spennende å jobbe med et prosjekt på denne måten. Som bandkollegaer utfyller vi hverandre veldig og vi blir inspirert av hverandre. Jeg vil si at vi er et dream team <3
Beatrix: – Njååå, det er vi så absolutt!
Kan dere si litt om hverandres musikalske styrke og rolle i FLTY BRGR GRL?
Beatrix: – Sarah spiller gitar og gjør backing vocals. Ofte begynner vi med en skisse jeg har laget med bass og vokal, også legger Sarah på sine gitarer og koringer. Det er når hun legger på de at låtene virkelig kommer til live. Jeg pleier ofte å si at hun legger på magien. Sarah er min ride-or-die-chick og passer på meg når jeg trenger å bli tatt vare på. Det å spille med sin bestis er det beste som har skjedd meg!
Sarah: – Beatrix spiller bass og synger, hun står for sangstekstene og skissene til låtene. Beatrix er mitt låtskriver-forbilde og også et forbilde sånn generelt. Jeg elsker den dama. Hun er så dyktig til å få skrevet alle de creepye, sukkersøte kjærlighetsfrustrasjonene som vi begge har følt på. Hun har så mange talenter at det er sånn at man lurer på om hun egentlig superwoman. Så tenker ofte at jeg er verdens heldigste dame som får jobbe med Beatrix.
Beatrix: – Herregud, så cute! Jeg elsker deg og! Wæææ, nå er vi skikkelig klissete!
Si litt om det musikalske samarbeidet dere i mellom og om forskjellen mellom enheten FLTY BRGR GRL i øvingslokalet, live og i studio og om de andre musikerne som er og har vært med å bidra.
Sarah: – Beatrix lager som nevnt skisser som blir et slags rammeverk som vi jobber utfra. I studio har vi vært så heldige at vi har fått jobbe med produsent Richard Noir som Beatrix spilte i Level & Tyson med. Han er også en utrolig dyktig trommis, og har lagt på den fantastiske trommene våre. Live har vi med vennene våre Ragnhild Nelvik Bruseth på trommer, Abdi Baisa på bass og Marcus Calvert, min lillebror, på gitar. Vi elsker å spille med bandet og er heldig som får spille med så kule og flinke musikere!
Fortell litt om bakgrunnen for albumtittelen «Love You Forever» og hva dere ville artikulere med den.
Beatrix: – Låtene våre handler om forelskelser, det å like noen altfor mye, hjertesorg og ikke minst ubesvart kjærlighet. Og alle låtene i albumet er inspirert av ulike crusher.
Sarah: – Vi liker å si at låtene våre er søte og creepye. Vi synes det er veldig gøy og litt sårt med hvordan noe man gjør kan være søtt om personen man crusher på liker en tilbake, men creepy og stalkerish hvis personen ikke liker en tilbake. Som for eksempel det å lukte på håret til en, eller å være utenfor kåken til noen og sende meldingen «lol, jeg kan se deg i vinduet».
Beatrix: – Og det samme er det jo med tittelen «Love You Forever» også, for en sykt fin og stor kjærlighetserklæring til noen man er forelska i, hvis hen er like forelska tilbake. Men sååå i grensenland hvis kjærligheten ikke er besvart!
Kjærlighet i alle mulige former er et gjennomgående tema på albumet. Fortell litt om fascinasjonen og frustrasjonen ved dette emnet og effekten av å sette ord på dette.
Beatrix: – Jeg elsker kjærlighet og alt som kommer med det, jeg har vært opphengt i det siden jeg var liten. Noen ganger føler jeg at det er det eneste jeg tenker på, og det er også det temaet Sarah og jeg snakket mest om da vi først ble kjent med hverandre. Dette kommer til å høres rart ut, men jeg elsker til og med breakups – ikke det at jeg liker å få hjertet mitt knust – men jeg blir bare fascinert over alt som kan skje etter et brudd. Det er akkurat som om man blir et åpent sår – som igjen gjør at man kan få et helt nytt perspektiv på ting. Jeg vet ikke om jeg noen gang hadde våget å reise helt alene til USA så spontant som jeg gjorde hvis ikke det hadde vært for nettopp hjertesorg. Det å kunne uttrykke alt dette gjennom musikk er befriende og på en rar måte kan det også være terapeutisk, uten å høres for hippie ut.
Jeg har nå samlet litt stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan si om Flty Brgr Grl eller «Love You Forever»:
Best Coast
– Best Coast er veldig beachy, sommerlig og tekstene minner om søte tenåringsdagboksnotater, så Best Coast var tidlig en inspirasjon. Særlig mtp. tekstskriving. Det kunne liksom være søt og naivt og litt sårt.
Beach Bunny
– Egentlig et band vi oppdaga nylig, av en eller annen grunn vil alltid journalister vite hvem man høres ut som – når vi fant Beach Bunny tenkte vi at hvis man liker Beach Bunny så liker man sikkert FLTY BRGR GRL også. Vi har nevnt dem som en inspirasjon – men vi hadde enkli allerede laga låtene når vi oppdaga dem. Men ja – vi liker at de også er beachy og litt surfete på en måte.
Julie Ruin/Le Tigre/Bikini Kill/ Kathleen Hanna
– På mange måter de som inspirerte særlig Beatrix til å i det hele tatt innse at musikk var noe hun også kunne gjøre, at man ikke trengte å være perfekt. Vi liker jo godt det styggfine og art by accidents – i musikken vår kan man også høre dissonanser. Vi liker ikke å følge musikkreglene, regler er til for å brytes. Og av og til kan man gjøre en feil – som blir det vakreste ever.
Habibi
– Et band vi kunne sett for oss turnere med, veldig usa, sommerlig, lekent.
Peach Kelli Pop
– Samme her i grunn. Lekent og fint.
Veps
– Digger Veps – vi har spilt på samme event som dem og øver i samme lokale.
Berlin – Take My Breath Away
– En av de beste kjærlighetslåtene ever – vi ble spurt om å gjøre en cover av en blogg, og måtte selvsagt gjøre en remake av denne – sette vårt FBG preg på det.
Bubblegum pop
– Deler av musikken vår er jo veldig sukkersøt, så bubblegum pop er cute og passende, men vi har jo også mange andre elementer som gjøre at det ikke blir for søtt.
1960’s girl group
– Bassen henter nok my 60-talls-inspo, men vi henter også mye kitchs fra 80-tallet, både i musikken og visuelt. Musikalsk sett er låta vår «Slowdance» et godt eksempel på det.
Garasjepop
– Det å sette seg selv i sjanger er det vanskeligste å gjøre, men første gang noen kalte musikken vår for garasje pop føltes det veldig riktig! Musikken vår har noen pop elementer – det er fengende og cute, men så har det også råheten og energien fra garasje.
Lo-fi
– Grunnen til at vi gjerne sier at musikken vår er lo-fi, er nok fordi folk forventer at det skal være enda cleanere og bare dreamy og litt støyete hvis man sier indiepop. Men vi er ikke clean – det er noe også av grunnen til at vi valgte Richard Noir som produsent. Han skjønner greia – at lydbildet ikke skal være rent og pent. Han deler også syn på det styggfine og det uperfekte.
Kitsch pop
– 80-tallet, som vi nevnte her.
Beach pop
Sarah: – Tror musikken våres hadde vært perfekt soundtrack til en ung Cali surfer som akkurat har fanget tidens bølge og i det han går opp av vannet spiller » no more» høyt på stranden mens en dame med rosa hår skater forbi.
Drømmepop
Sarah: – Låtene våres er drømmende og målet er å skape en verden der det føles som å sveve på en rosa sky. Jeg er veldig glad å bruke både en chorus-pedal på gitaren som er med på skape denne stemning og en delay som er super dreamy.
riot grrrls
– Stor inspo, men man kan høre elementer av denne inspoen i låtene våre, som for eksempel i «Sweet Boy»
Fuzz
Sarah: – Elsker en god fuzz-effekt. Røffer opp sangen med en gang og fuzz-pedalen min gir akkurat riktig mengde filth til låtene og prosjektet.
Søte harmonier
– Vi føler at stemmene våre passer veldig godt sammen, og vi liker veldig godt å bruke harmonier særlig i refrengene.
Naiv/enkel
– Tekstene våre. Vi føler det gjør det mer ekte, upompøst og at det på en måte kommer rett fra hjertet. Det er veldig sjelden at Beatrix skriver masse om tekstene masse etter at hun først har sunget dem og skrevet dem ned.
Skummel/creepy
– Dissonansene bidrar til dette, men også tekstene. F. eks. «I’ll love you forever. I will make it so» fra «Sweet Boy».
Forelskelse/crush
– Alle låtene i albumet er inspirert av ekte crushes.
Ubesvart kjærlighet
– Det er det Beatrix har mest erfaring med, og henter mye erfaring fra. Vi liker å røre det sårbare på en litt gøy og leken måte. Vil at folk skal høre musikken vår mens de stalker crushen sin på instagram typ.
Forhold som ikke er bra for en
– Låtene rører jo bort dette med besettelsen og kanskje at besettelsen i seg selv er det som ikke er bra for en. Men No More for eksempel handler jo om å prøve å motstå noen – og det å prøve å motstå noen gjør ting ofte enda vanskeligere. Det blir som forbudt frukt, man får bare mer lyst på det.
Fornektelse
– Sweet Boy – Det å innse sannheten gjør vondt, så da holder man fast ved forelskelsen.
Lengsel
– «Duet». Den handler jo om to personer som lengter etter hverandre men ikke tør og si det. Ofte når man er forelska i noen kan man også bli usikker, usikker på seg selv og usikker på om den andre personen liker en eller ikke – og i et sånt forhold hvor to personer liker hverandre men ikke tør å si det – kan usikkerheten vokse – og kanskje blir det det som tilslutt saboterer for noe som kunne blitt noe, og noe som kunne blitt noe skikkelig fint ikke minst.
Rosa
– Fargen er søt og blir gjerne forbundet med noe feminint og dermed svakt. Men femininitet er ikke svakhet, men en styrke. For oss er fargen rosa en sterk farge, pønkete på et vis, den symboliserer også forelskelse for oss, en lekenhet og sommerlighet.
Leken
– Vi liker å eksperimentere med låtene. Med leken og spretten bass som for eksempel i «Be My Bo»y. Når Sarah har lagt på gitarene har hun tenkt at skulle lage en enkel og fengende melodi som skulle repeteres. Nesten litt sånn barnslig vibe, spesielt med den tostemte melodien.
Dere har også laget noen fine videoer. Fortell litt om innspillingen av disse, regissørene som dere har samarbeidet med og låtene som dere har valgt å gjøre video av
Sweet Boy
Regissør og edit: FBG Cinematograf og co regissør: Marcus Calvert Color gradering: Rich Elson
– Musikkvideoen er tematisk inspirert av Brandys “The Boy Is Mine” som handler om to damer som er forelska i samme person. Videoen er rosa, drømmende og tar for seg en gøy pysjamasfest som sakte men sikkert tar en kjip vending. Marcus filmet, og hjalp til med regissering, han er en person vi føler oss veldig komfortabel med. Men det gøyeste av alt er jo at vi faktisk overnatta der i de samme pysjamasene vi hadde på oss etter videoinnspillingen var ferdig.
No More
Cinematograf: Marcus Calvert Film edit: Eirik Kristiansen Jåsund Color gradering: Rich Elson
– Med No More samarbeidet vi også tett med Marcus. Vi ville lage en quirky dead pan musikkvideo som kunne stå i kontrast til alle de ville følelsene som gjemmer seg i underflaten. Også ville vi snike inn litt skating fordi vi føler at låta passer perfekt til å gjøre kule skate triks.
Slowdance
Regissør: Sofie Søndervik Sæther Cinematograf: Sofie Søndervik Sæther og Andrea Søndervik Film edit: Sofie Søndervik Sæther
– I «Slowdance» slo vi oss sammen med regissør Sofie Søndervik Sæther for å utforske hvordan det å møte en ny person kan få en til å oppdage nye sider ved seg selv. Musikkvideoen er et rosa og drømmende ball med et snev av Transilvania, og tar for seg temaer som kjærlighet, forelskelse og dødelig besettelse.
Be My Boy
Regissører: Roza Taslimi Cinematograf: Lene Johansen Film edit: Lene Johansen Fargelegging: Lene Johansen Casting: Roza Taslimi Skuespillere: Jessica Angela Holmesland & Øyvind Aase Fluge
– «Be My Boy» var et kjempefint samarbeid med regissør Roza Taslimi og Lene Johansen. Dette var vår første singel og vi ville gjerne fange både det romantiske, besettelseselementet og et kanskje litt forvridd syn på forelskelsen.
Richard Noir har produsert «Love You Forever» Fortell litt om det valget og om hvordan han har vært å jobbe med.
– Richard Noir er en helt fantastisk produsent, artist og trommeslager. Vi ville gjerne at albumet skulle være rått og med et levende lydbilde. Vår største skrekk er jo at noen skal produsere i hjel låtene våre, ta bort det styggfine og at lydbildet ender opp med å bli for rent og generisk, men vi visste at det ikke var fare for det med Richard. Han skjønner greia.
Samra Avdagic står for coverkunsten. Fortell litt om henne og om illustrasjonene som dere har valgt å benytte og om forholdet mellom musikk og kunst.
– Vi digger Samra og hun er en av våre favoritter når det kommer til illustrasjon. Generelt har vi vært opptatt av å jobbe sammen med ikke bare flinke folk, men også bra folk, og hun er definitivt en av dem. Illustrasjonene hennes er søte, lekne og sjarmerende – og det passer veldig bra med musikken vår.
Dere har valgt å gi ut albumet selv på deres egen label. Fortell litt om det valget og om samarbeidet med Diger Distro som distribuerer albumet.
– Vi har jo vært inne på dette med DIY tidligere, og det har jo bydd på noen utfordringer, men utfordringer som vi har vokst på. Det er jo nesten sånn at vi kunne ha starta et label selv nå, men damn det er hardt arbeid! Derfor var vi veldig glade for da Diger Distro kom inn i bildet. De har vært helt fantastiske å jobbe med, vi har hatt muligheten til å kaste ball med den gjengen der, og samtidig er det kjekt at noen har troen på oss på den måten som de har hatt. Ikke minst er det utrolig deilig å ikke måtte tenke på hvordan vi skal sende vinylene våre til utlandet, og ikke måtte forholde seg til masse pappesker og pakking, så banalt som det høres ut.
Kan Namra til slutt velge fem låter som har inspirert henne som sanger, fem som musiker og fem som låtskriver og si litt om hva hun har fått ut av disse låtene. Og kan Sarah så velge ti låter som har vært viktige for hennes musikalske dannelse.
BEATRIX SINE 5 LÅTER:
Best Coast – Boyfriend
– Låten føles som dagboksnotatene til en 14 år gammel forelska jente, og det har inspirert meg masse tekstmessig.
X-Ray Spex – Oh Bondage! Up Yours!
– Poly Styrene var kanskje den første artisten som jeg følte jeg kunne se litt av meg selv i, og det er så mye attitude i denne låta! Det har jeg tatt med meg.
ESG – My Love For You
– Låta er veldig bass og trommedrevet, og som bassist har jeg alltid følt at bassen aldri helt får den oppmerksomheten den fortjener. Jeg liker det også når en god basslinje repeteres. Derfor har det også blitt sånn at nesten hver gang vi skal lage en låt, så begynner jeg med bassen først.
Chicks On Speed – We Don’t Play Guitars
– Altså, veldig ulik musikk fra våres, men det er gøyalt og lekent og de gir faen, og akkurat det har inspirert meg på så mange måter.
Nice As Fuck – Angel
– Det er fengende, lo-fi og veldig kul bass.
– Må utenom dette bare nevne Kathleen Hanna og egentlig alle hennes musikalske prosjekter. Som f. eks. The Julie Ruin og låta «Just My Kind».
SARAH SINE 5 LÅTER:
My Bloody Valentine – Come in Alone
– Dreamy lydbilde, med deilige fuzz-gitarer. Vet ikke hva det er med denne sangen, men det kiler i hjertet hver gang jeg hører på den.
Patti Smith – Gloria: In Excelsis Deo
– Jeg var 15 år, jobbet på en platebutikk og jeg kjøpte Horses. Patti Smiths råskap i tekstene og i musikken traff meg. Hun har lenge vært et stort forbilde og idol for meg musikalsk.
St. Vincent- Cheerleader
– St. Vincent er et av mine største girl crush. Jeg synes «Cheerleader» er en morsom og leken sang.
Motorpsycho – Go To California
– Motorpsycho er ikke redde for å teste ut nye ting og leker seg med musikken. Denne sangen er spesielt grovy og jeg elsker den rytmiske gitaren og harmoniene på koringene er super sweet, får veldig Beach Boys-vibes av det.
…And you will Know Us by the Trail of Dead – Will you smile Again for ME
– Denne sangen er melodiøs og tung. Og jeg tror det er var etter jeg hørte denne sangen at jeg fikk lyst til å spille el gitar i et rockeband.
Vær den første til å kommentere