Friskt, gammelt nytt fra Michael Krohn

Vurdering

Michael Krohn – Psycho: 4/6

Michael Krohn spiller inn det beste fra Micky Faust på nytt

Legenden og frontfiguren i Raga Rockers har brukt coronatiden til å lage ny musikk.

Men helt nytt er det ikke. Denne plata er en nyinnspilling av deler av en trippel-CD Krohn ga ut under pseudonymet Micky Faust på starten av 90-tallet.  Kanskje like greit at det kommer en nyinnspilling, for originalen har jeg ikke sett siden en bruktplatesjappe like før milleniumet.

Røffere enn normalt

Musikalsk trår ikke Michael Krohn i veldig ukjent mark. Det mest uvante er at han synger på engelsk og om en seriemorder. Stilen er ganske lik Raga Rockers, men Psycho er røffere og tøffere enn normalt. Spesielt gitarlyden er råere. Det minner tidvis om stonerrock, tidvis om punk.

Den litt hardere stilen kler musikken. Det hører vi fra første strofe av åpningslåta. «Survival Of The Fittest» innledes med et tøft, hardt og rått riff. Dessverre virker det som at lyden av vokalen lider når alt skal være så punkete. På andrelåta «City Of Fun» mangler vokalen fylde, og det høres ut som at Krohn sliter med å henge med. Det er litt bakpå og anstrengt. Utover i plata får jeg mer og mer inntrykk av at det er miksinga, ikke vokalisten som er problemet. Vokallyden høres tidvis innestengt ut. Det er neppe meningen.

Gode låter

Noen av låtene høres ut til å være for harde og tøffe til å passe inn på platene til «Raga Rockers. «Magnet» og «Call Me» er eksempler på slike. Det er øs pøs rock’n’roll. Tøft, raskt og bredbeint. De tre neste låtene er roligere, men det er her vokalen høres best ut. Det er vel bare å innse at selv Michael Krohn drar på årene, og høres bedre ut i lavere frekvenser enn høye. De 30 år gamle låtene tar dessverre ikke hensyn til det.

Ingen av låtene er dårlige, men ingen av de andre låtene klarer helt å måle seg med «Ride On». Låta var med på en CD som fulgte med Rock Furore i 1992. Derfor er sangen kjent for mange gamle rockere. En messende Krohn over et tøft riff. Det er alt som skal til for at denne låta for meg er en klassiker. «Pearly Gate» er en ganske typisk Raga-låt, om en litt røff i kantene. Rask og vill låt med call-response-refreng.

Den korte plata avsluttes med «Shit Happens». Låta har gitt navn Raga Rockers’ plate fra 2010. Den kunne nok ha passet inn på de fleste plater av bandet, men er etter det jeg har fått med meg ikke gitt ut på norsk. En grei rockelåt avslutter et hyggelig gjenhør med gamle låter. Det er kanskje litt trist, men for min del trekker vokalen ned helhetsinntrykket så mye ned at resultatet bare blir helt greit, selv med sterke låter.