Fullt fyrverkeri fra The Dogs og Ricochets på Rockefeller

Når to av landets beste liveband de siste 20 årene slår hodene sammen så forventer man fyrverkeri. Det ble ikke spart på fyrverkeriet på Rockefeller på fredag. Publikum fikk oppleve et heltent Ricochets og et fyrrig The Dogs som rev og slet i publikum.

La oss starte denne saken med å utelukke den største selvfølgelighet: Ja, vi vet hva vi kan forvente når Ricochets og The Dogs kommer til en scene nær oss. Ryktet går langt foran disse guttene, og ingen av bandene er nykommere på scenen. Det blir energi, hjerte, show og sjel, i stort monn. Det er dette publikum kommer for å se, og det er det som leveres. Det er noe av det som har gjort bandene så populære landet rundt.

Ricochets + The Dogs

Noen ville kanskje stusset på sammensetningen av The Dogs og Ricochets på samme scene i og med at de leverer på forskjellige rockehyller, men bandene er tettere vevd sammen enn man kanskje tror. Kristopher Schau forklarer samarbeidet på denne måten: «Det føles som trådene samles nå. Det var Trond som kom opp med bandnavnet vårt for mange herrans år sida, i tillegg til at han blei med på en duett på den kommende skiva vår. Klart vi må dele scene på Rockefeller også.»

Ricochets først ut

Ricochets entret scenen først med «Depressive Side of Town», «Come Around Over» og “Pick Up the Phone” før de hentet frem en klassiker fra Slo-Mo Suicide-skiva; «You’re Gonna Get it Up The Ass». I front er Trond en energisk og karismatisk vokalist, og han lever godt opp til renomméet sitt som «en av norges flotteste stemmer».

Trond konstaterer at «Det er mange Turboneger- og the Dogs-fans her…» med hentydning til t-skjortene han kunne skimte på første rad. Han spør publikum om det også er noen Ricochets-fans der og responsen tydet på at også de hadde møtt opp i stort monn. Publikum var unisone og høylytte – her var det mye kjærlighet å hente.

Nytt album til høsten

Nesten midtveis i settet byr Ricochets på en flunkende ny låt ved navn «Shooting Star». Låten er en sint rockelåt med flott koring og energisk refreng. Ofte opplever man at publikum er avventende til sanger de ikke kjenner til, men det virket som at publikum satte stor pris på den nye låten. Stemningen ble ikke mindre når Trond kunne fortelle at et nytt Ricochets-album er på plass til høsten.

The Ghost of Our Love

Ricochets serverer alle låtene de er meste kjente for som perler på en snor; «Bad Behavior», «Cheater at Heart», «Slo-Mo Suicide», og som seg hør og bør avsluttes settet med «The Ghost of Our Love». Bandet virker heltente på scenen og mye kan tyde på at vi har mye god rock å glede oss til fra guttene i tiden fremover.

Pause

Så fort Ricochets har forlatt scenen trekkes et sceneteppe opp foran scenen slik at publikum ikke kan se hva som foregår på scenen. Forventningene stiger jevnt og det er liten tvil om at publikum er klar for mer action! Når lyset på Rockefeller slukkes og det er klart for the Dogs beholdes sceneteppet på plass. Bak setter sirenene i gang og røde lys projiserer silhuettene fra guttene opp på det (en gang) hvite teppet.

Sirkusdirektør Schau

Når teppet faller står Kristopher på monitorene med hendene i været og bandet begynner å spille «And Pain Says Nothing». La det ikke være tvil; Kristopher styrer dette rockemonsteret og publikum med fast hånd, og det tar ikke lang tid før han surfer rundt på publikum i salen. Både band og tilskuere er ekstatiske!

Pyro for alle penga!

Når det er tid for klassikeren «Let’s Start a Riot» går pyrobombene av så det runger i hele salen. Til og med bandet skvatt av hvor kraftig denne effekten var. På refrenget kliner de til med flammer som står opp fra scenekanten. Det varmer godt, det er det ingen tvil om. Effekten på publikum er ikke til å ta feil av.

Det skjer mye når denne gjengen er på scenen, og idet Kristopher ytrer ordene «I’ve got two empty bottles and a packet of smokes» fra “Melt” faller det svarte bakteppet med hvit the Dogs-logo ned og erstattes av et nytt rødt bakteppe med svart the Dogs-logo. Det er et enkelt, men tøft grep.

Gnistfoss

På “Why is the flesh so strong” er Kristopher ute blant publikum under en enslig lyspære før han på til siste refreng er tilbake på scenen. En foss av gnister fyker ned fra taket og nærmest drukner bandet i det.  Tilskuerne elsker det – bandet har ikke spart på noe. Det er såpass heftig at Kristopher til og med må slukke en liten brann før neste låt.

Som seg hør og bør i denne anledningen kommer Trond tilbake på scenen for duetten «Whispered Apologies». Om mulig så fremfører både band og vokalister denne låten enda bedre enn på platen. Det er fantastisk skue!

Hellige Rockefeller

Så er det endelig tid for the Dogs å påta seg oppgaven med å skape hellig grunn på Rockefeller – og det gjør de med låten «Where the Man Beast Crawls». Kristopher splitter opp publikum før han går ut blant de og setter seg på kne mens han messer «Let’s get down on our knees and pray..». Publikum gjør som han befaler. Det hele eksploderer med ordene «We’re closer to the devil this way», mens alle hopper opp og ned. Det er hett, svett og ganske så elektrisk.

OSLO

Settet avsluttes med «OSLO» som byr på både flammer og gnister fra galleriet. Når bakteppet faller ned avdukes Henrik Odde Gustavsen (trommer) på en høyde bak bandet med 4 lysende stortrommer – en for hver bokstav i «OSLO». Publikum har rocket, danset og noen har også vært veldig delaktige i moshpiten.

Kjærlighet og respekt

Guttene avslutter og skynder seg rett bort til merch-bordet for å møte fans, venner og kjære. Dette er noe jeg alltid tar med meg fra the Dogs; bandet er så uanstrengte, takknemlige, hengivende og viser ingen tegn til nykker. Den kjærligheten de viser til hverandre med klemmer og humor gjennom hver konsert, viser de også til sine fans. Her har mange artister mye å lære fra denne gjengen.

Avslutningsvis må jeg nesten si det slik at hvis man ikke lot seg underholde av disse bandene denne kvelden, da lurer jeg fælt på hva som skal til. Dette er Entertainment med stor E!

PS. Anmeldelser gjelder konserten 01.04.2022