Highasakite: Utenomjordisk, mørkt, og veldig, veldig vakkert

Forrige album, Uranium Heart, var Highasakite på sitt roligste og mest beherska. Det de nå kommer ut av lockdown med følger på ingen måte den trenden. Kompromissløse Mother redefinerer ikke bare Highasakite, men potensielt også popsjangeren.

Vurdering

Highasakite – Mother: 6/6

Jeg anbefaler på det sterkeste at du lytter til denne skiva på følgende måte: Sett av 42 minutter, sett deg godt til rette på et sted der du kan zone ut, ta på (aller helst) lydtett headset og hør fra start til slutt.

Som vokalist Ingrid Helene Håvik selv sier, «Mother er større enn et album.» Over totalt ti spor tar den oss gjennom syklusen i et kjærlighetsforhold, diskré delt inn i tre akter; fødselen, forfallet og fornyelsen. Hver gang du rekker å tenke at du har skjønt greia, at du vet hva du kan forvente, snur det brått om og leverer elementer som det er en fornøyelse og bli overrasket av. Spekteret er bredt, fra intens underground rave til nakne og sårbare bønner.

Ødeleggeren og skaperen

Første akt starter med låta «I just moved here,» en imøtekommende og lettfordøyelig start på fortellingen. Den tar for seg det håpefulle i en ny romanse, og gir sitrende forventning til fortsettelsen. Neste er tittelsporet, og «Mother» er i følge Håvik ikke den varme og omsorgsfulle morsfiguren, men et symbol på moderskipet hvor alt springer ut fra. «Mother» er selve fundamentet. Den nådeløse naturen til hun-tarantellen som spiser hannen. «Hun er både ødeleggeren og skaperen,» fortsetter Håvik.

Videre tar «Atomic Sparks» for seg skjørheten i en parrelasjon. Låta demonstrerer også for alvor de musikalske ambisjonene for albumet i det den eksploderer ut i et nærmest utenomjordisk mektig refreng. Vi er nå inne i andre akt av fortellingen, som fortsetter i «Keep it alive.» Her blir forholdet fremstilt som et eget levende vesen som må holdes liv i, med enkle og beskrivende linjer som «keep it alive, give it some water.»

Etter interluden «Under the same sky,» og en relativt enkel poplåt i «Love him anyway,» går vi for alvor inn i forfallet av forholdet i låtene «Tell her yourself» og «So cold.»  Det mørke og vonde får endelig et ordentlig utløp i albumets lengste spor; den ti minutter lange «Autopsy.» Her er det ikke et fnugg av sentimentalitet eller håp igjen, det er et iskaldt og kynisk bristepunkt forkledd som en trance-ekslosjon.

Et helhetlig album som utforsker ytterpunktene

Sirkelen sluttes med «Can I come home,” som er et slags svar på albumets første låt. Et ømt og hjerteskjærende ønske om å vende tilbake til det hjemmet som kun kan eksistere mellom to mennesker. Backet av mektige strykeinstrumenter og kraftige trommeslag som danser om en annen, er det vakkert nok til å fremprovosere både frysninger og tårer. Dette sporet er fornyelsen av relasjonen, som avsluttes i en slags bønn. «Can I come home, like someone new, like someone special to you?» 

Sammen med produsentene Trond Bersu og Kristoffer Bonsaksen, har de dyrket frem et album som er helhetlig samtidig som det utforsker ytterpunkter. Det hele føles kompromissløst og rykende ferskt, med partier det frister å beskrive som science fiction. Med dette har de ambisjoner om storslagene liveshow med en teatralsk tilnærming. En forlengelse av albumkonseptet, som hvis gjennomført like godt som det lover om kan bli ingenting mindre enn magisk.