Horizon Ablaze – The Weight of a Thousand Suns

Ekstremmetalbandet fra Kristiansand har gitt ut en ambisiøs og mangfoldig tredjeplate. «The Weight of a Thousand Suns» ble gitt ut den 16. februar på Leviatan/Diger.

Foto: Amund Hestsveen

Sørlandets hovedstad virker for tiden å være et arnested for interessante hybrider på metalfronten.  “Egocidal Path” av The 3rd Attempt fra desember i fjor sitter fremdeles ferskt i både minne og i hodetelefoner, og allerede før snøen har smeltet har nok et Kristiansand-basert ensemble sluppet et spennende album.

Skaperne av dette verket er Horizon Ablaze, som i 2018 ser sitt tiende år som band. Initiativet ble tatt av Stian Ruethemann (gitar) og Kevin Kvåle (trommer). Etter å ha vurdert ambisjonsnivået til «The Weight of a Thousand Suns» ble Jan Laksesvela (gitar), Aleksander Hodne (bass) og Maurice Adams (vokal) rekruttert. I tillegg har tidligere backing-vokalist André Kvebek (kjent fra bl.a. Tjalve og 1349) blitt forfremmet, og besitter nå frontmannansvaret.

Mange referansepunkter

I likhet med forgjengeren «Dødsverk» fra 2014, som utforsket sykdom som et narrativt univers, er det også her en overordnet rød tråd som gjennomsyrer albumet. Tematikken i «The Weight of a Thousand Suns» er sentrert rundt det mentale og psykiske plan. Plata tar for seg menneskers dypeste frykter og drømmer, og hver låt adresserer én egen spesifikk sinnslidelse for å utforske de plager og potensielle styrkende effekter som disse lidelsene kan påføre bæreren. Nevnte jeg at det er et ambisiøst album?

Det er ikke bare tekstene som er eksplorative av natur. Albumet er forfriskende frigjort, og gjør hele tiden uanstrengte sprang mellom stilarter og lydbilder. Fra makroperspektivet kan man nok klassifisere «The Weight of a Thousand Suns» som en avantgardistisk blackened death-plate, hvor Emperor, Akercocke, og Gojira (!) oppleves for undertegnede å være blant de sterkeste av veldig mange referansepunkter. Dette er bl.a. miksen en møter i det strålende åpningssporet Sleep Is the Brother of Death, som fusjonerer alle overnevnte i en helstøpt og herlig introduksjon til albumet.

Oppturer og nedturer

Sleep Is the Brother of Death etterfølges av Delusions of Grandeur. Låten starter med et særs fengende riff hvor Emperor-nivået er satt til 11 av 10 mulige. Litt uti låten kommer et parti med clean vokal, og i likhet med tidligere nevnte «Egocidal Path» er jeg litt ambivalent i forhold til hvor godt denne passer inn. Midtveis skrus tempoet noe ned i et parti som inneholder nærmest Killswitch Engage-aktige vibber. Den overdrevne pompøsiteten til Killswitch Engage uteblir, noe som gjør at partiet fungerer godt. Riffet gjennomgår et hamskifte, og kommer tilbake med kule kunstpauser før låten glir over i et parti med Converge-tendenser.

Etter de svært fengende og dramatiske åpningssporene gjennomgår albumet dessverre noe dødtid. Ghost of a Previous Nightmare tar ned tempoet noe, og lider under et litt uspennende refreng. Spor nummer fire, She Who Walks Upon the Sea, introduseres med et riff som sender tankene i retning Satyricons selvtitulerte plate fra 2013, som i tur følges opp med et kult versriff. Låten er bra, men den oppleves som noe repetitiv og pregløs sammenlignet med åpningssporene. Man ender dessverre opp med å miste litt interessen etter hvert.

Rikt på innhold og ideer

Interessen vender heldigvis lett tilbake når The End of a Dream klokker inn. Åpningssekvensen minner noe om et forskrudd ekteskap mellom Radiohead-klassikeren Paranoid Android og Ulver. Også denne låten har Converge-elementer, samt drypp av Akercocke og Panopticon. Generelt er låten rik på både idéer og innhold, og fremstår som et av albumets høydepunkt. En annen höjdare mot albumets slutt er My Soul Divided, en låt med mange kunstpauser og atonale ablegøyer. Låten er intens, hyperaktiv, og ikke minst variert.

«The Weight of a Thousand Suns» er et album som har satt store krav til seg selv, og man kan ikke annet enn å gratulere Horizon Ablaze med å ha klart å innfri disse. Kreativitet og kompleksitet er naturlige stikkord for denne skiva. Det er riktignok ikke et perfekt verk; selv om det langtfra er noen eksplisitt dårlige låter, er det et klart skille mellom topp- og bunnpunktene. Til syvende og sist er det likevel vanskelig å ikke varmt anbefale «The Weight of a Thousand Suns» til alle som har en forkjærlighet for eksperimentelt orientert ekstremmetall.

The Weight of a Thousand Suns: 8 / 10

Sjekk spesielt ut: Sleep Is the Brother of Death, The End of a Dream, Delusions of Grandeur

Horizon Ablaze på Facebook