Ihsahn – Ámr

Grandiost og grenseløst fra en av sortmetallens fremste adelsmenn.

Foto: Bjørn Tore Moen / Pressebilde

Ihsahn, eller som folkeregisteret kjenner ham, Vegard Sverre Tveitan, trenger neppe en lang introduksjon. Telemarkingen er en tungvekter i den internasjonalt innflytelsesrike norske black metal-scenen, og er kanskje først og fremst kjent som grunnlegger, gitarist og sanger i Emperor. Som flere vil ha fått med seg har han hatt en relativt innholdsrik solokarriere etter Emperors første oppløsning i 2001. Hans debut som Ihsahn, «The Adversary», kom ut i 2006, og «Ámr» er det sjuende albumet han har gitt ut under dette navnet.

Utenfor allfarvei

Enhver som har hørt litt på Ihsahns tidligere plater bør kunne si seg enig i at det vil være misvisende å kategorisk plassere hans verker i kategorien «black metal». Sortmetall og prog er definitivt sentrale bestanddeler, men det å oppsummere Ihsahns eksperimentelle og idérike kreasjoner innenfor etablerte genrebegreper er veldig vanskelig. Hans seneste album er definitivt ikke et unntak fra dette. Da Billy Corgan skulle definere Smashing Pumpkins’ «Adore» i 1998, valgte han ordene «Arcane Night Music». Denne fiffige formuleringen har tett og stadig dukket opp i hodet mitt i det jeg har lyttet til «Ámr».

Albumet åpner med Lend Me The Eyes Of Millennia, en låt som forøvrig også startet hans imponerende konsert på Inferno 2018. Denne dramatiske og bekmørke perlen er spenningsbyggende fra første spilte sekund, og kombinerer apokalyptiske melodier med frenetiske blastbeats. Låten etterfølges av Arcana Imperii, som er første singel fra albumet. Dette er en variert låt som har «alt», deriblant en særs velfungerende veksling mellom vokalstiler og en briljant balanse mellom aggresjon og kontemplasjon.

Illevarslende og enigmatisk

Låtene på «Ámr» er veldig varierte når det kommer til stemninger, tempo og tyngde. Platens tredje spor, Sámr, tilhører definitivt det roligere segmentet. Den har en minimalistisk og skjør kjerne som smaker litt av Depeche Mode. Dette brytes dog når soloen inntreffer, og vi blir servert det som må være et av de mest David Gilmour-aktige øyeblikkene i norsk musikk så langt i år. Sámr etterfølges av One Less Enemy, en illevarslende og enigmatisk låt hvis vers sender tankene i retning av Celtic Frosts «Monotheist».

Illevarslende og enigmatisk er forøvrig begreper som er høyst treffende på platens femte låt, Where You Are Lost and I Belong. Denne er også en av albumets mer saktegående låter, men det hindrer den ikke i å være min personlige favoritt blant de 9 sporene «Ámr» byr på. Det er en storslått låt gjennomsyret av stemning og nerve. Lytteren serveres et lydbilde ikke helt ulikt Ulver anno 2000-2005 samt en eksepsjonell og ektefølt vokalprestasjon. På enkelte partier høres det nesten ut som om det er David Bowie som står bak mikrofonen.

Tempoet returnerer på In Rites Of Passage, en spretten låt som innledningsvis sender assosiasjonene i retning Trent Reznor og hans industrielle komposisjoner. Låten gjennomgår dog hamskifte etter hamskifte, og krydres kontinuerlig av kule og speisa effekter som høres ut som om de er stjålet fra SETI-prosjektets strengest klassifiserte kamre.

Mer av det gode

Den oppmerksomme leser vil trolig ha merket seg undertegnedes begeistring for «Ámr», samt det totale fraværet av innvendinger mot albumet så langt i artikkelen. Men frykt ei(?) – disse finnes. Ihsahn er ikke fremmed for det melodiøse, og tangerer dermed tidvis mot et litt «soft» uttrykk. Dette gjøres nesten alltid i kombinasjon med en originalitet og finesse som sikrer gode lytteropplevelser og dynamiske, uforutsigbare låter til den udogmatiske lytters glede. Dessverre er ikke dette tilfellet på platens åttende og desidert svakeste spor, Twin Black Angels. Den er ukarakteristisk uspennende, og spesielt refrenget minner om en generisk radioballade. Jeg har for lengst vent meg til å hoppe over denne låta.

Heldigvis har vi avslutningsspor og andresingel Wake til å rydde opp i rotet. Denne helstøpte og begivenhetsrike låten åpner med et riff som høres ut som om Akercocke tolker Emperor-klassikeren Curse You All Men!. Låten er konstant muterende, og kombinerer utenomjordiske skalaer og klanger med et sterkt refreng som kan minne om Enslaved fra og med «Axioma Ethica Odini».

Sett under ett er «Ámr» et utmerket tilskudd til den allerede svært sterke Ihsahn-diskografien. Albumets lydbilde er grandiost, intelligent, og dristig. Twin Black Angels trekker ned noe, men det er i aller høyeste grad tilgivelig gitt kvaliteten resten av sporene besitter. Sjeldent hører man en plate som er såpass lastet til bristepunktet av gjennomtenkte og egenartede låter.

Ihsahn – Ámr: 9 / 10

Sjekk spesielt ut: Where You Are Lost And I Belong, Wake, Lend Me The Eyes Of Millenia

Ihsahn på Facebook