John Grant – Sentrum Scene

John Grant var endelig tilbake i Norge torsdag 8.november.

Foto: Johannes Andersen | Tekst: Beathe Aasheim

Et halvfullt Sentrum Scene står klar mens skumle toner fra Halloweenfilmene fyller rommet.

Rolig start

Kveldens vokalist med band entrer scenen og starter rolig med Tempest og Love is Magic. Grant stiller i mørke klær, caps og har malt en maske i ansiktet med glitter og farger i sort og blå. Han har en dyp og behagelig stemme som alltid er ren og med tydelig diksjon. Belysningen dempes og én lyskaster settes på Grant som nå sitter ved elpianoet. Han begynner å synge på Grey Tickles, Black Pressure og bandet kommer til etter hvert. De fortsetter med Global Warming, en pen og rolig låt med flere deilige harmonier. Denne låta er perfekt for korsang, særlig for en andrealt som meg. Grants tekster er gode med ulike tema som ensomhet, utilstrekkelighet og miljøvern.

John Grant reiser seg opp igjen og synger godlåta Smug Cunt. Nå begynner leken. Han får kjapt tildelt en keytar for noen få toner og snur seg til slutt med ryggen mot publikum med hendene ut. I løpet av Preppy Boy fortsetter Grant med smådansing på scenen. Det går fra rolig sang til mer fart med sleivende, lekende toner. Sangen er energikrevende og Grant veiver med en trommestikke før han slår på en kubjelle i mellomspillet. Flere andre låter har også slike musikalske grep. Der kan vi blant annet høre lyder fra ulike opptak og touchpad.

Metamorphosis innledes med et hardt, fast riff. John Grant rapper på sin særegne måte der han prater og sklir på tonene. Plutselig er det stopp, vi hører rop fra salen og tydelige, rolige toner fyller salen. Det blir dypt og melankolsk i et nytt, rødt lys. Etter en god stund kommer forrige tema overraskende tilbake. Jeg får en tegneserieaktig følelse. Er det nå maska passer best inn?

Setter pris på publikum

Tilbake ved elpianoet roer Grant ned med It Doesn’t Matter to Him. Publikum viser at de er fornøyde. I mørket blinker hvitt lys i takt med elektropop i Pale Green Ghost. For første gang under konserten kjenner vi bassen godt i kroppen. Rockefoten kommer fram og noen fans danser til låta. John Grant holder et lengre mellomspill på tangenter og avslutter sangen med armene i dramatiske bevegelser.

Touch and Go gir oss pusten igjen før bandet slår til med He’s Got His Mothers Hips. Vi hører en tydelig beat i et rødblålilla lys mens John Grant puster og stønner i mikrofonen. Han går rundt på scenen, danser lett, bøyer knærne og peker opp i været med den ene hånda. Vokalistens tempo og bevegelser gir flotte motiv for fotografer. Han setter pris på publikummet sitt, tøyser og prater jevnlig innimellom sangene, også med enkelte i publikum som tar kontakt.

Vi får videre høre godlåta Is he Strange med et litt annerledes lydbilde enn på plate. Dette er den eneste gangen det kan høres ut som John Grant sliter litt med stemmen. Jeg vil tro at låta er vanskelig å synge. Publikum er fornøyde og Grant fortsetter med Glacier. Han holder stemmen noe tilbake for en lavmælt, men god stemning. Akkurat nå tenker jeg at det hadde vært fint med John Grant i en seriøs og god musikal. Denne mannen har potensiale for mye. Det hadde vært spennende å høre ham i et prosjekt med kor og ikke bare et filharmonisk orkester. I låta Glacier er vokal og synth i fokus. Grant gir på og mellomspillet er røft med et rødt, blinkende lys. Fansen klapper mye som takk og tilbake takker Grant med skryt av det flotte, norske landskapet.

Alene ved pianoet starter Grant Queen of Denmark med noen enkle toner. Allerede før andreverset roper folk og synger med. Det blir mer liv og styrke i musikken, harde takter og brumlende bass i gulvet. Grant tøyser med noen få, enkle pianotoner på slutten av versene. Etter trampeklapp er han tilbake på scenen, men kan ikke høre seg selv. Til tross for hjelp, fortsetter Grant med miming. Publikum ler høyt og er klar for ekstranumrene.

Marzer en rolig låt med med mye synth og elpiano. Videre fortsetter bandet med GMF, The Greatest Motherfucker. Det blir allsang og sammen med Grant beveger vi armene i takt til sangen. Vokalisten går sin sedvanlige gange med smådansing og ender sangen med en meget dyp tone.

Det blir stille, mørkt og røykfullt før låta Black Belt får fart. Fellesklappingen og responsen fra publikum gir et uventende spørsmål til salen når John Grant setter seg ned ved elpianoet. Vi skal få et ekstra ekstranummer! Scenen blir mørk og Grant får en enkel, hvit lysstråle på seg mens han starter låta Caramel. Sangteknisk begynner det merkelig. Det er flott å oppleve at publikum beholder stillheten når Grant spiller noen enkle pianotoner. Videre får vi høre ekstralåta Sigourney Weaver til stor glede fra salen. Med flere slengkyss fra John Grant avsluttes en minnerik kveld og et håp om å oppleve ham igjen.

John Grant @ Sentrum Scene: 8/10