Kiss på Tons Of Rock 2019

Med «End Of The Road World Tour» lover legendene nok en gang at de er ute på sin siste turné. Vi får nå se på det, men det er i hvert fall den største produksjonen Kiss noen gang har hatt i Norge.

Veteranene har solgt over 100 millioner plater, og er kjent for et heidundrene show. Men i de siste årene har spesielt stemmen til Paul Stanley tapt seg. Det låter heldigvis greit på de første låtene, ettersom de starter med tre klassikere. De tjuvstarter med «Detroit Rock City», full av fyrverkeri og pyro. «Shout It Out Loud» har heldigvis flerstemt refreng, for Paul Stanley høres mer og mer ut som Axl Rose.

«Deuce» er en fest med fjongt gitarriff. Gene Simmons er like god som før, både på vokal og bass. Det er høy stemning fra start, og det blir sannelig litt allsang fra publikummet. Simultane gitarbevegelser er så Kiss som det kan bli. Rett og slett nydelig. Bandet er i slag, og de høres spillesugne ut. Det hjelper dog lite på «Say Yeah», som er drit kjedelig og skjemmet av altfor mye bass uansett hvor mye bandet prøver å få liv i publikum. Den høres faktisk bedre ut på plate enn den triste versjonen her. Vokalen til Paul Stanley høres ut som en mus i trøbbel.

Fortsatt favoritter

Heldigvis holder Kiss seg mest til låter fra 70- og 80-tallet, for det er stort sett de som er best. Fengende og allsangvennlige «I Love It Loud» retter opp inntrykket fra låta før. Man undres hvorfor Stanley har gitaren over hodet hvis han ikke spiller skikkelig på den? Det blir enda bedre stemning på «Heaven´s On Fire». Nå er det allsang og høy stemning på Ekeberg, men spesielt her savnes bedre gitarspill. Det hadde vært gøy å se bandet med Ace Frehley på gitar.

I løpet av konserten svir bandet av et par lands statsbudsjett i pyro og flammer. Det topper seg på den ellers litt trege «War Machine» hvor Gene Simmons blåser ild og lever opp til tilnavnet The Demon. En fremføring av«Lick It Up» med mye gitarrunking er nok en allsangvennlig rocker, før de spiller den første låta jeg ble fan av fra bandet, nemlig «Calling Dr Love». Jeg husker storebroren min fikk Rock And Roll Over på kassett da jeg var fem år, og jeg syntes denne var den tøffeste låta jeg hadde hørt. Den er fortsatt en favoritt. I kveld låter den godt.

Going solo

Nå er det tid for en overdose soloer. Først avsluttes den helt greie «100.000 Days» med en altfor lang og relativt lite imponerende trommesolo. Det eneste positive med den, var bilder av publikum de gangene han stoppet opp på teatralsk vis. Etter at Stanley har forsøkt å drepe låta med å høres ut som en skremt katte, avslutter Tommy Thayer «Cold Gin» med en ganske god gitarsolo.

Publikum er med på notene, men det er litt mer hakesplepptendenser når Gene Simmons har en bassolo på et platå høyt oppe ved taket av scenen. Som vanlig er det «God Of Thunder» som spilles og vi får se blodig tunge-trikset hans. Til vill jubel, selvfølgelig. «Psycho Circus» åpner med et smell. Det er en livlig låt, og bandet spiller godt.

Allsang og euforisk stemning

Alle gitarister skal vise seg frem på «Let Me Go, Rock´n´Roll». Det blir gøy gitarspill, men melodien blir vanskelig å finne. Bandet tøyser litt med publikum og egger de opp før Paul Stanley sendes i line ut i publikum. De spiller en basstung «Love Gun», men her funker det. Også «I Was Made For Loving You» spilles ut blant publikum. Discometall er jævlig fengende. Derfor ble denne en stor hit. Her blir det allsang og euforisk stemning.

Etter en slags intro av Stanley, avslutter de hovedsettet med «Black Diamond». Låta åpner med et stort smell og mye røyk. Eric Singer synger, og han låter ganske greit. Låta avsluttes med en gitarsolo og at trommene heves mens Singer går amok med stikkene. Det blir veldig mye pyro før bandet går av scenen en stund.

Umulig å ikke kose seg

I stedet for å rigge ned , rigges det til mens bandet er av scenen. Blant annet kommer det et piano trillende. Det er klart for kveldens roligste låt, og Singer gjør «Beth» alene. Under denne låta er det omtrent like mye skravling og allsang. Jeg synes det kjekt at de roer det ned mellom kryssilden, men det gjør tydeligvis ikke alle.

Bandet prøver å takke for seg, men publikum vil ha mer. Under «Crazy, Crazy Nights» kommer store ballonger ut blant publikum. Selvfølgelig synger publikum med. Kiss avslutter med «Rock And Roll All Nite». Det sendes ut helt tøysete mengder konfetti. Sammen med ballene, skaper det tivolistemning, samtidig som folk synger med på denne festsangen. Gene Simmons og Tommy Thayer heves høyt over scenen, før kvelden avsluttes med lange strimler, pyro og et ganske stort fyrverkeri.

Kiss sparer ikke på noen ting, og det er umulig å ikke kose seg. Samtidig blir det vanskelig å gi toppkarakter når vokalisten ikke virker i store deler av konserten. Det er kanskje på tide at i hvertfall han legger plataskoene på hylla.