Konradsen @ by:Larm

Foto: Naana Aanes Wolden

Konradsen åpner John Dee på by:Larms første dag. Gjennom sitt tekst- og synthunivers tar de publikum med seg på en musikalsk reise som pirrer nysgjerrigheten. 

Noe minner meg om London Grammar, noe om Sufjan Stevens, mens andre ting gir assosiasjoner til Highasakites tidlige lydbilde. Det får meg også til å tenke på regnfulle dager innendørs eller varme og lange sommerdager. Konradsen låter harmonisk, jordnært og drømmende. Til tider også mektig, på den måten at det fyller rommet slik man forventer av den slags vokal -og synthbasert musikk.

Det er duoen Jenny Marie Sabel og Eirik Vildgren som står bak den sjelfulle musikken. For anledningen har de også med seg ekstra mannskap, med en person på slagverk og en annen på synth og vokal. Sammen skaper de et vakkert lydbilde man lett drømmer seg bort i.

Konradsen fyller rommet 

Konradsen spiller minimalistisk musikk, og det kler dem godt.

Jenny Marie Sabels vokal er bemerkelsesverdig. Ikke bare fordi hun har en varm og sterk stemme, men også fordi hun framfører den tekstbaserte musikken på troverdig og inderlig vis.

Bandet starter med låtene Never Say A og Baby Hallelujah, de to singlene som er tilgjengelig på strømmetjenester. På det vakreste synger tre av fire bandmedlemmer mot publikum, før Eirik Vildgren tar opp flygelhornet og serverer behagelige og organiske toner. Det er nok disse partiene Highasakite-assosiasjonen kommer av, uten noe spesiell sammenligning for øvrig.

Foto: Nanna Aanes Wolden

Publikum vil høre mer

Det låter drømmende og vakkert.

Det er allikevel enkelte deler hvor konserten kan oppleves noe tam. Konradsen spiller minimalistisk musikk, og det kler dem godt, men låtene glir litt ubemerket inn i hverandre. Det er noe i meg som gjerne skulle hørt mer enn det lille vi får servert av flygelhornet. Det oppleves som et litt halvveis forsøk på å løfte musikken, uten noe særlig hell. 

Men Konradsen låter tight. Og det låter drømmende og vakkert. Det er også noe ved Konradsen som pirrer nysgjerrigheten. Kanskje er det den litt mystiske framtoningen. De er introverte på scenen, og med få ord lar de musikken snakke for seg. Det kan også handle om lydbilde som, muligens uten å gå inn for det, setter i gang fantasien. Jeg sitter igjen med et ønske om å høre mer. Og å vite mer. Enn så lenge får vi si på gjensyn, Konradsen!

Konradsen @ by:Larm 2019: 7/10


Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*