Mew trollbandt Sentrum Scene

Mandag kveld fylte det danske indierock-bandet Mew Sentrum Scene opp til randen for en nydelig og upretensiøs tur ned «memory lane».

Det er ikke enkelt så sette Mew i en enkel bås musikalsk sett, men vi er i et progressivt indierock-landskap. De har hele veien siden 1995 beholdt et slektskap til den symfoniske rockens storslagenhet, indierockens urolige vesen og popmusikkens umiddelbare slagkraft. Det danske bandet har sju album bak seg. I kveld skal vi feire det fjerde i rekken. Klassikeren And The Glass Handed Kites som hadde 15-årsjubileum i 2020, og for første gang vil dette nordiske rockeeposet fremføres i sin helhet live.

«En stor plate som kun trues av sin egen trang til å være større enn livet», skrev Mode Steinkjer i Dagsavisen i sin anmeldelse da albumet kom. Med dette albumet og debuten A Triumph For Man, sammen med Frengers, og No More Stories produserte de en gullrekke som gjorde dem til et av Nordens største rockeband.

“In all the years since its inception, we have never attempted to play this sequence of songs live in that same manner. Next year, we intend to make that attempt”, fortalte vokalist Jonas Bjerre før denne turneen.

Et smekkfullt Sentrum Scene

Bandet annonserte selv i sosiale medier at de ville entre scenen 20:30 uten oppvarmingsband, men køen utenfor Sentrum Scene er allerede lang 1,5 time før showet. Konserten er utsolgt og det vitnes et spent publikum som har ventet tålmodig i to år!

Når jeg kommer inn i det fullpakkede lokalet, ser jeg at publikums gjennomsnittsalder er mye lavere enn forventet. Som tenåring hørte jeg i hjel dagens jubilant-skive, da den kom ut for over 20 år siden, og forventet nok å se flere som meg. Men det var en flott overraskelse å se at Mew fortsetter å få yngre og yngre fans, selv etter så lang tid og med såpass sporadiske utgivelser (siste kom i 2017).

Magiske overganger

Det er en avslappet men forventningsfull stemning i salen når lysene sakte slukkes og bandet kommer på scenen. Det er dunkel belysning med en stor skjerm som backdrop. Her vises ymse animasjoner og videosnutter i harmoni med musikken. Det er et veldig flott tilskudd til åpningslåten «Circuitry of the Wolf» som i all hovedsak er en instrumental låt.

Det er ikke akkurat stor spenning rundt hva som kommer av låter, da det som sagt er And The Glass Handed Kites som skal fremføres, slik som den ble spilt inn – som én lang sekvens, der sangene glir inn i hverandre. Disse overgangen er helt magiske, og de kommer så mye tydeligere frem live, jeg synes faktisk hele lydbildet blir løftet bittelite live. Bassriffenes tunge rytme og trommenes takt rister i hjertet, mens synth, gitar og vokal gjør det vanskelig å holde igjen for både tårer og begeistring.

Stemmen i tåken

Jonas Bjerre er nok ikke kjent for å være verdens mest utadvendte vokalist – og det trenger han for så vidt heller ikke være – men i kveld synes nok dette litt ekstra. Scenen er fylt med masse røyk og blått lys, og mens rommet ellers er mørkt, blir Bjerre flere ganger borte i røyken. Men det er nesten så det oppleves enda mer magisk på grunn av akkurat dette. Det er som om tåken synger, samtidig som den omfavner deg, du slukes rett og slett av nydelig sang!

Dette er mer nytelse enn show. Jeg observerer flere enn meg som lar seg hypnotisere av Bjerres silkemyke vokal. Hadde jeg trodd på engler, så er det akkurat slik de hadde hørtes ut.

Upretensiøst med musikken i fokus

Som sagt får vi hele And The Glass Handed Kites, men de gir seg ikke der, vi får også servert en del sjeldne B-sider fra samme periode samt de obligatoriske fan-favorittene, savnet dog «Snow Brigade».

Musikken er i fokus, det merkes fra første tone! Det er dyktige musikere vi har besøk av i dag, teknikken er i toppklasse og tilstedeværelsen, og ydmykheten de har overfor publikum gjør dette til en helt nydelig kveld, hvor avstanden mellom deg som gjest og bandet på scenen føles kortere og kortere for hvert minutt som går.

Frontmann Bjerre beveger seg rolig og forsiktig rundt på scenen i sine mørke, romslige bukser og en myk, mørk bomullsgenser – det er så avslappet, så upretensiøst – med myke smil til de første radene. Det kommer noen korte, men inderlige «tusind tak» inni mellom låtene, men ellers er det kun sang og musikk. Det føles som om vi er i verdens både største og minste rom, fylt med pur kjærlighet for musikken og kvelden. Det er nesten så tiden står stille.

Kvelden avsluttes med det selvskrevne avslutningsnummeret “Comforting Sounds”, til union trampeklapp fra et meget fornøyd Oslo! Tusind tak for i kveld Mew, og Sentrum Scene – dette var fornøyelse i sin reneste form!