MoE / Marhaug – Capsaicin

MoE og Lasse Marhaugs seneste samarbeid er en sanselig utfordring av de sjeldne.

Foto: Lolo

Er du klar for å forlate komfortsonen? Trioen MoE har i sitt seneste samarbeid med Lasse Marhaug skapt et verk som er skreddersydd til dette formålet. MoE, som består av som består av Guro Skumsnes Moe, Håvard Skaset, og Joakim Heibø Johansen, har sammen med støy-autoren Marhaug laget et 78-minutters beist av en skive med navnet «Capsaicin». Tittelen, som er hentet fra kjemiens domene, er navnet på et lukt- og fargeløst stoff som får huden til å svi ved kontakt. Som denne omtalen snart vil røpe, er det et treffende navn.

Sterke saker

For å si det forsiktig: Dette er ikke en plate du uironisk fyrer opp på et vorspiel. Det er snarere selve antitesen til lettfordøyelige sommerhits. Allerede fra første basstone i Part One er det gufne vibber i omløp, og når den gærne gitaren dukker opp etter en åtte minutter lang hypnose begynner man å lure på hva man har begitt seg inn på. Etter hvert sparker plutselig spetakkelet inn, og det låter som støyende, døende mekanikk. For en person såpass uvandret i støy-universet som undertegnede, er Dark Ambient-prosjektet Cities Last Broadcast (da spesielt «The Cancelled Earth») en referanse, men dette er et helt annet nivå. Der Cities Last Broadcast lager marerittmusikk, er dette lyden av tomhet – det store intet, hvor selv ikke marerittene eksisterer. 

Tro ikke at ikke ubehaget vedvarer. Part Two starter med et Hælvetes leven, som etterhvert mildner til «kun» en lyd som best kan beskrives som støyen av en mekanisk gresshoppesverm. Etter en stund hører man noen toner under lagene med fordervelse, men før man rekker å få fotfeste begynne begynner en stemme å brøle. Det kunne vært Phil Anselmo, dersom han var tilfeldigvis var en ork som holdt Nurenberg-taler samtidig som han ble torturert.  Det roer seg en smule i Part Three (den har til og med fuglesang!), før Part Four virkelig åpner den intedimensjonale riften for fullt. Dette er sterke saker.

Du har blitt advart

“Capsaicin” er åpenbart et interessant album. Den bakenforliggende drivkraften har vært de fire musikernes delte lidenskap for å sprenge grenser når det kommer til monolitiske lydbilder. Her kan man ikke gjøre stort annet enn å gratulere dem med seieren; sjeldent hører man noe så massivt som dette. Dersom Lou Reed’s «Metal Machine Music» hadde blitt laget i universet til Dmitry Glukhovsky‘s dystopiske «Metro 2033», kunne den endt opp ikke helt ulik denne skiva. Interessant nok oppleves albumet som langt kortere enn det det faktisk er – jeg mistenker at det klarer å fucke opp tidsbegrepet hos lytteren.

Så til spørsmålet: Kan plata anbefales? Det åpenbare svaret er at det ikke vil funke i enhver kontekst, ei heller vil det være for alle. Med mindre du er velsignet/forbannet med en heller abnormal sosial krets, vil «Capsaicin» i de aller fleste sosiale situasjoner være et sort hull som suger all energi ut av omgivelsene. Likevel vil jeg påstå at dersom du er en over gjennomsnittlig åpensinnet lytter – og har smått masochistiske tendenser – vil du kunne fascineres av denne skiva. Du vil kanskje, i likhet med meg, også til og med finne en slags bisarr glede i den. Etter å ha overlevd den første gjennomlytningen, kommer man gjerne tilbake for mer. Men ikke si at du ikke har blitt advart.