Skuffelsen ble dessverre litt for stor når undertegnede så Mogwai for første gang på Rockefeller tirsdag 10. oktober.
Det skotske postrockbandet har holdt på siden 1996, og blitt av de mest innflytelsesrike og kjente innen postrock. Komposisjonen består av lange gitarbaserte stykker og har oftest ingen vokal. Mogwai låter skikkelig bra med de lange, svevende og hyggelige låtene som setter seg dypt inn i hjertet til lytteren. Selv oppdaget jeg bandet rundt 2003, etter slippet av albumet «Happy Songs for Happy People». Et album som fikk et lass runder inni cd-spilleren den tiden. Jeg elsket det.
Driv flyt nyt
Fantastisk låt hvor du bare kan la deg drive, flyte og nyte med. Jeg tar meg selv i å faktisk nynne til den vakre instrumentalen.
Av en eller annen grunn fikk jeg aldri sett Mogwai spille live, så dette er min første opplevelse med bandet. Må innrømme at jeg falt av lasset etter albumet Hardcore Will Never Die, But You Will, som ble sluppet i 2011, så jeg kommer med svært få forventninger.
Vi får ganske mange låter fra albumet «Every Country`s Sun», som ble sluppet i september. Albumet fikk gode kritikker, og jeg har selv lyttet til det flere ganger. Liker i grunn veldig godt å bli minnet om Mogwai igjen. Kanskje spesielt i tiden før og etter konserten. JA jeg tenker på søte Mogwai fra filmen Gremlins hver gang jeg ser navnet, hvem gjør vel ikke det?
Publikum dras med en gang inn i musikkuniverset til Mogwai. Drivende Coolverine fra «Every Country`s Sun». En særdeles hyggelig låt, fint gitarspill som bare kan gjøre en glad, en låt som har gått en god del runder på repeat mens denne saken skrives. Fortsetter med Brain Sweeties fra samme album. Låta tas godt imot, men på langt nær så godt som I’m Jim Morrison, I’m Dead fra albumet «The Hawk Is Howling». Fantastisk låt hvor du bare kan la deg drive, flyte og nyte med. Jeg tar meg selv i å faktisk nynne til den vakre instrumentalen.
Dessverre faller jeg litt av lasset når Rano Pano fra «Hardcore Will Never Die, but You Will» strømmer ut. Låta som jeg egentlig liker veldig godt, treffer meg ikke like godt som jeg kanskje ønsket. Heldigvis tar det seg veldig opp med New Paths to Helicon, Pt. 1, fra «Goverment Commissions». De neste to låtene er begge fra «Every Country`s Sun». Koselåten med den hyggelige vokalen Party in the Dark og Don`t Belive the Fife, som starter med rolige partier og etter hvert river oss langt utover, med tunge deilige riff.
Alt i alt ble det til en god opplevelse, men den beste kom nok i ettertid her hjemme mens jeg lyttet til settlisten.
2 Rights Make 1 Wrong fra albumet «Rock Action» gjør publikum både glad og fornøyd. Den fine vokallyden med undertonet effekt, får jubel mens den river seg oppover og kommer på topp. Jeg elsket dette bandet en gang, låta minner meg om hvorfor. I tillegg til avslutningslåta er denne så absolutt blant kveldens favoritter.
Jeg kvier meg litt for å si dette, men de fire neste låtene fikk meg nesten til å tråkke hjemover. Føler ikke noen av dem ga meg nok og jeg begynte å kjede meg. Selv om jeg gjorde alt for å konsentrere meg om å nyte, så fikk jeg ingenting av Every Country`s Sun, Remurdered , Old Poisons og Crossing the Road Material. Heldigvis avsluttes det hele med Mogwai Fear Satan fra «Mogwai Young Team», en avslutning som bidro til en meget fornøyd meg.
Alt i alt ble det til en god opplevelse, men den beste kom nok i ettertid her hjemme mens jeg lyttet til settlisten. På konserten ble jeg litt skuffet, så jeg hadde kanskje høye forventninger likevel.
Mogwai – Rockefeller Oslo – 7/10
Setlist:
Vær den første til å kommentere