OverOslo 2019 – Dag 2

Torsdag på OverOslo har et mye mer voksent publikum enn dagen før. Toto trekker et annet publikum enn Sondre Justad, men de eldre er raskest på avtrekkeren, for dagen ble utsolgt på tre timer.

Fordi transporten hjem på onsdag tok veldig lang tid, er vi sent i gang på torsdag. Jeg rekker akkurat å se Mannfred Mann’s Earth Band avslutte og er litt sint på meg selv for å ikke være der tidligere. Det er mye mer liv i bandet på de to låtene jeg ser her enn den trauste forestillingen de hadde på Sweden Rock Festival i 2015. Det er heldigvis flere gode konserter igjen.

Ida Jenshus

Selv om trønderen Jenshus ble kjent gjennom å vinne Tore Strømøys Lyden av lørdag er musikken hennes langt fra trønderrock. Hun starter konserten i møterommet mellom country og americana, men er innom flere stiler. Etter en rolig første låt, tar tempoet seg opp på «Love You A Little Less». Publikum klapper før låten er ordentlig i gang, så denne radiovennlige popcountrylåta er populær. Hun blir heldigvis ikke for preget av kommers Nashville-country, for det må jeg innrømme at jeg ikke kan fordra.

Singelen «Over Before It Started» slippes fredag 21. juni. Låta har en rolig start med keyboard, litt trommer og sang, før gitarene kommer inn. Den går ganske sakte. Gitarlyden er lekker, men det er i grunnen en litt treg ballade. Heldigvis er neste låt en lettlikt sak. Gitaristen Alexander Pettersen er Jenshus sin medsammensvorne. De har skrevet sanger sammen i 12 år nå.

Bortsett fra skjelvinga i stemmen til Jenshus, minner «Could You Be There For Me» meg om Unni Wilhelsen. Det er en rolig og pen låt der hun viser at hun behersker munnspillets edle kunst. En svevende og litt støyende start på en rocka låt med mye dynamikk følger, og Jenshus danser mens hun spiller. Hun avslutter med «Let It Go» (?), som bygges opp rundt en gitarakkord. Enkelt, men det funker.

The Proclaimers

Bandet er folkelige paddyrockere fra Edinburgh. Det er hyggelig musikk, men de er ikke akkurat sprelske på scenen. De høres heller ikke så bra ut vokalmessig i starten. Første gang vokalisten beveger hendene, er for å spille tamburin. De funker best når de nærmer seg The Pogues i uttrykket.

«Letter From America» er en spretten låt med et driv som er ganske fengende. De kan også høres ganske sidrompa ut. Det blir fort for traust og kjedelig når de ikke gjør noe spesielt ut av låtene. Når de drar i gang med irsk fløyte på «Make My Heart Fly» kan de minne om The Dubliners, uten at de når helt opp til legendene. «CopenHagen» er enda mer irsk i lydbildet med trekkspill og irsk fløyte.

«Let’s Get Married» er en av deres mest kjente låter. Den er også en bedre melodi enn de før. Det er også litt mer trøkk i bandet. En hører at de vokalmessig er bedre når tonene er lengre og de greier å holde den mer stabilt. På «Sunshine On Leith» roer de det ned med piano og sang. Selv om låta fungerer godt, hører vi skravling bak i amfiet. Det høres ut som om både volum så vel som intensitet øker på den raske «I Wanna Spend My Life With You». Det er godt etter en heller traurig start på konserten.

Lite liv og innlevelse

Folk klapper med på paddypønklåta «Confusion», til tross for at vokalisten ikke kommer til å gjøre Morten Harket arbeidsløs med hans forsøk på en veldig lang tone. «I’m On My Way» er en god låt, men den blir fremført med så lite intensitet at det er trist. Kompet er så planking av låta at det blir direkte kjedelig, nærmest som et middelmådig poprockband.

Publikum klapper i gang «I Met You». En lystig låt med soloer på både gitar, piano og trommer. Låta er populær, men The Proclaimers kan ikke gå av før de har spilt deres desidert største hit «(I’m Gonna Be) 500 Miles» Det er først nå det blir ordentlig liv i folk med jubel og allsang. For å være ærlig så fortjener ikke bandet bedre heller. Når de ikke skaper noe liv på scenen, blir det heller ikke liv i publikum.

LAVA

Til tross for navnet er ikke bandet akkurat glohett i 2019. Bandet Lava var stort, spesielt på starten av 80-tallet, men de høres dessverre litt utdaterte ut nå. Det står likevel ikke på spillegleden.

Lava spiller mye flinkispop som høres fint ut, men rører ikke ved hverken sjel eller rockefot. «Somebody Like You» er en fengende låt med et interessant arrangement. Vi hører også 80-tallsjazz der saksofon og piano er stjerner. Musikerne er gode, men spesielt instrumentalt låter det umoderne og er lite engasjerende.

Låtskriver Rolf Graff døde for seks år siden, og som en hyllest til ham spiller de en av Graffs fineste låter, «I Guess You Broke My Heart».

Ulempen med så kommerse låter er at de bærer veldig preg av sin samtid. Denne låta blir en blanding av 90-talls boyband og 80-talls P4-pop. Neste låt er litt funky, men vokalist Egil Eldøen høres litt anstrengt ut. Likevel gir de mer av seg selv enn The Proclaimers.

Gammel musikk, ungt talent

Lava hadde kontakt med en sangerinne fra LA og sammen sang de låta «You». Her er Randy Crawford byttet ut med Rohey, et norsk talent med kraftig, flott stemme. Dette passer fint til balladen med Eldøen. Rohey synger behagelig og pent, men den kraftfulle stemmen ødelegges med vokalonani, noe andre liker bedre enn meg.

I låta «Sophie is a dancer» blir det litt mer fart og rytmer med jazzfunk. Flere på scenen synger med og det blir mye klimpring. De enkelte musikerne får vist seg frem i løpet av konserten og vel så det. Det tar kanskje litt overhånd med en lang trommesolo uten en låt som går fremover.

Toto

Toto er på turné med 40 Trips Around The Sun og gjester Grefsenkollen som torsdagens headliner. Bandet starter med «Devil’s Tower» hakket hardere enn forventet.

Gitaristen Steve Lukater hjelper vokalisten Joseph Williams med sang, men er ikke like flink til å synge. Dette er en rocka låt med trøkk og gitarsoloer. Det er kjekt å høre krydder i lyden fra Lenny Castro på bongotrommer. Det er også gøy med to menn på keyboard.

Neste låt er selveste «Hold The Line», som starter med en meget kjent gitarintro. Williams får publikum med på allsang. Toto liker nok bedre å headline enn å spille midt på dagen, som de gjorde under Sweden Rock Festival i 2015. Nå er det mer futt i vokal og band. Videre blir det flerstemt flinkisrock med «Lovers In The Night». Låta mangler litt trøkk, bortsett fra siste gitarsolo. Soloer er det for øvrig definitivt nok av.

Gitarist Lukater synger «I Will Remember» til minne om kompisen Tom Petty. Kompet er fjongt, men sangen noe treig. Låta er rolig og bandet korer til Lukater. Gitarsoloen sitter godt og spilles bra. I «English Eyes» hører vi en intens vokal og et fjongt gitartrøkk. Musikken er litt prog-aktig, men mer som Europe. Vokalist Williams greier å nå høye toner som Joey Tempest har gitt opp for lenge siden. Innimellom tusler han rundt på scenen som om han samler skritt.

Fullt fyr i bandet

Videre spilles «Jake To The Bone» med et langt instrumentalparti rundt et ganske enkelt gitarriff. Etter hvert tar den yngste tangentmannen av og vi hører noe som minner oss om jazzfunk. Gitarsoloen blir dessverre litt vel overdådig.

Med «Rosanna» starter partyet blant publikum. Williams spiller luftgitar mens gitaristen spiller. Her er det litt mer futt i gitaren enn på plate. Williams masserer også den yngste tangentmannen på sin tur og får i gang klapping blant publikum. Det er god stemning med allsang. Samtidig er det full fyr i bandet.

«Georgy Porgy» er en ganske rolig og litt sviskete låt som spilles før den eldste keyboardmannen, Steve Porcaro, kommer i sentrum. Han tar en kortversjon av «Human Nature», ei låt som endte opp på Michael Jacksons «Thriller». «I’ll Be Over You» er en fin hjertesmerte-ballade med fjonge vokalharmonier. I «Stop Loving You» er det ikke like mye tyngde i refrenget som innspillingen av låt, men det høres likevel fint ut. Til slutt får vi høre en pianosolo med yngste synthmann. Det blir mer fart igjen på «Girl Goodbye». Det må nødvendigvis blir mye trøkk når låta løftes med flere riff fra både gitar, bass og piano.

Africa – avslutningsfesten

Ikke alle låter fungerer like godt. Poprockeren «Lion» er en helt grei låt, men den blir litt masete. Toto spiller generelt ikke mange coverlåter, men gjør et unntak med låta «While My Guitar Gently Weeps».

Gitarist Steve Lukater synger en hyllest til sin gamle venn George Harrison, og det er derfor fint å se at rampelyset er på ham under hele låta. Williams får med publikum på å veive med mobillys. Det både låter og ser fint ut, og er nesten litt rørende. Låta fortsetter inn i en gitarsolo, før de avslutter med det Williams kaller «that song».

Under «Africa» tar flere av den yngre garden i publikum helt av. Ei ung jente vi ikke har sett tidligere i konserten er nå plutselig ved siden av oss. Hun danser og er helt vill. Det har vært mye oppmerksomhet rundt låta i det siste med flere coverversjoner, og deler av låta er populære i EDM. Passende nok kjører perkusjonist/bongo-mester Castro en solo. Det er mye publikumsfrieri fra bandet. Store deler av amfiet er med på allsang før hele bandet kommer inn i låta igjen og avslutter den flott. Med den magiske stemningen som «Africa» skaper, blir torsdagen avsluttet på topp.