Piknik i Parken 2018 – Dag 1

En skildring av festivalopplevelsen under Piknik i Parken fredag 15. juni.  Se bildeserie fra festivalen i bunn av saken!

Piknik i parken er en langt hippere og yngre arena enn gubbefestivalen Norwegian Wood. Selv er jeg mer i gubbeland, og skulle nok helst ønske at jeg kunne forblitt der. Jeg får ikke helt taket på PiP, hverken konseptet eller publikum. Jeg vet ikke helt hva det er, men noe er det. Kanskje min egen alder, eller kanskje mangelen på felles referanser.

Grunnen til at jeg er på Piknik i Parken er ene og alene at Norwegian Wood ble avlyst, og at PiP snappet opp ett av to hovedtrekkplastre på fredag: Jason Isbell and The 400 Unit (Det andre trekkplastret, Thåström, spiller på Sentrum Scene samme kveld). Dessverre rotet Norwegian Wood-arrangørene det til med penger, kontrakter, sponsorer og jeg vet ikke hva, og resultatet er en avlysning som i hovedsak går utover publikum – som ikke engang har fått refundert billettpengene sine.

Men hell i uhell; Jeg får en bonus i å se unge, lovende Colter Wall for tredje gang! Veldig hyggelig!

Køkultur

Etter Colter tenker jeg å fylle på med litt mat for å kunne vare resten av kvelden. Piknik i Parken har fått på plass flere gatematbiler. En trio bestående av burgersjappe, burritos og fish-and-chips er plassert nærmest hovedscenen. Dessverre fungerte det ganske dårlig da hundrevis av sultne konsertgjengere ville på piknik i parken samtidig. Til tider var det opptil to timers ventetid, og mange tok turen ut av området, til nærmeste 7-Eleven for noe rask junkfood. I barene fungerte logistikken mye bedre. Flere andre festivaler har operert med egen kortløsning (som fører til masse pes for folk), men ved å gjøre det enkle grepet det er å skru på berøringsfri betaling på terminalene gjør PiP seg til særdeles effektive ølpushere. Fint om man er tørst. Noe jeg var på fredag.

Jeg prioriterte mat og overlevelse fremfor konsert med Tom Walker, så den kan jeg ikke si stort om. Joep Beving spilte inne i borggården i Vigelandsmuseet som har vesentlig mindre kapasitet enn de andre scenene. Det stod kanskje hundre folk i kø som ikke kom inn, så da gikk jeg først som sist tilbake til hovedscenen for å sikre meg en god plass til Jason Isbell-konserten.

Post-sekularisme i parken

Jeg har sett Susanne Sundfør live på festival før, men hverken kjenner eller forstår helt greia hennes. Dette er altså ingen anmeldelse, men heller en anekdote fra en utenforstående. Når det kommer 9 sortkappekledde figurer ut på scena, håper jeg først at det er et slags doom-metalband som har tatt over i siste øyeblikk, men det blir fort artsy popvokalrunk og bongotrommer. Ikke dårlig, for all del. Teknisk er det fabelaktig.

OM jeg skulle forsøke å beskrive det ovenfor meg selv, basert på egne referanser, hadde det blitt noe slikt som «Sountracket til Age of Conan (*) møter Jean-Michel Jarre (**)». Pompøs og sakral vokal blandet med synth og rytmer fra 80-tallet. Jeg får ikke tak i hva hun synger om, men når jeg kikker rundt meg, ser jeg at mange synes dette er helt magisk. Til tross for vårt relativt sekulære samfunn ser det ut til at Vigelandsparken plutselig har blitt full av wicca-damer i flagrende gevanter. Til slutt blir jeg delvis revet med av Sleepwalking-låta selv. Før jeg benytter sjansen til å skaffe meg en burrito nå som det ikke er kø.

*) Dataspillet til Funcom
**) Den stormannsgale synthkongen fra 80-tallet