PJ Harvey – Intimt og magisk på Sentrum Scene

Vurdering

PJ Harvey på Sentrum Scene 30. oktober 5/6

PJ Harvey inviterte til to utsolgte intimkonserter på Sentrum Scene i Oslo 30. og 31. oktober. dismarmoni var tilstede på den første kvelden og fikk oppleve en artist som tidvis strålte på den vakkert belyste scenen.

PJ Harvey trenger ingen stor introduksjon for det norske publikummet. Artisten er vanskelig å karakterisere, men for enkelthets skyld så er Polly Jean Harvey en britisk musiker og låtskriver som har høstet utmerkelser og nominasjoner nesten over hele linja, fra Mercury Music Price, via BRIT Awards til Grammy. I 2002 ble hun rangert som den beste kvinnelige rockeartisten av musikkmagasinet Q.

Det er altså en levende legende vi bivåner på Sentrum Scene denne første snø-dagen i Oslo.

Intimkonsert i to akter

Tidligere i år slapp PJ Harvey albumet I Inside The Old Year Dying, og det er nettopp denne platen låtene i første settet er fra. I stillheten mellom låtene kan man høre fuglekvitter som et bakteppe for kvelden. Settet er rolig, nesten stille og sobert der kvelden starter med «Prayer at the Gate». Gradvis øker både stemningen og intensiteten i konserten der PJ Harvey bytter på teatralske positurer og nesten hypnotiske bevegelser i scenelyset. Det veksles effektfullt mellom områder, stoler, og plasseringer på scenen, nesten som i et teaterstykke.

PJ Harvey lar musikken tale for seg selv og snakker ikke til publikum før helt mot slutten av konserten da hun introduserer bandet. I en intimkonsert-setting så savnet undertegnede at hun bød litt mer på seg selv.

Grom lyd på Sentrum Scene

Låtene i første sett henger naturligvis godt sammen, og Sentrum Scene byr på sedvanlig god lyd. Gitarer, synth, orgler, trommer er i god harmoni med den (innledningsvis) sarte stemmen til PJ Harvey. Det er vakkert, uten tvil, men det er også et savn etter enda mer nærhet og enda mer trøkk fra scenen. Dette får man kanskje oppleve på neste års konserter som ble annonsert tidligere denne uken.

Akt 2

Mellom settene synger bandet hennes «The Colour Of The Earth» flerstemt. Det er et hyggelig, sært og samtidig koselig innslag. PJ Harvey kommer ut til akt to med fanfarene fra «Glorius Land». Herfra og ut går det kun en vei, og konserten øker i både intensitet, stemning og trøkk. «The Words That Maketh Murder» overtar og løfter den dunkle stemningen enda høyere.

Et overraskende høydepunkt for undertegnede ble «Man-Size» som nærmest eksploderte med punkete attityde utover salen. Bandet har blitt gradvis tøffere, mer rocka, utover konserten og her forløste det hele seg i en høyere enhet på tross av (eller kanskje på grunn av) at PJ Harvey holder noe tilbake på vokalen.

White Chalk

Avslutningen på konserten bestod av klassikere på klassikere, og alle fremføres i en litt annerledes drakt enn man har vært vant med – i alle fall fra platen. Felles for alle er at de sitter som små skudd, pakket inn i myk silke.

En annerledes aften med PJ Harvey avsluttes med en rolig og flott versjon av «White Chalk». Som avslutning på konserten kunne man kanskje ønsket seg noe mer trøkk, men alt i alt så var dette kanskje den sobre avslutningen denne kvelden trengte.

Se hele settlisten

Alle foto: Sadan Ekdemir