– Isbretunger oppstår jo gradvis i et meget langt perspektiv, og ender til slutt sitt liv ved å smelte og renne ut i elver og hav. Dette er en analogi til det noe pessimistiske synet jeg har på mellommenneskelige relasjoner, som ofte er gode på et tidspunkt, men som sakte men ubønnhørlig kan utvikle seg til noe dysfunksjonelt og skadelig. I tillegg, og relatert, er «Glacier Tongue» en analogi til folks tendens til å ytre tåpelige og skadelige ting uten tanke for konsekvensene det kan ha, mener Dag Ole Huseby , vokalist og bassgitarist i Rongeur som er aktuelle med albumet «Glacier Tongue» på Fysisk Format.
Med frådende energi og seige dvelende ettertenksomme mellompartier gnager Rongeurs nyeste epos «Glacier Tongue» dypt inn i sjel og hjerte. Hissig, frustrert, misnatropisk og foraktfullt konfronterer de en verden som ikke bare er fin og vennligsinnet. I brakkvannet mellom sludge og post-metall, men mye mer enn bare det. Med riff og slagkraft får de utløp for angst, anger og aggressjon, men også refleksjon og selvransakelese. Destruksjon kan også lede til fornyelse.
Ihvertfall er «Glacier Tongue» en plate som har snurret vanvittig mange ganger på spilleren min allerede. her lærer vi mer om hvordan bandet har hentet inspirasjon fra Tønsbergs andre bidrag til det norske rockekanon og om betydningen Haugarock har og hadde for den lokale musikk scenen i Vestfold og lese om skjellsettende musikalske møter med Isis, Envy, Cult Of Luna, Converge, EyehateGod og High On Fire med flere etter å ha vokst opp med både Pink Floyd og Deep Purple.
Kan dere først si litt om bakgrunnen for valget av bandnavnet og om forholdet til ulike tenger?
Dag Ole: – Jeg ville at bandet skulle ha et originalt navn, og ikke bare bli en i mengden. Har alltid vært fascinert av band og kunstnere som ikke er så umiddelbare, men som man må bruke en del tid på, og hvor det er rom for tolkning. Derfor dette navnvalget. Rongeur betyr gnager på fransk, men er også et medisinsk instrument som blir brukt for å grave/skrape i skjelettet. Analogien er at Rongeur, altså bandet, graver og roter i en del problemstillinger og utfordringer vi mennesker har, litt som en gnager i sin kamp for å overleve, eller dette medisinske instrumentet for å reparere noe sykt i menneskekroppen. Rongeur er følgelig et verktøy for å kunne behandle en del ting vi synes er utfordrende og frustrerende.
. Rongeur betyr gnager på fransk, men er også et medisinsk instrument som blir brukt for å grave/skrape i skjelettet.
Audun: – Om man skal snakke om tenger, så kommer man aldri utenom en knipetang av god kvalitet.
Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?
Dag Ole: – Jeg har vært omgitt av musikk hele livet. Både muttern og fattern har alltid vært over gjennomsnittet interessert, og har lyttet svært mye på musikk. Min musikkinteresse ble derfor vekket ganske tidlig hvor blant annet Deep Purples eminente liveskive Made in Japan og Dark Side of the Moon med Pink Floyd ble spilt mye, for å nevne noen. Her hadde man da to vidt forskjellige band, hvor riffing og driv var sentralt i det ene, og en dyp melankoli var kjernen i det andre. Jeg fikk derfor en dragning mot det raske og energiske, men også en trang til å fordype meg i de store uløste spørsmål. I 11-12 årsalderen begynte jeg for alvor å oppdage egen musikk, hvor band som Black Sabbath, Faith No More, Metallica, Sepultura, og Pantera m.fl. rådet i noen år, før interessen utviklet seg til å bli bredere om mer altomfattende.
Jon: – Har vokst opp med musikk hjemme. Pappa har tatt meg med på konserter siden jeg var ti, og jeg så blant annet Deftones, A Perfect Circle, Seigmen og In Flames sammen med han i 12-13 års-alderen. Men den største åpenbaringen for min del var da storebroren min viste meg Chaos A.D av Sepultura. Etter det var det metall som gjaldt i mange år.
Audun: – Som yngstemann i søskenflokken ble musikkinteressen nedarvet og påtvunget. Men, kanskje enda viktigere ble øvingslokalet, og de hellige timene med bandkompiser, et særs etterlengta fristed i oppveksten. Så, musikkinteressen kom av seg selv, men det å spille i band handler om så mye mer.
Hvilken musikk var dere omgitt av i oppveksten?
Dag Ole: – Ekstremt mye forskjellig. Alt fra Deep Purple, Pink Floyd, Led Zeppelin, The Doors, til A-ha, Paul Young og Pet Shop Boys. Senere utover i ungdommen gikk det mye i Faith No More, Sepultura, Pantera, Metallica, Anthrax, Slayer, Smashing Pumpkins, Sonic Youth, Seigmen, Nirvana, Soundgarden, Nine Inch Nails, Depeche Mode, Rage Against the Machine, Marilyn Manson, Neurosis, Refused, Earth Crisis mfl.
Jon: – Kiss, Prodigy, Pink Floyd, Elvis Costello, Guns’n’Roses, Roxette, Seigmen, Rolling Stones, Motorpsycho, Lisa Ekdahl, R.E.M. Kan fortsatte å nevne i fleng. Var en salig blanding av alle sjangre.
Audun: – Jahn Teigen, Bjørn Afzelius og Seigmen. Hva mer trenger du?
Når begynte dere selv å synge og spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?
Dag Ole: – Jeg begynte å spille instrument som 14 åring. Dette var under grungebølgen, rett etter at Kurt Cobain hadde gitt opp. Jeg hadde lyst til å spille Nirvana-covere, og utagere på scenen slik Nirvana hadde drevet med. Fant derfor noen kompiser som var av samme oppfatning, og dermed var «Buzz», mitt første grungeband, etablert.
Jon: – Jeg begynte å spille trommer i Tønsberg skolekorps da jeg var 7 år gammel. Valgte trommer fordi det var det som bråkte mest.
Audun: – Jeg fikk min første gitar på sykesenga etter en blindtarmoperasjon på barneskolen. Da var det liksom bare i gang. Lærte to grep – begynte å skrive.
Hvorfor ble det de instrumentene som dere har valgt?
Dag Ole: – Jeg hadde lenge ønsket å begynne å spille bass da jeg synes Billy Gould, Jason Newsted og Rex Brown var så jævla bad ass. Det var et eller annet med driven og tyngden i lyden av bassen, og hvilke rolle den spilte i band som fenget, spesielt dersom man la på vreng på bassen. Sikkert derfor jeg spesielt liker band med kun én gitar, slik som Black Sabbath, Nirvana, Celtic Frost, Motorhead, Pantera, Ken Mode, Cult Leader mfl. Bassen kan høres godt og har rom til å manøvrer rundt i lydbildet.
Jon: – Starta å spille i et band som heter Untime på barneskolen da vi var 10 år gamle. Da måtte jeg spille trommer fordi jeg hadde spilt trommer i skolekorpset. Så hadde i grunn ikke noe valg. Jeg ville egentlig spille gitar. Untime spiller forøvrig fortsatt sammen 30 år etter.
Audun: – Jeg valgte i utgangspunktet trommer, og spilte det i det første bandet jeg spilte i. Etter to konserter så kom jeg hjem og sa at trommesettet er for langt bak på scena. Så, da måtte det bli gitar i stedet. Angrer litt nå, men Jon nekter å bytte med meg.
Har dere noen favorittgitar,bass, forsterker, pedal eller mikrofon. I så fall hvilken og hvorfor?
Dag Ole: – Jeg har slått med til ro med Fender Precision basser. De er pålitelige, lettspilte, og har fet lyd. Kule er de også med sitt klassiske look. Jeg liker også særlig godt Gibson Thunderbird, Grabber og Ripper, men en slik har jeg enda ikke tatt meg råd til å kjøpe. Ellers digger jeg en Darkglass Microtubes X distortionpedal jeg oppdaget for noen år siden – den gir en enorm punch. Sammen med en Abominable Electronics Hail Satan Muff jeg også bruker, kan jeg låte både brutalt og forferdelig skittent. På forsterkersiden er jeg megafan av Ampeg SVT Classicen, enkel og grei med masse headroom. Men den er et hælvete å turnere med da en veier så mye, så jeg har de senere årene hovedsakelig gått over til en lettere Mesa Subway D-800 for livespilling.
– Jeg valgte i utgangspunktet trommer, og spilte det i det første bandet jeg spilte i. Etter to konserter så kom jeg hjem og sa at trommesettet er for langt bak på scena. Så, da måtte det bli gitar i stedet.
Audun: – Lett. Det er min Gibson Les Paul Goldtop LP295. Bygget 1000eks av den tror jeg? Den er alt for glorete, men jeg har aldri spilt på en bedre gitar. Den slår alt – alltid. Tok med noen andre gitarer til innspillinga av denne plata, men de nådde bare ikke opp. Ellers venter jeg på en Friedman BC100 forsterker. Sykt gira på å få testa den framover.
Hvor opptatt er dere av det tekniske utstyret?
Dag Ole: – Ikke så forferdelig opptatt egentlig, men det går litt i bølger. Det er jo av og til noen lydmessige problemer og utfordringer man ønsker å løse, og da er veien kort til dager eller uker med nerding og testvideoer på YouTube. Ellers er jeg veldig fan av de enkle løsningene med minst mulig knotter, potmetere, og drit man kan rote seg bort i.
Jon: – Ikke særlig. Det som funker, det funker.
Audun: – Før kunne jeg ligge våken om natta å gruble på utstyr, og da spesielt på pedaler. Så fikk jeg det så innmari opp i halsen. Denna utstyrsindustrien får deg til å tro at du trenger å bruke en million på utstyr bare for å kunne stemme gitaren. Nå har jeg et mer pragmatisk forhold til det. Først når jeg ikke kommer lenger med det jeg har, eller har et konkret problem som ikke lar seg løse, da finner jeg fram sjekkboka.
Hvorfor sludge rock og doom metall?
Dag Ole: – Godt spørsmål. Det er et eller annet med friheten i å kunne låte stygt, støyete og rett fra levra. Rongeur kan nok imidlertid vanskelig plasseres i en bestemt sjanger da vi overskrider en del grenser puristene nok ikke synes er OK. Vi lefler med alt fra sludge, noise, doom, grunge, post metall osv. Essensen i Rongeur er allikevel rå og ærlige. Det er også med denne stilen jeg føler at vi evner å best formulere og kommunisere våre budskap. Det henger sammen.
Jon: – Selv om musikken er hard og til tider ganske brutal, føler jeg at jeg får energi av å utrykke meg på denne måten. Tror jeg har slippi mange psykologtimer ved å gå på øving isteden. Den energien man klarer å presse ut på øvinger og konserter er ekstremt tilfredsstillende – virker som terapi for meg.
Audun: – Jeg ble lurt inn i det. Trodde det var gratis slush.
Hva har dere fått tilbake fra punk- og metallscenen?
Dag Ole: – Det er en fin scene med mange trivelige likesinnede folk, som har liknede behov som oss for å uttrykke seg ved hjelp av tung ekspressiv ukommersiell musikk.
Jon: – Masse, og det er derfor at fire av de fem bandene jeg spiller i er punk- og metallband. Det er en klisje, men vi er litt som en stor familie. Svært sjelden dårlig stemning, og alle backer og er snille mot hverandre.
Audun: – Bra folk. Det er det beste med denne sjangeren. Folk vil deg vel.
Hvordan vil dere si at Rongeur skiller seg med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre band dere er eller har vært med i som Ampmandens Døtre, Martyrs, Exeloume, Rongeur, Untime, Himmelhøyt og hva har dere tatt med videre fra disse prosjektene til Rongeur?
Jon: – Kjemi har mye å si. I bandene jeg spiller i er det stort sett god kjemi mellom medlemmene. Mange av medlemmene spiller jo i noen av de andre bandene så dårlig kjemi funker ikke i lengden. Det er viktig å ha det gøy og trivelig sammen.
Dag Ole: – Alle band jeg har spilt i har hatt litt ulik tilnærming til musikken og komponeringen, og ulik bandkjemi er nok en av de viktigste årsakene til dette. Enkelte band drives av en eller få hovedpersoner, mens andre i større grad har en fri flyt av ideer. For Rongeur sin del har nok kjemien vært i noe endring i de 9 årene vi har eksistert, da det har vært en del utskiftninger av medlemmer. Jeg skal være den første til å innrømme at det til tider er, og har vært en kamp, for å komme til enighet. Men sånn er det bare, og det er et slags pseudo-demokrati hvor alle blir hørt ved uenighet, men hvor det til syvende og sist er den sterkeste som vinner. Det inngås dog en den del kompromisser også da. Dette bandet betyr utrolig mye for oss, og vi har sterke meninger om valg vi tar. Enkelte ganger er et kompromiss en god løsning, andre ganger må man bare backe. Sånn er livet. Det viktigste er at det er et kameratskap i bunn. Dersom det å gå på øving kun blir en plikt, er jeg ikke lenger interessert. Vi må for det meste ha det gøy sammen.
Kan dere si litt om bandets utvikling fra The Catastrophist/As The Blind Strive Demos/An Asphyxiating Embrace til Glacier Tongue?
Dag Ole: – Da vi startet opp Rongeur i 2012-2013, ble det bygget på ruinene av prog/post metallbandet trommisen Jostein og jeg hadde spilt noen år i. Jeg var gira på å utforske sludge og post metall i større grad, da jeg hørte mye på band som Fister, Torch Runner, Cult of Luna, Kollwitz og The Ocean på den tiden. De første låtene ble derfor preget av Ken-Roberts stoner/garagerock-stil, i kombinasjon med mine hardcore, sludge- og post-metallriff. For ikke å glemme Josteins eksperimentelle og groovy tromming. Lydbildet utviklet seg etter dette en del og vi ble gradvis bedre på å skrive låter, men essensen har alltid vært noenlunde den samme.
Kan dere si litt om hverandres musikalske styrker og rolle i Rongeur?
– Tror jeg har slippi mange psykologtimer ved å gå på øving isteden.
Dag Ole Huseby: bassgitar, vokal
Jon: – Pådriver og ekstremt god låtskriver. Stor og bred musikkforståelse, både låtskrivermessig og musikkkunnskap.
Audun: – Dag Ole har alltid et vanvittig driv om å jobbe bandet videre og tar initativ til å lage nye låter, spille inn plate og ferdigstille alt som hører med. Persistence is key!
Jon Dahl Tveter: trommer,vokal
Dag Ole: – Jon er en herlig «larger than life» person, med masse omtanke for andre. I tillegg er han en utrolig dyktig musiker. Og endelig fikk jeg mulighet til å spille med en trommis som digger Igor Cavalera og Sepultura like mye som meg.
Audun: – Jon, kan bare spille på alt, og har et talent til å finne nye løsninger i trommespillet sitt. Det overrasker meg alltid hvilke valg og retninger han tar musikken.
Audun Gjelstad Jakobsen: gitar,vokal
Dag Ole: – Hyggelig og energisk fyr som er lidenskaplig opptatt av musikk. Tar med seg en noe mer teknisk musikkforståelse inn i miksen, og hjelper til å rydde opp i alle ideene som flyter rundt.
Jon: – Veldig god og kreativ gitarist og brøler. Har tatt med seg mye kreativitet fra andre band med annen sjanger.
Hvordan ble bandet påvirket av endring i besetningen?
Jon: – Etter at Ken-Robert sluttet i bandet, fortsatte Dag Ole og jeg å spille sammen aleine. Vi lagde mye av grunnstammen til Glacier Tongue. Testa ut riff og jamma fram ideer.
Dag Ole: – Denne prosessen ble en måte for oss å finne ut av hva vi ville gjøre som band da ting på et tidspunkt så ut til å falle fra hverandre. Jon og jeg ble imidlertid raskt enige om at vi måtte fortsette. Vi var dog ikke sikre på at det var Rongeur som skulle fortsette. I noen måneder var det bare Jon og meg, Jon spilte trommer og jeg gitar. Det føltes etterhvert befriende, og revitaliserte driven i bandet. Rundt halvparten av låtmaterialet på Glacier Tongue stammer fra denne perioden og vi synes det fortsatt låt fett. Vi ble derfor enige om at Rongeur skulle bestå. Etter noe tid fikk vi rekruttert broren til Ken-Robert, Audun, til å bistå med litt livespilling vi hadde forpliktet oss til. Dette gikk såpass bra at han ble en del av bandet. Vi kjente forøvrig Audun godt fra Martyrs hvor både Jon og jeg også er medlemmer.
Jon: –Det var en vitamininnsprøytning å få inn Audun etter en litt tung tid etter at Ken-Robert sluttet. At lillebroren til Ken-Robert blei med var fantastisk. Audun er over 10 år yngre, og har en annen musikkbakgrunn enn storebroren sin. Dette har påvirket Glacier Tongue ved at vi har fått inn en gitarist som mye oftere drar fram gitarsoloer og kommer med underlige gitarting som funker som ei kule.
– Dette bandet betyr utrolig mye for oss, og vi har sterke meninger om valg vi tar.
Dere har også med noen dyktige gjester på albumet. Fortell litt om de og deres bidrag til sluttresultatet.
Siri Vestby / synthesizer («Winning Days» og «Underachiever»)
Dag Ole: – Siri droner til daglig i Dwaal, og da vi hadde behov for litt mer synth på plata var det naturlig å spørre noen vi visste skjønte greia. Noen korte kveldstimer senere, hadde hun lagt det vi behøvet av orgel og Moog på to låter. Siri er en utrolig proff og dyktig musiker, og har en herlig laid back fremtoning, og god forståelse for hva som bør skje i lydbildet. Hun drikker forøvrig de fleste hardrockere under bordet, lett.
Florian Bernhard Döderlein Winter / akustisk gitar («Years Of Withering»)
Audun: – Florian er en barndomskompis av meg, og har bidratt til så veldig mye mer en akustisk gitar. Han har sittet bak spakene under innspillingen av nesten hele plata.
Dag Ole: – Florian er en svært kunnskapsrik fyr, og hadde en god sans for hva vi prøvde å oppnå. Han klarte å legge til rette for at det kunne skje. Jeg tror jeg aldri har vært med på å komme ut av studio med så bra balansert grunnlyd på kompet før.
Rune Andersen / mellotron («Years Of Withering»)
Dag Ole: – Rune er ektemannen til søsteren min. Han spiller synth og orgel i (Norges beste) Pink Floyd-coverbandet A Saucerful of Secrets, samt i et par andre prog-orienterte band. På låta «Years of Withering» var det behov for litt mellotronmelankoli, og da Rune også hadde hjulpet oss på An Asphyxiating Embrace med stor suksess, var valget lett. I tillegg har Rune lagt mellotron på bonussporet «Harrower». Dette hever begge låtene betraktelig.
Bjørnar Nilsen Øksenvåg / vokal («Brace» og «Underachiever»)
Audun: – Da jeg skrev «Brace», så bodde jeg i kollektiv med Bjørnar. Han har studert klassisk sang, og fyller et hvert rom med den fantastiske stemmen hans – i tide og utide. Uansett. Da jeg viste han riffet, kom vi fram til at her MÅ det jo meldes med en dyp, klassisk røst. Og da måtte det jo det!
Dag Ole: – I studio dreiv Jon å kødda med noe kastrat harmonigreier på slutten av «Underachiver». Jeg gikk å hørte på en råmiks hvor hans vokal fortsatt var på opptaket. Og det var en så god idé at dette måtte vi jo også få Bjørnar til gjøre på en proff måte. Resultatet kan ikke kalles annet enn perfekt.
Martin Mentzoni / vokal («Naileater»)
Dag Ole: – Martin har vært en fan av bandet helt siden 2016, eller noe i den duren, da han skrev en fin anmeldelse av sjutommeren God and I/Good War i fanzinen sin. Vi begynte å korrespondere, og han gjorde det tidlig klart at han gjerne ville bidra med gjestevokal dersom muligheten bød seg en gang. Da jeg skrev teksten til «Naileater» skjønte jeg etterhvert at dette var låta Martin skulle synge på. Helt underbevisst hadde jeg skrevet en tekst som jo faen meg handlet om han! Resultatet kunne ikke blitt bedre – han gjorde «Naileater» til noe helt unikt der på slutten av låta.
Fortell litt om valget av albumtittelen «Glacier Tongue» og om deres eget forhold til isbreer/isbretunger (isbreer som krapt munner ut i sjøen).
Dag Ole: – På samme som med bandnavnet inviterer albumtittelen til tolkning. Isbretunger oppstår jo gradvis i et meget langt perspektiv, og ender til slutt sitt liv ved å smelte og renne ut i elver og hav. Dette er en analogi til det noe pessimistiske synet jeg har på mellommenneskelige relasjoner, som ofte er gode på et tidspunkt, men som sakte men ubønnhørlig kan utvikle seg til noe dysfunksjonelt og skadelig. I tillegg, og relatert, er «Glacier Tongue» en analogi til folks tendens til å ytre tåpelige og skadelige ting uten tanke for konsekvensene det kan ha. Altså de taler med isende tunger. Jeg er definitivt ikke for at vi skal gå på nåler og ikke ytre oss som vi vil, og om hva vi vil, tvert imot, men dersom man ytrer seg bør man tenke seg om, og sette seg inn i faktum på forhånd. Det verste jeg vet er arroganse i kombinasjon med uvitenhet og middelmådighet.
Jeg har samlet sammen noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet til og hvordan dette har preget Rongeur eller Glacier Tongu»
Converge
Dag Ole: – Jane Doe var en milepæl som har formet meg både som person og musiker. Endelig var det et band som kombinerte fete Slayerriff med harcore-punk, og hadde en melankolsk og selvranssakende tilnærming til både musikk, lyrikk, estetikk og coverart. Converge og en rekke postmetallband som Cult of Luna, Breach, The Ocean, Envy, Year of No Light mfl. har definitivt hjulpet meg med å tilegnet meg en stil hvor jeg kan definere meg innenfor, og som jeg liker å bruke som grunnlag for mye av musikken jeg komponerer i Rongeur.
Eyehategod
Dag Ole: – Da jeg så at Phil Anselmo hadde Eyehategod trøye på i «I’m Broken» musikkvideoen på midten av 1990-tallet var jeg kort tid etter solgt. Han hadde også Crowbar-longsleeve i samme video, og jeg begynte å høre mye på disse banda, pluss Corrosion of Conformity, Acid Bath, Soilent Green, Down, Goatwhore mfl. Tung Black Sabbath-riffing blandet med en varm, fuktig og frustrert sørstatsstemning, gjerne ispedd litt thrash der også. Sleep/High on Fire og Grief kom også senere. Dette er nok også en sjanger jeg fortsatt lar meg inspire mye av i låtskrivingen. Sjangeren er fortsatt provoserende, og har en relevans og en edge som gir mening for meg fortsatt.
Isis
– Jeg hørte mye på Earth Crisis, Hatebreed, Refused, Amen og Sick of it All på slutten av 1990-tallet da jeg etter noe tid ble drittlei nu-metallen og den jævla gnålingen.
Seigmen
Dag Ole: – Da jeg som 15-åring endelig gadd å sjekke ut Seigmen litt etter at Metropolis ble sluppet, ble dette starten på et, jeg antar, livslagt kjærlighetsforhold som har vart parallelt med alle andre sjangere jeg har blitt opptatt av, og falt fra. Seigmen er det ene norske bandet som har satt mest preg på meg. Jeg var dyrisk opptatt av Seigmens melankolske univers en lang periode, og Kim Ljungs tekster var en utømmelig kilde til tolkning og grubling. Jeg liker alle skivene, ikke like godt, men alle har noe ved seg. Synes det var fint at Kim etablerete Ljungblut en tid etter at Seigmen gav seg. Zeromancer ble aldri helt innertier for meg, selv om også de har sine stunder. Er nok ikke så mye Seigmen fra min side i Rongeur, men tvetydigheten referert til over ifbm valg av bandnavn og albumtittel, er nok inspirert noe av mystikken Kim klarte å skape med Seigmen. Synthintroen på starten av «Years of Withering» har kanskje litt «Radiowaves» (Frostbite) over seg?
Audun: – Born and bred. Preger nok musikken mer enn jeg tror selv.
Vision Of Disorder
Dag Ole: – Fet metallinspirert hardcore. Jeg hørte mye på Earth Crisis, Hatebreed, Refused, Amen og Sick of it All på slutten av 1990-tallet da jeg etter noe tid ble drittlei nu-metallen og den jævla gnålingen. VOD fenget derfor selvsagt. Ble introdusert for bandet på slutten av 1990-tallet da jeg fikk med meg at Phil Anselmo gjestet på ei låt på skiva «Imprint». Spesielt skiva «For the Bleeders» hørte jeg mye på. Var også en kobling der til Rob Flynn i Machine Head (som jeg hørte mye på) men som jeg ikke helt husker hva var for noe lenger – mulig han var kompis med bandet? Rongeur har jo alltid hatt en hardcoreside ved seg, og det er godt mulig noe kommer herifra.
Stonerrock
Dag Ole: – Hvor skal jeg starte? Black Sabbath, Kyuss, Nebula, Lowrider, Hermano, Unida, Fu Manchu, Queens of the Stone Age (første skiva), Sleep, Orange Goblin, Dozer, osv. Jeg hadde et dypt og inderlig kjærlighetssforhold til sjangeren i en periode fra slutte av 1990-tallet og frem til midten av 2000-tallet, men synes det er litt utdatert og forutsigbart nå, og hører sjelden på de banda lenger, foruten Sleep og Sabbath da. Jeg kan nok imidlertid ikke skjule at i min riffing er det til tider en del stonerrock, spesielt tidlig i Rongeur-diskografien.
Doom metal
Dag Ole: – Jeg har hovedsakelig likt min doommetall finsk og svensk (Katatonia, Swallow The Sun, Insomnium, Omnium Gatherum). Hørte aldri så mye på Paradise Lost, Candlemass, Anathema(tidlig) og de banda der. Når det kommer til doompåvirkning i Rongeur er vi nok allikevel i Storbritannia og Black Sabbath-land. Har hørt umennskelig mye på Sabbath opp igjennom, og spesielt Sabotage-skiva. Enkel, tung, og med mye vreng.
N.Y.C Hardcore punk
Dag Ole: – Jeg hørte mye på Sick Of It All og Biohazard i min ungdom, og i noe mindre grad på Agnostic Front, Cro-Mags og Madball, men de var definitivt fete band, og jeg har fortsatt noen skiver av dem. Det var nok Sick Of It All som var gateopeneren til Biohazard, og annen hardcore som Earth Crisis, Snapcase, Breach, Amulet, Hatebreed osv. Elsket grooven, vokalen, bassen i senter, og DIY filosofien. Påvirker Rongeur mer enn jeg klarer å innse.
Franz Kafka
Dag Ole: – Leste en del Franz Kafka i ungdommen, og ble umiddelbart fascinert av hans konklusjoner om hvor små og reelt viljeløse vi mennesker er, f.eks «Prosessen» og i «Straffekolonien». Teksten til Rongeur er da også påvirket av dette menneskesynet.
Misantropi
Dag Ole: – Jeg tror det er viktig å ha et realistisk forhold til folk og verden. Det er klokt å være noe mistroisk, men det er en balansegang, og man må passe seg for ikke å bli for bitter og sint hele tiden. Det er lett, men meget destruktivt for en selv og andre rundt deg. Misantropi bør derfor være en av flere verdier enn innehar. Tekstene i Rongeur omhandler misantropi i ganske stor grad, og da gjerne av den mer destruktive arten.
Sinne
Dag Ole: – Frustrasjon kan utløse sinne, og det gjelder å finne de riktige kanaler for dette sinnet. I mitt tilfelle er det Rongeur og musikken, pluss løping da.
Konfronterende
Dag Ole: – Jeg har lært gjennom livet at man må konfrontere det ubehagelige for å kunne hevde sin rett, lære nye ting og bli et bedre menneske. Men igjen må man finne de riktige kanaler. Jeg er ikke for å kaste stein – bruk heller kjeften, og gjerne i et metallband.
Angst
– Jeg tror det er viktig å ha et realistisk forhold til folk og verden. Det er klokt å være noe mistroisk, men det er en balansegang, og man må passe seg for ikke å bli for bitter og sint hele tiden.
Forakt
Dag Ole: – En basal holdning i alle mennesker, og som er viktig for å kunne sette grenser og sortere bra fra dårlig. Er imidlertid ikke lurt å ha en innstilling gjennomsyret av forakt, og et menneskesyn om at alle andre er idioter. Da får man fort et noe miserabelt liv tror jeg. Tema behandles ofte i Rongeur, f.eks. i låter som «Kurt’s Last Will» og «Gutter Marathon».
Dissonans
Dag Ole: –Det er vel en av livets mange erkjennelser at ikke alt henger på greip. Holdninger og fordommer blir testet og prøvd, og man kan i mange situasjoner føle at alle referanser man har støttet seg på, må kastes ut av vinduet for å klare å forstå virkeligheten. Dette skaper selvsagt frustrasjon og forvirring, men er en viktig øvelse i prosessen for kommer frem til en høyere grad av sannhet. Dette er også et viktig budskap som gjennomsyrer Rongeur, både lyrisk og sonisk.
Frenetisk
Dag Ole: – Det er deilig når band og låter går i 220 km/t og nesten faller fra hverandre, men allikevel mot alle odds holdes sammen. Det noe grunnleggende ekte ved slike uttrykk. «Naileater» på Glacier Tongue er litt slik.
Seig
Dag Ole: – Jeg liker veldig godt når metallen er tung og seig, les Black Sabbath, Sleep, St.Vitus m.fl. Det vekker noe primalt i en som ikke kan fornektes. Underachiver på Glacier Tongue er nok inspirert av dette.
Atmosfærisk dveling, episke øyeblikk
Dag Ole: – Helt siden jeg hørte «Us and Them» med Pink Floyd som barn, forstod jeg at slik stemning har klangbunn i meg. Gleden var derfor stor da jeg oppdaget Seigmen på 1990-tallet, og postrocken på begynnelsen av 2000-tallet med band som Mono, Mogwai, Explosions in the Sky osv. Er nok en del dvelende melankoli og postrock-elementer i Rongeur pga dette.
Musikalsk dynamikk
Dag Ole: – Det er viktig å forsøke å eksperimentere med dynamikk i et band. Dersom det ikke er interessant dynamikk i volum og hastighet i låtene og/eller mellom låtene, blir det fort platt og kjedelig. I Rongeur er også dette et viktig element vi forsøker å mestre i låtskrivingen.
Dere fikk laget en video til albumets første singel «Nixonian Echoes» av Endre Lohne og Stephan Winter. Fortell litt om de to videoregissørene,innspillingen av den tøffe videoen og hvorfor dere valgte akkurat denne typen video.
Dag Ole: – Etter å ha hatt tre videoer fra den forrige skiva med litt mer regi og spill, var det på tide med en video hvor vi kun spiller låta, som om vi hadde vært live.
Jon: – Endre er en pådriver. Han har tidligere laget musikkvideoer for oss, styrt lys live, tatt bilder og kjørt bandbil. Denne videoen var en idé han hadde hatt en stund. Det er også han som har lyssatt videoen. Målet med videoen var å få fram aggresjonen og energien i låta, noe jeg syntes vi klarte.
Dag Ole: – Lokasjonen passet oss utmerket, og gav videoen det dystre sakrale preget den skulle ha.
Jon: – Stephan er også en gammel venn av oss, som har masse erfaring innen klipping og redigering.
Dag Ole: – Stephan hadde klippet tidligere videoer av oss, og kjenner musikken vår godt. Han har også en del av de samme musikalske referansene som oss, og kunne derfor lettere relatere seg til materialet. Jeg synes han fikk frem alle nyansene på en utmerket måte.
Jon: – Begge to gjorde dette for oss på dugnad. Fantastiske folk!
Albumet ble spilt inn i Venteværelse Studio og Vaterland Studio av Florian Döderlein Winter og av bandet selv i Swerve City Studio. Kan dere si litt om de ulike lokalene og innspillingene der? Hvilken påvirkning har selve rommene og atmosfæren på stedet hatt for Glacier Tongue?
Dag Ole: – Innspillingen av grunnkompet i Venteværelse Studio og Vaterland Studio med Florian Winter ble gjort på en helg i november. Vi hadde kniven på strupen da vi hadde ni låter, og kun var booka fra fredag ettermiddag frem til søndag kveld, og ikke kunne holde på lenger enn det. Prosessen ble imidlertid egentlig veldig fin selv om vi stressa litt for å bli ferdig. Vi kunne gjennomføre på våre premisser, og Florian var veldig flink til å komme med konstruktive innspill underveis som gjorde prosessen mer effektiv.
– At Ruben mikset og mastret plata var et naturlig valg for oss. Ikke bare er han en kjernekar, men han forstår musikk på en måte som få andre gjør.
Mellotron og keyboard ble spilt inn hos Stiv Kuling produksjoner av Helge Andre Solberg. Fortell litt om det valget.
– Rune Andersen og Helge Andre Solberg er gamle kompiser, og dette var derfor Runes valg. Der kunne de to holde på i fred og ro. De tracka i to sesjoner, og sendte oss utkast underveis som vi kunne kommentere på.
Glacier Tongue ble mikset og mastret av Ruben Willem i Caliban Studio. Fortell litt om hvordan han var å samarbeide med og om hvordan hans bidrag påvirket lyduttrykket som vi kan høre på albumet.
Jon: – At Ruben mikset og mastret plata var et naturlig valg for oss. Ikke bare er han en kjernekar, men han forstår musikk på en måte som få andre gjør. Vi har også brukt Ruben tidligere, både med Rongeur og flere av de andre bandene vi spiller i.
Dag Ole: –Ruben forstår godt oss undergrunnsband, og hvordan vi ønsker å låte. Han har jo selv en bakgrunn fra samme undergrunn, og skjønner åpenbart greia. Ellers er han effektiv, veldig lite pretensiøs, og rette og slett en fryd å jobbe med.
Christian Roth Christensen og Michaela Klouda har tatt fotografiene til albumet, Anette Krogstad står for coverarten, og Remi Juliebø (Deformat) har satt det hele sammen. Fortell litt om de fire kunstnerne og artworket som dere har valgt til Glacier Tongue
Dag Ole: – For Rongeur er albumformatet viktig for å presentere musikken og budskapet på en riktig måte. Det er derfor også selvsagt at coverarten skal korresponderer med innholdet. Helt siden de første utgivelsene har vi hatt et fokus på at alt henger sammen.
Coveret til Glacier Tongue er et samarbeid mellom kjeramikeren Anette Krogstad, designforetaket Deformat v/Klouda og Juliebø, og bandet selv. Krogstad lot seg inspirere av musikken og naturen i Oslomarka, som begge kan fremstå som kald og hard, men også vakker på sin måte. Hennes arbeid resulterte i ni unike glasurerte kjeramiske fat som Deformat (Klouda) fotograferte, og som dernest ble snittet ut og tilpasset vinylformatet (Juliebø). Resultatet ble et grimt uttrykk, som man kan fordype seg i og tolke på den måten man vil, mens man hører på musikken. Roth Christiansen tok bandbildene til gatefolden, og vi forsøkte her å skape et bandbilde som var noe annerledes enn det klassiske gruppebildet man er så vant til. Vi har også inkludert låttekster i coveret denne gangen, og legger således alle kort på bordet. Forhåpentligvis kan hele pakka være til glede og nytte for lytteren.
Kan dere si litt om musikkmiljøene i Oslo og Tønsberg og hvordan de har påvirket dere som band. Hva er bra og hva kan bli enda bedre i de lokale scenene?
Jon: – Tønsberg hadde et kjempestort rockemiljø på 90-tallet. Det var på 90-tallet at jeg begynte å spille i band, og miljøet rundt Haugarock (den lokale rockeklubben for ungdom) var stort. Vi spilte konserter for fulle hus, og det var mange små fine steder å spille.
De siste årene har det desserre blitt færre og færre steder å spille konsert på i Tønsberg, men Haugarock eksisterer fortsatt. Så all ære til Haugarock. Uten dem hadde det vært lite rock igjen i Tønsberg.
Dag Ole: – Musikkmiljøet i Oslo er forsåvidt stort, men det er noe oppsplittet med flere mindre klikker spredt ujevnt utover byen. Oslo har jo mange øvingslokaler, og mange band er naturlig nok tilknyttet sine lokale områder, Rongeur også. Ser imidlertid at etter at Vaterland ble etablert i 2018 har band og relaterte folk fått et felles samlingspunkt hvor en kan møtes for å drikke øl, spise pizza og spille konserter. Fritz Pettersen på Vaterland har i så måte skapt en svært viktig kulturell arena for oss i undergrunnen, hvor dørene er åpne for alle, og pizzaovnen alltid er varm.
Fortell litt om utgiverne deres.
Disiplin Media
Dag Ole: – Ildsjelen Stian Burås Leine (tidl. i Nakkeskudd blant annet) drev i en årrekke denne DIY labelen for punk og hardcore. Han var den første som plukka opp Rongeur i 2014/2015 for å gi ut de to første demoene våre.
Poacher Records
Dag Ole: – Poacher Records er bandets eget label. Denne ble etablert av meg i 2018 for å gi ut An Asphyxiating Embrace. Labelen ligger for tiden på is, men kan fort dukke opp igjen ved behov.
Fysisk Format
– Jeg har alltid hatt sans for den jobben Fysisk Format gjør som label, da de gang på gang har vist at de evner å følge med i tiden og fange opp det interessante som rører seg i undergrunnen.
Kan dere til slutt velge fem låter hver som dere har hørt på i perioden da dere jobbet med dette albumet eller som har vært viktige for deres generelle musikalske dannelse og si litt om hva dere har fått ut av disse låtene.
Dag Ole:
– Det er alltid en million låter og album i omløp til enhver tid, men om jeg tenker meg om, og sjekker spillelister fra perioden vi laget Glacier Tongue, er følgende høyt oppe på lista:
Cult Leader – Aurum Reclusa.
–Mørkt og heavy som bare Cult Leader kan være, med mange deilige brekk og partier. Avslutningspartiet er det tyngste og feteste jeg har hørt det siste tiåret, tror jeg. Et eksempel til etterfølgelse. «Golden, empty, full of venom»!
The Gift Is A Curse – XI: For I Am the Fire.
– Seigt, stygt og vakkert. Sludge, postmetall, shoegaze, i ei pakke. Perfekt joggemusikk.
Cult of Luna – Lights On The Hill.
– Cult of Luna på sitt beste, som et saktegående godtstog på vei mot nihil, og med et svært tilfredsstillende forløsende parti ca. halveis ut i låta. Klassisk Cult Of Luna.
Planes Mistaken For Stars – Never Felt Prettier.
– Hjerteskjærende emosjonell og poetisk. Gared O’Donnell (R.I.P, red. anm.) er en av mine favoritt-tekstforfattere, og denne låta slår meg skikkelig hardt i mellomgulvet hver gang.
Ljungblut – Oktober
– Nostalgisk høstmelankoli. Vakkert repetitivt gitartema. Synth og piano i kaskader. Kim Ljung på sitt reneste.
Jon:
– Husker ikke hva jeg hørte på da vi jobbet med albumet, men dette er låter som stadig går igjen. Vanskelig å plukke ut bare fem ass, haha.
Seigmen – Pantheon.
– Første Seigmenlåta jeg husker at jeg hørte. Og jeg blei hekta.
Sepultura – Territory
– Sepultura betydde utrolig mye i oppveksten. Inspirerende trommer.
Meshuggah – Corridor of Chameleons
–Hvis jeg skulle lagt sammen tiden jeg har hørt på denne låta blir det noen uker.. Og blir aldri lei.
NoPlaceToHide – Tomorrow.
– Deilig agressivt, tekniske fine trommer
Tool – Stinkfist
– Kjøpte denne skiva for 19,90,- på storkiosken i Kautokeino. Beste kjøpet jeg har gjort. Og en fantastisk låt.
Audun:
– Hører jo alltid på hele plater, så blir liksom bare random plukk om jeg må velge.
«Milano» av Russian Circles
– Eller egentlig hele Blood Year-plata. Det der å få melodiske toner til å klinge samtidig med åpne «droppa» strenger i bånd er jækla vanskelig å få bra.
Ellers tror jeg det gikk mye i Before Brutality-plata av The Dogs, og New Bermuda av Deafheaven. Sistnevnte inspirerte mye til rytmiske markeringer. Trommespillet på den plata er jo helt insane!
Vær den første til å kommentere