Sentrum Scene ble frelst i rockens navn av Eagles of Death Metal

Med svart skinnbelte i rock’n’roll og gitarkassa stappfull av klassiske rockeriff, spilte Eagles of Death Metal endelig igjen på Sentrum Scene på mandag.

Jesse Hughes og vennene hans i Eagles of Death Metal leverer en fantastisk hybrid av stonerrock, garasje og klassisk rock – alt gjort med en sjelden melodisk teft. Bandet ble først ansett som et sideprosjekt til Queens of The Stone Age, men etter å ha holdt det gående i snart 25 år nå, trenger vel egentlig Eagles of Death Metal (EODM) ingen stor introduksjon. Det er seks år siden de spilte på Sentrum Scene, og på mandag varmet de opp for selveste nasjonaldagen.

Som egen oppvarming hadde Eagles of Death Metal med seg rocktrioen Dea Matrona fra Belfast. Med store nikk til 70-tallets rock hoppet unge Mollie McGinn og Orlaith Forsythe energisk rundt på scenen, med smoothe riff og groovy basslinjer, og fikk fart i det våryre publikumet.

God miks av egne og andres låter

Mørket senker seg og de lekende tonene til Sister Sledge’s «We are family» fyller rommet, mens hovedbandet rolig smådanser seg ut på scenen, før vi trygt og stødig går over i full allsang! Det er nikkende hoder og løse hofter så langt øye kan se. Denne energien setter egentlig listen for kvelden, dette er en kveld for dans, groove og endeløs moro!
Hitene kommer som perler på en snor i kveld. Vi får «I only want you”, “Cherry Cola”, “I want you so Hard (Boy’s Bad News)” og “Don’t Speak (I came to make a bang!)” og en liten håndfull med coverlåter – “Complexity” av frontmann Jesse Hughes’ andre band Boots Electric, David Bowie’s “Moon Daydreamer” og en vanvittig allsangfylt “Can’t Help falling in Love” av Elvis.

Løse hofter og brylkrem

Og du og du, for noen moves herr Hughes drar opp fra hatten i kveld! De hoftene får jammen svingt seg, halve salen sikler av glede, mens andre halvdel sikler nok av misunnelse. Og det er ikke bare Hughes som imponerer – med brylkrem-sleik og ny-polert skinnjakke drar også gitarist Joshua Jove noen hofte- og bein-moves som er rett oppi Presley-gata. Den langbeinte og langhåra bassisten Jennie Vee er også ute på scenekanten og drar i gang basslinjene fra Mötorheads «Aces of Spades» og får hele publikum til å stå for teksten!

Det er virkelig en fryd å se bandet på scenen i kveld. Jesse Hughes kan informere at han som vanligvis ikke drikker noe særlig, hadde fått i seg en par runder med cocktails for kvelden, så om det er disse, eller reinspikka glede som er tennpluggen i kveld vites ikke, men det øser i alle fall over av glede, show og fornøyelse fra scenen. Dynamikken og flørtingen med de første radene får hele salen til å dra på å smilebåndet.

Pastor Jesse, Amen!

Innimellom alle låtene får vi og så litt småprat i skikkelig halleluja-stil, med litt amen her og litt amen der! Med den sjarmen og innlevelsen Jesse Hughes har på scenen, blir han mellom låtene en vaskekte pastor med armer ristende mot taket. Det er nesten så man venter at salen skal enten svime av eller begynne å tale i tunger. Jeg vurderer i alle fall sterkt å begynne å kalle Hughes «Pastor Jesse», istedenfor hans mange andre kallenavn. Det er på nippet av kollektiv frelse her i kveld. Nå skal det presiseres at det skjer «in the name of Rock n’ roll» og ikke så mye annet.

Det ordinære settet går mot enden og vi får den obligatoriske forlate-scenen-komme-tilbake-på-scenen-leken som alltid, men her må jeg faktisk komme med mitt eneste minus for kvelden – publikummet – for å sitere en som stod ved meg: «for en tynn suppe». Det er nok den mest labre og tafatte encore-ropinga jeg har bevitnet, sammenlignet med både energi og volumet salen har levert under hele konserten, så er dette bare flaut. De gjorde det godt igjen ved konsertens ende, men ja – dette overrasket meg svært.

Åh for en kveld!

Under ekstranumrene er det nok flere enn meg som mister munn og mæle og kjenner på en følelse av å være starstruck, da Pastor Jesse (humre), tar seg en aldri så liten tur ned fra scenen og likeså greit klatrer opp på gjerdet til lyd- og miksebordet. Her står han og spiller gitarsoloen sin og poserer for alle mobiltelefonene som popper opp, før han like raskt som Lucky Luke er oppe på scenen igjen! Sånne seanser er virkelig gøy, og det som alltid gir en konsert det lille ekstra, uansett hvor bra utgangspunktet er.

Altså, det skal mye til for å målbinde undertegnede, men det er virkelig vanskelig å beskrive denne kvelden her. At bandet koser seg på scenen er det ingen tvil om, jeg tror jammen de hadde det likeså gøy som oss oppmøtte, om ikke mer. At kalvbeinte knær fra side til side, åletrange bukser med bukseseler og rumperisting kunne være en så bra kombo, hadde nok verken jeg eller de andre som var til stede trodd. Kjære vene, så gøy dette var! Beste oppvarminga til 17. mai – punktum!