Siberian Tusk – Save my Soul

Foto: Morten Reiten
Lillehammerbandet Siberian Tusk har gitt ut sitt første album, Save my Soul. Ifølge bandet selv så er Siberian Tusk «lyden av barsk norsk natur og hard vinter i fjellheimen, mikset med stanken og støyen fra den travle, skitne og hvileløse byen.»

Tekst: Hannes Draude

Vurdering

Siberian Tusk – Save my Soul: 5/6Karakter 5

Hvis vi skal klassifisere denne skiven i en spesifikk sjanger, så trenger vi ikke å se og lytte lengre enn til førstelåten «Feel so Good». Her snakker vi fengende, rytmisk stonerrock på sitt beste, som gir meg personlig et svar på spørsmålet «Hva om Queens of the Stone Age hadde holdt på i Oppland istedenfor Sør-California?». En fet intro, rolige bridges der trommer, bass og lave gitarer leder an; fulgt av pompøse klangeksplosjoner og tilbake igjen. Nydelig, det er ingen overraskelse at bandet valgte denne som første singel før albumet ble sluppet.

Neste sangen, «Silly Dreams» eksperimenterer litt mer i retning prog-rock, der palm-mutete riffs og gitar-distortions i mellomspillene gir oss en relativt melankolsk, men fortsatt groovy låt. I «Dear Anne» hører vi at Siberian Tusk også behersker klassisk rock’n’roll og avslutter sangen med en fantastisk gitarsolo som er utrolig bra integrert med resten av instrumentene.

Barsk norsk natur, predikanter og bedehus

«The Coming of Age» viser oss tydelig hva det vil si å være lyden av barsk norsk natur.

«The Coming of Age» viser oss tydelig hva det vil si å være lyden av barsk norsk natur – et gjennomgående, mystisk riff dominerer sangen og, passende til sangens tittel, akselerer etter hvert mer og mer (jamfør norske klassikere som selveste «I Dovregubbens Hall» av Grieg), til den til slutt nesten ender opp i en kakofoni. For en gammel Darkthrone-lytter som meg begynner «Hold Fast», første sangen på B-siden, med noe som ligner på en klassisk svartmetall-riff, men ikke ta feil, her dekker Siberian Tusk et stort spekter fra progressiv rock, klassiske stoner-riffs og rolige partier i siste tredjedel, hvor sangen nærmest blir til en slags ballade.

I sangen «Preacher» har selveste Billy fra Cockroach Clan en gjesteopptreden som vokalist (og tekstskribent). I samsvar med tittelen ser vi for oss en pest-og-svovel-predikant som vandrer rundt fra bygd til bygd (i Oppland, heller enn i USAs sørstater) og med sin råe stemme oppfordrer folket: «Repent!» Passende nok følges «Preacher» opp av «Salvation», altså frelse; et musikalsk sett ganske glad stykke rock’n’roll. Hvis denne hadde blitt spilt live i gladkristne bedehusmiljøer i Distrikts-Norge så hadde til og med jeg selv tatt turen.

Norsk stonerrock

Det er Storbritannias statsminister som får sangens og albumets siste ord.

Albumet avsluttes med tittelsporet «Save My Soul», dominert av et gjennomgående, hypnotisk riff, frem til andre halvdel av sangen, der Winston Churchill samples inn med sin berømte «Never give in!»-tale fra 1941. Etter at Sir Winston blir med i bakgrunnen, varieres musikken litt, og det er Storbritannias statsminister som får sangens og albumets siste ord.

Hva kan man nå si om albumet Save my Soul i sin helhet? Norsk stonerrock, ja. Men i tillegg til denne grove sjangerinndelingen viser bandet at de i sitt arbeid med dette (nesten) DIY-prosjektet var glade i to ting: å lage bra musikk og å eksperimentere her og der. Dette blir tydelig i de sangene og delene av sangene som blir mer progressive. (f.eks. «Silly Dreams» eller «Hold Fast»).

Musikere som kan sine greier

Albumet anbefales for nytere av rock som ikke er ekstremt pop-aktig og som heller kjører en pickup gjennom fjellheimen enn en Ferrari opp og ned Bogstadveien.

Nå er det en ting undertegnende blir nervøs for når han hører dette ordet – at mange bands tror «progressiv» er ensbetydende med «Du likte dette riffet? Synd, du kommer ikke til å høre det igjen før sangen er over, men her er det 20 andre riffs istedenfor.» Heldigvis styrer Siberian Tusk unna denne fellen – her har vi utrolig gode, melodiøse og repeterende riffs som er med gjennom sangene, mens det skjer mye spennende rundt dem.

Generelt har vi her fire musikere som rett og slett kan sitt – trommene treffer, bassen leder oss gjennom mang en bridge, gitarene lager både fengende, rytmiske riffs og episke soloer – og vokalene viser en stor båndbredde, fra primal skriking til klassisk rock’n’roll-vokal. Han bruker stemmen som et instrument. Albumet anbefales for nytere av rock som ikke er ekstremt pop-aktig og som heller kjører en pickup gjennom fjellheimen enn en Ferrari opp og ned Bogstadveien.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*