Soundmasters of stonerdoom!

Forrige uke spilte fenomenet Sleep på Rockefeller til et glad publikum, for det meste bestående av menn. Dette er undertegnedes tredje konsert med bandet, kanskje også den siste.

Foto: Marius Mada Dale 

Første gang jeg så Sleep var på Betong i 2012. Den gang var jeg helt frelst av det massive lydbildet, som førte meg langt langt av sted. Hadde jeg skrevet anmeldelse da ville konserten fått full pott. Ikke feil at Matt Pike (frontmann i High on Fire) står for gitarspillet. Jeg har også sett dem spille på Øya, og nå på Oslos fremste rockescene, Rockefeller.

Det er noe magisk ved Rockefeller når lokalet fylles opp.

Lang kø

På forhånd annonseres det at konserten starter på slaget halv ni, men det lar seg ikke gjennomføres. Køen utenfor er så lang at bandet avventer til folk har kommet seg inn. Er ikke ofte jeg drar til Rockefeller og møter en så lang kø som her i kveld.

Sleep består av Al Cisneros (bass og vokal), Matt Pike (gitar) og Jason Soeder (trommer). Alle fra San Jose California.

Et verk til historiebøkene.

Stilen er tung og seig, sammensatt av stoner rock og doom. Mikset med 90-talls heavy metal. De har blitt legendariske innen stoner og doom metal miljøet. Albumet «Dopesmoker» (kun bestående av en låt varende i omtrent 60 minutter) fra 1999, ble et verk til historiebøkene.

God stemning og svettelukt

I det jeg kommer inn i lokalet er det veldig god stemning, men også en eim av ubehagelig sterk svettelukt. Dunsten når langt inni neseboret når jeg drar meg selv frem for å få utsikt mot scenen. For første gang på lenge skulle jeg nesten ønske at røykeloven aldri ble lovfestet.

Flesteparten er så høye at jeg (idag i et bedagelig jeg, med fargerik kjole og sandaler), ender med ryggutsikt.

Må også klage over utfordringen ved å være på disse konsertene uten å komme langt frem. Flesteparten er så høye at jeg (idag i et bedagelig jeg, med fargerik kjole og sandaler), ender med ryggutsikt. Så vidt jeg ser lysene fra scenen.

Har igjen glemt at uten 10 centimeter høye hæler (noe jeg i utgangspunktet ikke liker å gå i), kan jeg bare glemme å se noe som helst under disse konsertene.

Sleep kommer ut på scenen og starter med tittelsporet The Sciences fra sitt nysluppede album. Pike og bandet får vist sin briljans med det samme. Hans gitargnukking under solobriefingen er noe helt for seg selv. Helt rått. Mottas med hyllest fra et svært så begeistret publikum, som svaier i takt med musikken.

Monotont

Det er varme og takknemlighet i lokalet, fra scenen og tilbake. For det meste gjennom hele settet. I tillegg til The Sciences får vi tre låter til fra det nyeste albumet, for øvrig et godt album det også. I tillegg til det de har produsert før. Seige og langtekkelige partier, som jeg selv foretrekker tett på ørene.

Vi får godbitene Holy Mountain, Aquarian og Dragonaut fra «Sleep`s Holy Mountain» (1993). Helt fantastiske låter fra et suverent album.

Alt ligger til rette for at dette skulle blitt en helaften øverst på hyllen. Dessverre når ikke Sleep helt gjennom hos meg den gangen her. Enkelte av de lange partiene blir drøyd så langt at det nesten blir kjedelig her jeg står. Tar meg selv i å være en av dem som lett småprater og det er jeg ikke alene om.

Når avslutningsnummeret settes i gang er jeg lei. Enser ikke at de har valgt å kutte den historiske «Dopesmoker» til omtrent bare 30 minutter. I headsettet er Sleep en ting på konsert ble det noe annet, denne omgang. Låtene høres rett og slett for like ut og partiene er dessverre for monotone.

Sleep @ Rockefeller: 6 / 10

 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*