Spellemannsprisens mål er å motivere, inspirere og styrke musikkmiljøet på tvers av sjangere. Men hvor motiverende er det egentlig, når de gang på gang gjør vurderinger som folk ikke fatter?
Foto: Johannes Andersen
Juryen fikk ikke bare litt tyn etter årets prisutdeling. Musikkskribenter fra hele landet var ikke beskjedne med kritikken.
Damenes år
Det var i forkant spådd at det ville bli Damenes år, og det ble det jo så absolutt. Hvite roser for å markere #metoo-kampanjen, og flere kvinnelige artister som stakk av med diverse priser. Silja Sol som Årets Indie, Frida Ånevik for Viser, Sigrid som Årets Nykommer, Mari Boine fikk Årets Hederspris og Astrid S Årets Spellemann.
Les også «Spellemannsprisen – 2017»
At en nykommer skulle stikke av med en av de gjeveste prisene på grunn av popularitet på Spotify var ikke mulig å fatte. Eller, jo det er sånn det fungerer her. Ja Astrid S har hatt et stort år internasjonalt og blitt veldig populær på Spotify og radio. Hun er elsket av mange, men fortsatt veldig «fersk i gamet», som Aftenposten skrev etter prisutdelingen.
Mange var sikker på at denne prisen skulle gå til Susanne Sundfør. Hennes album «Music For People In Trouble», ble veldig godt tatt imot av anmelderne. Hun solgte til gulltrofè og var i tidspunktet nominert til Nordic Music Prize. Denne prisen fikk hun velfortjent, men jeg er så enig med resten av pressen at hun også burde stukket av med Årets Spellemann.
Det gjorde hun altså ikke. I stedet valgte juryen å dele ut prisen til den mest kommersielle, med flest «klikk», enn den som faktisk fortjente prisen. Nå mener jeg ikke at Astrid S ikke fortjener skryt. Hun har klart seg godt og fortjener virkelig å få skryt for det. Men Årets Spellemann bør etter min mening gå til den med litt lengre fartstid. Astrid S kunne jo fått denne prisen et senere tidspunkt.
Klikking is the shit
Var ikke bare denne prisen jeg stusset over. Det undret meg i stor grad at Sløttface skulle ende med å vinne kategorien rock. Bandet ble selv overrasket. Kommenterte at de satt og ventet på at en av de andre artistene skulle ropes opp når de ble ropet opp.
Motorpsycho slapp et av de i min mening beste albumene på flere år i fjor. Et band som har holdt seg godt hele veien. I tillegg var både Erlend Ropstad og Torgeir Waldemar nominert. Tre store og mye tyngre navn.
Det er synd at hitkulturen skal være begrunnelsen for at artister vinner disse prisene.
Men så er vi tilbake til juryen, og Sløttface har jo tross alt blitt ganske store internasjonalt med flere radioinnspillinger i 2017. Det er synd at hitkulturen skal være begrunnelsen for at artister vinner disse prisene. Skal den være gjev, bør de skjerpe seg grundig. Jeg har ingen problem med å forstå at folk velger å være hjemme over deltakelse her.
Kan vel også diskutere hvorfor låten Fy Faen skulle stikke av med Årets Låt. Flere låter som kvalifiserte seg mer der, blant andre Sigrids Don’t Kill My Vibe, som holder en helt annen kvalitet enn vinnerlåten. Men så har jo Fy Faen tross alt noen flere klikk enn Sigrid på Spotify.
I 2000 tok Kristopher Schau saken i egne hender når han skulle utpeke vinner av årets hardrock. Han utnevnte Black Debbath som vinner når det egentlig var The Kovenant som vant.
─ Det beste bandet måtte vinne. Juryen gjorde en feil, og jeg tok jeg ansvaret for å rette den opp igjen, sa han i en kommentar til VG etter prisutelingen.
Ble en del oppstyr rundt dette, men han ga et poeng med sitt stunt.
Til slutt må jeg nesten også nevne at jeg skulle ønske Spellemannsprisen fant en annen måte å skaffe penger på, enn å ta penger av artister som må «nominere» seg selv for å kunne vinne en pris. For å bli nominert må artistene melde seg inn i et slags shoppingsystem og betale fem hundre kroner for hver kategori de vil «nominerer» seg selv i. Når det har seg slik at du må nominere deg selv, blir jo ikke dette like gjevt, eller blir det? Ser ihvertfall hvorfor det blir demotiverende.
Når alt kommer til alt, flott show, fin galla og perfekt å holde dette i Konserthuset. Men jeg håper på noen forandringer fremover, og den største forandringen må vel være respekt for artister med fartstid, som har utmerket seg året det gjelder.
Jeg tok kontakt med Motorpsychos nye trommis Tomas Järmyr for å få en kommentar på dette. Ikke uventet fikk jeg svaret: «Spellemann är ett stort svart hål i musik Norge, bare tull.»
Må nok skje ganske store forandringer om respekten til Spellemann skal forandres.
Bildeserie fra rød løper:
Bildeserie fra salen:
Vær den første til å kommentere